På sporet av italiensk divisjonisme REVOLUSJON!

Ingen europeisk by har idag flere barer og spisesteder i forhold til folketallet enn Zürich. Den som forventer mektige banker og tristesse, blir nødt til å endre oppfatning. I tillegg er det overraskende trendy på kultur- fronten. Kunsthaus er fra før kjent for det største antall Munch-malerier utenfor Norge og en hall med Monets vannliljer, et av verdens mest elskede motiver. I høst satser museet utradisjonelt og italiensk.

Hva er det som skjer i de gamle forretningsbydelene og ved de renoverte fabrikkene i trenddistriktet West? Gateplakatene i Zürich reklamerer for revolusjon! De henger overalt. Man skulle tro det var oppbruddstider i det nøytrale alpelandet, i årevis et ettertraktet tilfluktsted for tenkere og pasifister. Lenin bodde jo her i 1917, da han planla den russiske revolusjonen. Rivoluzione! er derimot navnet på en praktfull vandreutstilling med over seksti verk av tolv italienske malere. For en gangs skyld handler det ikke om Renessansens mestere, men om Divisjonismen, en stilretning fra slutten av 1800-tallet med revolusjonerende kraft. Divisjonismen var beslektet med pointillismen, idet de begge var en videreutvikling av impresjonismen. Ved et lykkelig sammentreff finner presentasjonen i Sveits sted akkurat samtidig som Palazzo Reale i Milano setter søkelys på Seurat, Signac og pointillismen. Bilturen mellom de to utstillings-lokalene er heller ikke lang.

Italias svar på pointillismen

Det var på slutten av det nittende århundre at franske Georges Seurat begynte å male bilder ved hjelp av en ny teknikk som senere er blitt kalt pointillisme (der «point» betyr prikk). Denne teknikken var opptatt av lyset. Men den skilte seg fra impresjonismen ved den mer vitenskapelige måten å male bilder på. Mens impresjonistene var tilfeldige i sin malemåte, la pointillistene mye større vekt på nøyaktighet. Det gikk ut på å male mange bittesmå prikker med ren farge ved siden av hverandre, noe som ga bildet et fint fargespill og dybde. Tanken var at fargeprikkene skulle blande seg sammen og forsterke hverandre når man så på bildene, uten at de skulle miste lyskraften sin. Forholdet gjorde det mulig å "lese" bildet på avstand. Teoriene omkring fargenes optiske blanding i øyet, blant annet studier av persepsjon i forhold til omgivelsene, kom fra den nye vitenskapen på den tiden.
Divisjonismen var en form for pointillisme, da hensikten også her var å male svært små prikker med intensjonen å brekke farven. Forgrunnsfigurene het Previati, Segantini og Morbelli. De malte ikke bare med primærfarver, slik de franske pointillistene gjorde. Teknikken var vanskeligere å utføre og ga et frodigere resultat: når man ser på deres utstilte verk får man inntrykk av å være badet i et blendende lys! I forhold til pointillistene, der idylliske landskap er et gjennomgående motiv, var de italienske malerne også politisk engasjert. Dette ga seg utslag i et innholdsmessig brudd med fortiden. Malerne nøyet seg ikke lenger med å skildre mennesket i naturen. Nå fanget de opp industrisamfunnets voksende ustabilitet. Penselen ble et verktøy for å formidle et sosialkritisk budskap. I den siste salen i Kunsthaus settes det fokus på Giacomo Ballas virksomhet, helt i begynnelsen av hans karriere. Kuratoren bygger dermed bro til den mest kjente bevegelsen i det moderne Italia, futurismen, som omfavnet litteratur, arkitektur, skulptur, film, musikk og fotografi og hvis 100-års jubileum vil bli behørig feiret i 2009. Man forstår at den divisjonistiske teknikken var også grunnlaget for futuristenes lovprisning av fart, dynamikk og tidens tekniske fremskritt. Utstillingen Rivoluzione! er resultatet av et samarbeid med National Gallery i London, der de italienske divisjonistene i sommer så og si hadde sitt internasjonale gjennombrudd.

