Ingrid Toogood Hovland - Årets Stavangerkunstner

I mange av arbeidene mine er det hull, som innganger til skjulte verdener. Jeg husker fremdeles hvordan jeg så Kina for meg, langt der nede et sted, da jeg som barn ville grave meg ned dit. Noen brøt den illusjonen, og jeg ble så skuffet. Det er det dumme med å bli voksen. Illusjonene forsvinner, sier Ingrid Toogood Hovland (33). Hun har gått på Kunstskolen i Rogaland, og deretter Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun har allerede flere separat- og gruppe-utstillinger bak seg og avsluttet nylig arbeidet som juryleder for Høst- utstillingen.
Det har vært lærerikt å vurdere andres arbeider og flott å se så mye kunst. Det er godt å se at så mange kunstnere er tro mot arbeidene sine. Kanskje Høstutstillingens viktigste oppgave er at den når mange som i utgangspunktet ikke er interessert i samtidskunst. Samtidskunst når som regel bare ut til en liten krets. Flere ser Høstutstillingen, og kanskje vekkes interessen hos noen, sier hun. Nå føles det bra å være på atelieret igjen, hvor hun kan konsentrere seg om egne arbeider. Og med to utstillinger senere i høst, både i Stavanger og i Lille i Frankrike, er det nok å gripe fatt i.

Ny bok

I konkurranse med fem andre kunstnere fikk hun i 2005 oppdraget med julekalender på fasaden til Oslo S. Kalenderen var åtte meter høy og 25 meter bred og var i endring ettersom dagene tikket seg fram mot julaften. Det var en lærerik prosess. Julekalenderen ble også lagt merke til, og i kjølvannet av den fikk jeg flere utsmykningsoppdrag, forteller hun.
I år ble hun kåret til Årets Stavangerkunstner, som er en pris etablert av Stavanger kommune for å gi drahjelp til yngre kunstnere. Det var en stor overraskelse, og jeg føler meg takknemlig og fantastisk heldig. Det er kjekt å bli sett og verdsatt. For en samtidskunstner er det ingen selvfølge å bli lagt merke til, sier hun. I tillegg til ære og oppmerksomhet kan den som får prisen også foreslå et prosjekt som finansieres av kommunen. For Toogood Hovland betyr det at hun nå får realisert boken hun lenge har ønsket å lage. Den kommer rett over nyttår, med tekster av kunstkritikerne Trond Borgen og Line Ulekleiv. I boken samles ett av prosjektene som ligger bak meg med to nye. For meg er det viktig å få prosjektene mine dokumentert, sier hun.

Arbeidsstipend

- Mor forteller at jeg alltid måtte tegne før jeg la meg. Ellers fikk jeg ikke sove, forteller kunstneren. Egentlig hadde hun tenkt å studere kunsthistorie, men søkte seg istedenfor til Kunstskolen i Rogaland. Senere ble det klær og kostyme på Statens håndverks- og kunstindustriskole.
- Jeg har bestandig sydd, og ville bli klesdesigner. Men etter et år ville jeg heller male, og søkte meg over på institutt for farge, som var fritt materialbasert. Den linjen er forresten lagt ned nå, forteller hun. Som nyutdannet vendte hun tilbake til hjemtraktene, og lurte litt på hvordan dette skulle gå. For å klare seg økonomisk måtte hun ta en og annen strøjobb, og etter hvert ble hun tilknyttet kulturskolen i Sandnes. I 2006 fikk hun arbeidsstipend, og året etter et nytt. Nå har hun stipend på tredje året.

