I Alison Leggats atelier

Lette tegn og former danner dvelende bevegelser over billedflaten. Her og der stanser de opp, blir til en rolig båtform eller et blad, med form av et øye. Fargene går fra dus og vag pastell til saftig, jordbunden kulør på arkene som henger ved siden av hverandre på atelierveggen. Dette er Alison Leggats billedverden, og det er av papirfibrene hun danner den, etter en litt omstendelig teknisk prosess.
- Jeg lager ofte serier når jeg jobber med bilder, for det skjer så mye underveis, forklarer Alison som har plukket opp det meste om papirlaging, fra kurs i Danmark og Japan. Nå står hun rede til å vise oss hele prosessen, nesten helt fram til et ferdig kunstverk.

Papirforskjeller

Rammer med finmasket netting står klare, mens Alison forbe-reder papirmassen. Utgangspunktet er avfallsstrimler av bøttepapir som hun får fra en grafiker. Etter at det er godt bløtgjort i en bøtte med vann går alt over i den store kvernen som er kjøpt fra England. Etter finkverningen åpner hun kranen og lar den ferdige papirmassen renne ned i en bøtte før den øses over i et stort kar. Det er nå første del av den skapende prosessen begynner, det å lage et papirark. Alison har mange rammer med finmasket duk til dette, den eldste liker hun egentlig best:
- Jeg får alltid gode papirer med denne gamle rammen. Europeisk papir er forresten litt annerledes enn det japanske, forklarer hun:
- Fibrene som brukes i japansk papir er lange bastfibre fra for eksempel et morbærtre. Til europeisk papir har man anvendt bomull og lin, noe som gir et mer transparent papir. I Japan støper man papiret på en duk av bambus, mens man bruker metallduk i Vesten, og det gir en mer distinkt overflatestruktur til papiret. Teknikken for pressing og tørking er også annerledes, slik at europeisk papir egner seg bedre til boktrykk.

Støping

Alison griper en ramme og bøyer seg ned over karet med papirmasse. Der nede beveger hun rammen, lar den fange massen over det hele og løfter den forsiktig opp slik at vannet kan renne av. Deretter tar hun det våte, ømtåelige arket over på en fuktig filt. Denne prosessen kan hun gjenta til det er en stabel av 10-12 ark som legges klar i håndpressen. Så pumper hun på den som strammes til det meste av vann er presset helt ut.
Deretter skal det i tørkeskapet, mellom mange lag av ph-nøytral museumspapp. Papiret som Alison lager har lite limstoff i seg. Det gjør det lettere å arbeide med collageteknikker fordi da fletter fibrene seg godt inn i hverandre. Minuset er at når et slikt papir er tørt, må det ikke komme en dråpe vann på det, for da oppstår skjolder. Det opptrer rett og slett som et trekkpapir.
- Er det ikke mulig å preparere det slik at det blir mer motstandsdyktig?
- Nei, jeg har prøvd, blant annet med voks, og det ble ikke bra, sier Alison.

Oppbygging

Alison lar tyktflytende papirmasse sildre over håndbaken og ned på en rammeduk for å lage et papirunderlag. Slik kan hun skape bilder, forandre på og utvikle arbeider hun ikke er fornøyd med, eller hun kan bruke deler av et gammelt bilde og legge det inn i prosessen med å skape et nytt. Da leder hun massen over de partiene hun vil dekke og forandre. Hun griper til en annen bøtte med mørk papirmasse farget med pigment. Nå trenger hun å røre ut litt stivelsestoff.
- Det stoffet heter Neri og ble brukt i Japan til å utvikle dekorative teknikker med håndlaget papir, forklarer hun.
- Det er en ekstrakt av Hibiskusrot, men jeg bruker en syntetisk variant, den samme som kosmetikkindustrien bruker for å gjøre produkter smidige. I min prosess gjør det at fibrene flyter lettere i vannet, at de sprer seg godt og ikke klumper seg. Stoffet forsvinner igjen når papiret er tørt. Hun fortsetter å bygge opp bildet som nå begynner å bli ganske tykt av papirmassen.
- Er det fort gjort å overarbeide det?
- Ja! Jeg har ikke alltid noen idé om hvor jeg skal ende opp og da bør det heller ikke være noen restriksjoner. Men så skal jo skaperprosessen ha en slutt og man må bestemme seg, sier Alison.

Resultater

På atelierveggene henger også noen store komposisjoner som ligner en saftig skogbunn, eller nærbilde av andre naturforma-sjoner som får en til å tenke på høyfjellet. Alison Leggat kom til Norge fra Skottland på 1970-tallet. Kanskje det var det varierte landskapet i hjemlandet som inspirerte henne til dette arbeidet?
Rammer med enorme dimensjoner røper produksjon i storformat, og vi forstår godt at Alisons rygg krangler etter mange års produksjon. Det er blitt noen tunge løft i en arbeidsstilling som ergonomisk helt klart ikke er å anbefale! Så medgir hun da også at et slags løftesystem hadde gjort seg her inne, det må nok til etter hvert.
Det nyskapte arbeidet skal få lov til å hvile og tørke på rammen. Det vil endre seg noe mens det tørker, fargene vil bli dusere og kontrasten mer subtil.
Men i dunken med våt papirmasse ligger nye utfordringer og uante muligheter for kunstverk i Alisons atelier.

Tekst: Grethe Hald