Et ikon for arbeiderbevegelsen

Om mellom-Europa er verd en kunstreise ihøst, så er intet dypdykk i divisjonismens sjel fullbyrdet før man har avlagt et besøk til Pellizzas nyrestaurerte atelier i Volpedo. Giuseppe Pellizza (1868-1907), som i Zürich er representert med noen av sine mest kvalitetsterke verk, var stilretningens kanskje mest innflytelsesrike skikkelse. Det lille jordbrukssamfunnet Volpedo, på grensen mellom regionene Piemonte og Lombardia, betraktes som et av de vakreste i Nord-Italia og eier noe ytterst sjeldent som dette eksempelet på et kunstneratelier fra 1800-tallet. Dørene er åpne for publikum, som kan ta den opprinnelige, fascinerende innredningen i øyesyn. Her unnfanget Pellizza ideen til sin il Quarto Stato (Proletariatet) som han malte ferdig i 1901, etter en nesten ti år lang arbeidsprosess. Til sin største skapelse benyttet han folk fra hjembyen som modell. Mesteren Rafael skal også ha vært en viktig inspirasjonskilde: noen kritikere har sporet formmessige likheter mellom den berømte renessanse-fresken Skolen i Athen og il Quarto stato. En brå og voldsom død har etter all sannsynlighet bidratt til myten om Pellizza. Antall italienere som er fortrolig med dette navnet er likevel mye lavere enn de som har et forhold til hans fabelaktige kunstmotiv! Bildet av proletariatet er blitt benyttet i allverdens markedsføringskampanjer og som plakat (blant annet til Bernardo Bertoluccis filmepos „Novecento“). Men det er først og fremst blitt et ikon for den italienske arbeiderbevegelsen og venstresiden. Det fremstiller nemlig en gruppe bønder i marsjoppstilling. De går til opprør mot sult og usle sosiale forhold: etter revolusjonen står forhåpentligvis en lysere fremtid i sikte.
Det er partiene på venstresiden som i flere tiår har vært den nest største politiske maktfaktoren i Italia.
Men da Silvio Berlusconi etter valget i april begynte på sin tredje periode som stats-minister, hadde nesten tyve partier forsvunnet ut av nasjonalforsamlingen. Et historisk valgutfall: etter seksti år var den radikale venstresiden nærmest utradert av italiensk politikk! Den ble den store taperen. Divisjonisten Pellizzas motiv ser imidlertid ut til å bestå. Og i Zürich lever revolusjons- idealet iallfall videre. Innpakket, i en stemningsmettet kunstnerisk form...

Fakta

GIUSEPPE PELLIZZAS ATELIER

av Paola Stringa i Italia

Divisjonisten Pellizza da Volpedo er utrolig nok iferd med å bli gjenoppdaget. I årevis har kunsthistorien betraktet ham ute-lukkende som maleren av il Quarto Stato og påført ham stempelet politisk maler. Men det berømte bildet fra 1901 har endelig oppnådd en annen form for anerkjennelse. Det opp-fattes ikke bare som arbeiderbevegelsens manifest, men også som et intenst verk av høy teknisk verdi. Det er imidlertid mange andre bilder som fortjener å bli sett. Innenfor Pellizzas atelier i Volpedo, der den arkitektoniske rammen fra 1800- tallet er bevart, kan man beundre selvportrettet og portrettene av malerens familiemedlemmer (mor, far og søster). De er skarpt utarbeidet og preget av nye og overraskende farge-sammensetninger. Staffeliet, penslene og paletten, takvinduet, gipsmodellene og boksamlingen: atelierets små detaljer ser ut til å blåse liv igjen i den kunstneriske virksomheten. Dette er en reise verd. Om man så avsetter tid til en spasertur i denne landsbyen, som har deilig fersken som eksportvare, vil man kunne oppdage nydelige omgivelser. Det er disse som danner kulissene for Pellizzas flotteste divisjonistiske malerier, slik som Klesvask i solen, Prosesjonen, På låven, Volpedo en søndag morgen osv.
For atelierbesøk i Volpedo: åpningstidene frem til april er lørdager og søndager, 15-17. Reisen i Pellizzas fotspor kan kombineres med dagstur til Milano, der den aller første utstillingen med divisjonistiske malere fant sted i 1891. Et fremragende overnattingstilbud i området er Casa Cuniolo i Tortona, et Bauhaus-inspirert hus tegnet ca.1930 til maleren Gigi Cuniolo, og omgjort til bed & breakfast med gjesteværelser (for bestillinger: 0039-0131-862113 eller klikk www.gabriellacuniolo.com)

Tekst: Christian Emanuel Norberg Schulz i Zürich

Giuseppe Pellizzas"il Quarto Stato" (Proletariatet),1901, Galleria d'Arte Moderna. Copyright Comune di Milano.
Kunstneren Pellizza(til höyre) stiller ut sitt hovedverk i hjembyen Volpedo,ca.1895.