Samleren Kåre-Bjørn Kongsnes og Jennestad Handelssted

unst for Alle var blant gjestene ved årets åpning av Galleri Jennestads sommerutstilling, hvor Håkon Bleken var hovedutstiller. I skulpturhagen ble Kristian Blystads skulptur ”Torso” avduket samme dag. Det var stor stas og stort fremmøte, og værgudene hadde tatt på seg sin beste skrud for anledningen denne midtsommerdagen. Selv om Jennestad tidligere duftet av gammel skråtobakk, kaffe og andre godsaker, var det duften av oljemaling og sprudlende drikke som pirret neseborene denne dagen. Handelsstedets stolte eier, Kåre-Bjørn Kongsnes ønsket velkommen og tidligere kultursjef Aaslaug Vaa holdt en strålende åpningstale.

Fra handelssted til kunstsenter

Etter at Jennestad Handelssenter ble nedlagt som sådant, har det fristet en usikker og mangslungen tilværelse i kommunens regi. Hva skulle skje med dette vakre stedet? Kunne det komme landsdelen til gode på noen måte? Hvem kan få til noe drivverdig her? Spørsmålene var mange, svarene ikke like opplagte. Kåre-Bjørn Kongsnes (62) opprinnelig fra Risøyhavn, men bosatt i Tromsø, ble kontaktet av kommunen med tanke på hva som skulle skje med stedet. Hans navn er godt kjent innen kunst og kulturkretser i Nord-Norge. Han har vært sterkt involvert i Hamsunselskapet og Hamsunsenteret på Hamarøy og Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap på Melbu og Ordkalotten, samt Tromsø internasjonale litteraturfestival. Han begynte tidlig å samle på kunst, både privat og for sine bedrifter. Jennestad var nå svært forfallent, og det hastet. Kåre-Bjørn Kongsnes slo til, og i 2001 kjøpte han Jennstad. Han rustet opp bygningsmassen og brakte det tilbake til sin opprinnelige form med tidsriktige farger og dekor. Gamle ovner og tidsriktig maling pryder nå de sjarmerende gamle rommene. Målet for ham i forhold til Galleri Jennestad er å rendyrke stedet til et kunstsenter og visningssted for yngre anerkjente samtidskunstnere med akademibakgrunn.
Allerede i 2003 var den første utstillingen klar. Da var det Tor Arne Moen som var hovedutstiller. Deretter fulgte Lars Elling i 2004, Christoffer Rådlund og Petter Hepsøe i 2005, Frank Brunner og Vibeke Slyngstad i 2006, Nils Olav Bøe og Gisle Harr i 2007, og i år var det Håkon Bleken som var hovedutstiller sammen med Kristian Blystad.
I 2006 introduserte Kongsnes Skulpturhagen og inviterte kunstnere til å lage bronseskulpturer til utsmykning. Petter Hepsø laget en vakker Pan-figur, og året etter ble Christine Aspelund invitert. I år var det altså Kristian Blystad som sto for den tredje brosnestatuen i Jennestad Hagen, og til neste år, i 2009, er det Fredrik Raddum som har fått æren. Vi spør Kongsnes om hva som ligger bak hans store satsning her på Jennestad.
- Det er ikke først og fremst omsetning og eventuell inntjening som er det viktige for meg i denne sammenhengen til det ligger stedet for usentralt til. Det er selve det å formidle kunst. I tillegg gir det meg en enorm glede å kjenne kunstneren bak et verk og ha et personlig forhold enten til selve verket, eller til kunstneren.
- Det har vært mye Hamsun-aktiviteter på deg. Hva er ditt forhold til Hamsun?
- Jeg er ingeniør og teknolog, men fikk tidlig følelsen av å skulle ha vært filolog. Hamsun var en naturlig start på litteraturlista for en nordlending. Etter Mysterier, som jeg leste tidlig, fikk jeg et forhold til Hamsuns litteratur som har preget meg hele livet. Dette har i sin tur ledet meg til Hamsunrelaterte kunstuttrykk, enten det nå er i bilde- eller tonekunst. Jeg har vært med i styret i Hamsun-Selskapet og Hamsunsenteret på Hamarøy, som nå endelig skal åpne 4. august 2009. Jeg ble også kjent med billedkunstneren Thore Hamsun, et fortrolig og lærerikt vennskap. Jeg savner ham veldig. (Han døde i en bilulykke på Gran Canaria i 1999). Og gjennom Hamsundagene ble jeg kjent med grafikeren og maleren Tor Arne Moen – og det ble begynnelsen på min formidlingskarriere. Derfor ble Tor Arne første kunstner på Jennestad.