Flere dimensjoner

Før laget jeg en skisse, og så gjorde jeg det akkurat slik. Men nå jobber jeg mer intuitivt og er i en assosiativ prosess både med maleriene og installasjonene, forteller hun. Hun eksperimenterer og bruker mange ulike verktøy. En periode fotograferte hun kulisser av papp på ulike locations. Nå har hun tatt opp igjen dette med kulissene, men plasserer dem i rommet, sammen med malerier og andre elementer.
Jeg liker å jobbe lag på lag i rommet, med to dimensjoner. Kulisse- installasjoner ser jeg på som romlige malerier. Nå eksperimenterer jeg med å få det maleriske fysisk inn i pleksiglass og på treplater, forteller hun.
Symboler er viktige elementer for henne. I en ny installasjon hun jobber med, er symbolene fra flamske stilleben på 1600-tallet byttet ut med egne. Elementene har en fortelling, og jeg velger symboler for å fortelle en historie. Jeg har samlet opp et bibliotek av elementer som jeg bruker om igjen i nye sammenhenger.

Drømmer og symbolikk

Jeg er opptatt av eventyr, mystikk og drøm. Antakelig er det stemningen, logikken og komposisjonen som fascinerer meg. Jeg liker drømmenes surrealistiske oppbygning. Når jeg maler skyter det inn en ny idé. Slik er det i drømmene også. Alt er mulig. Det er inspi- rerende, forteller hun.
Hun er ikke opptatt av drømmetydning, og når hun husker en drøm, er det mer følelsen og stemningen enn selve handlingen. Det er den følelsen hun er ute etter å formidle. Elementene henter jeg fra eventyr, sagn, gamle illustrasjoner og bøker generelt. Jeg vrir og tvister på ting jeg finner og gjør det til mitt eget. I eventyrene er det sterk og ladet symbolbruk.
Det liker jeg, sier hun.
Tobarnsmoren leser ofte for ungene sine. For et par år siden leste hun en barneversjon av legenden om Den flygende hollender og ble fascinert av stemningen, skipet, og kapteinen som ble dømt til å seile hvileløst på de syv hav til dommedag. Jeg var i en fin prosess da jeg holdt på med dette prosjektet. Legenden var bakteppe for bildene, som ble dystre og mørke. Jeg følte jeg fikk det til, forteller hun.
Serien som fikk navnet ”Van der Decken's Tales” ble først vist i Bergen, så på Tou Scene i Stavanger. Det ser nå ut til at hele Van der Decken serien blir solgt. Men til hvem kan hun ennå ikke røpe. Det er fint å få bilder ut til offentlige bygg, slik at folk kan se dem over tid. Dessuten er det alltid litt trist å få bildene tilbake til atelieret etter en utstilling, medgir hun.

I bevegelse

Neste år blir det separatutstilling i Sandnes, og året etter i Bergen. Gruppeutstilling i Haugesund kunstforening står også for tur, så det mangler ikke på utfordringer. Det er til tider hektisk for Ingrid Toogood Hovland, og hvert prosjekt generer nye.
Jeg føler jeg har hatt tid til alt. Men å pushe et maleri på kort tid, gir ingen god følelse. Dit vil jeg ikke komme, sier hun.
For tiden er hun involvert i et danseprosjekt, som skal framføres i Sandnes Kulturhus og i Dansens Hus i Oslo, våren 2010. Prosjektet har tittelen ”Her shadow is named Susan” og er et samarbeid mellom danser og koreograf Therese Øvstebø Markhus, musiker og komponist Per Zanussi og Ingrid Toogood Hovland. Selv om vi jobber med forskjellige sjangre har vi mye felles, og vi bruker ofte like begrep. Prosjektet er vanskelig og spennende, og vi improviserer mye. Jeg er ikke vant til bevegelse, ettersom arbeidene mine er statiske. Kulissene skal endres i løpet av forestillingen, så jeg må tenke i nye baner.
Med to barn i barnehagen gir arbeidsdagen seg selv. Så surrer tankene i hodet resten av døgnet. De beste ideene får hun når hun ikke får sove. Da gjelder det å ha notatblokken klar. Jeg har alltid jobben med meg, og det er jeg glad for. Jeg slipper å lage meg pussige hobbyer, som å pusse opp hus, avslutter hun.

Tekst: Guro Waksvik
Foto: Guro Waksvik og Per Olav Lundbye