Videre planer

Kåre-Bjørn Kongsnes gir seg ikke med dette. Planene fremover er å lage en kunsthall, slik at kunsten kan få en riktig presentasjon. I dag er verken vegger eller lysforhold i hovedgården velegnet som utstillingsrom for samtidskunst.
- Og med samtidskunst mener jeg alt fra grafikk, via oljemalerier, skulptur, video og installasjonsarbeider. I denne kunsthallen vil jeg også legge til rette for at kunstnerne kan komme hit og arbeide, - de vil ha både gjesteatelier og leilighet til disposisjon.
- Er det bare visuell kunst det handler om?
- Nei. Jeg brenner også for tonekunst og litteratur.
- Hvordan velges kunstnerne ut?
- Jeg har en klar erkjennelse av at kunstformidling er et fag og trenger sine fagfolk. Derfor er jeg prisgitt rådgivere og støttespillere. Jeg kan kun legge forholdene til rette…
- Hvem har du som støttespillere nå?
- Jeg har hele tiden støttet meg til kunstnerne som har vært presentert på Galleri Jennestad, men ettersom antallet vokser, blir dette vanskelig. Derfor ser jeg helt klart at det vil være viktig i utviklingen, når Hovedgården ikke lenger er utstillingsplassen, å knytte til meg en kurator eller konsulent som kan være med i utviklingen av Jennestad til et kunstsentrum for musikk, litteratur og billedkunst.
- Dette er jo noble mål?
- Det kan nok bli tøft når de økonomiske konsekvensene skal settes på papiret. Men jeg har tro på et samspill mellom forretnings- og kulturaktører, og at Jennestad kan bli like kjent som Baroniet Rosendal og Ormelet på Tjøme. Jennestad skal være et sted som tiltrekker seg både kunstnere og kunstelskere i denne regionen.

Samler – mesen?

Hvem er så denne sjenerøse mann som gjør så mye for kunsten og kunstnerne?
Han er omtalt som Tromsø-millionæren i flere aviser, han er provincialmester i frimurerlogen, han er konsul for Latvia. Ellers har han hatt eget firma siden han var 28 år, innen datateknologi og telemedisin, som også er et kreativt fag, mener han. Han begynte å samle kunst så tidlig som i 1971. Det var første gang han hadde råd til å kjøpe kunst, og da kjøpte han Tromsø Kunstforenings første mappe – en mappe med 5 grafiske blad, forteller han. Men så oppdaget han jo Hamsuns litteratur, og deretter ble mange innkjøp Hamsunrelaterte.
- I forretningslivet begynte vi tidlig med kunst i bedriftskulturen i de bedriftene jeg har vært med å utvikle. Enten som gaver, eller som kunst på arbeidsplassen. Jeg er overbevist om at kunst gjør noe positivt med folk, når de er omgitt av den. Det er faktisk også bevist. Sansene får noe å jobbe med og påvirker dermed vårt tenkesett og vår kreativitet.
- Har du noen yndlingskunstner?
- Francis Bacon, kommer det kjapt. – Han er en fantastisk kunstner, som jeg dessverre ikke har råd til å anskaffe meg. Heller ikke Lucian Freud.
- Hva er ditt eget forhold til kunsten?
- Jeg er ikke en sofistikert kunstsamler, men kjøper det jeg liker, og jeg har et følelsesmessig forhold til kunsten. Å kunne ta en dag i et kunstmuseum eller i noen galleier, er som en vitaminsprøyte, - en renselsesprosess for sjelen.
- Du er vel blitt en helt i nærmiljøet, siden du satser så mye på kunsten?
- Vel, det er både og det. Jeg fikk kritikk lokalt da jeg kjøpte Jennestad. Enkelte hevder at jeg bare viser hovedstadskunstnere, og at de nordnorske kunstnerne ikke er gode nok for meg, - hører jeg…men slik er det ikke. Jeg ser det ikke som min oppgave å profilere landsdelens kunstnere spesielt, men kvalitetskunstnere, uansett hvor de kommer fra. Slik at Jennestad kan bli et sted for alle som søker kvalitetskunst. Det er det jeg håper å få til. Og dette kan i sin tur, en gang i fremtiden håper jeg, være med å profilere regionen. Vesterålen kan bli Norges ”Skagen”. Det skal også være sagt at jeg også har fått mye støtte og oppmuntring, noe som har betydd mye for satsingen min. Men noe besøk fra nærliggende kommuners kulturbyråkrater har jeg ikke sett noe til. Og mens jeg er på denne bølgen, - jeg brenner jo for selve kunstformidlingen. Kunstformidlingen er svært lite tilgodesett i verken Kultur- eller Næringsdepartementet, hvor dette hører hjemme. Det er masse støtte og stipend til kunstnere, det er offentlige innkjøp, mens galleribransjen er helt oversett. Faktisk er det slik at det offentlige ofte heller kjøper direkte fra kunstnerne og er dermed med på å under-grave formidlingsleddet, nemlig de private galleriene.
- Hvordan kunne du tenke deg at det offentlige skulle støtte formidlingsleddet?
- Vel, det kunne jo ganske enkelt være at de ryddet opp i lover og regler knyttet til kunstformidling, slik at salg av kunst ikke er mva-belagt om man selger kunst innkjøpt av galleriet. I dagens regelverk styrer man kunstformidlingen mot en leilendingsrolle som galleriene får når de kun kan selge i kommisjon for kunstneren. På den måten umyndiggjør man både kunstneren og kunstformidleren. At det offentlige selv gjør sine innkjøp fra galleriene, stemmer ikke alltid. Ellers kunne det offentlige i det hele tatt være bevisst på formidlingsleddet for all kunst, når man lager kulturpolitiske handlingsplaner. I dag er denne bransjen knapt nevnt i offentlige utredninger. Kunst- og kulturformidling er en bransje med en ikke ubetydelig omsetning, verdiskapning og sysselsetning.
- Så for å oppsummere?
- Jeg synes det hadde vært fint om galleriene kunne være for billedkunsten det den gamle bokhandleren har vært for litteraturen.

Tekst og foto: Toril Kojan