Thore Heramb (1916 - ) - Om Å være ett med naturen

En gang på 1930-tallet tok en visegutt i en bokhandel på Nordstrand seg litt ekstra privattid for å se innom Nasjonalgalleriet, da han var på bytur for butikken. Det var ingen dårlig begynnelse på livet som kunstner. Tidemand og Gude var av de største opplevelsene for en som hundre år senere skulle gli inn i norsk natur og nyskape den i et helt annet fargespråk.

Det ligger en ekte og ærbødig naturopplevelse i Brudeferden i Hardanger, sier Thore Heramb i dag.
- Men den helt moderne kunsten da? Ble du ikke opptatt av surrealistene, som så mange av dine jevnaldrende?

Jeg er ingen modernist!

- Jeg forsto dem aldri den gangen og gjør det ikke nå heller. Jeg er ingen modernist. Og Norge ligger så langt vekk at “ismene kommer til oss for å dø. Det er kanskje like bra? Jeg er faktisk anti-modernist på det sterkeste.
Om han selv skulle bli maler, var også noe uklart. I sin ungdom tenkte han på å bli skuespiller samtidig som han skrev dikt. Fikk du publisert noen av dem?
- Erru gæern! Det var bare tøv alt sammen!
Thore debuterte på Høstutstillingen i 1938, og noen år senere fikk han føle at kunstens vei er tornefull.

Om å leve på minus null

- Under krigen levde vi nærmest på minus null. Jeg tok ut min brennevinsrasjon og solgte den på svartebørsen. En kolonialhandler som gikk fallitt, ga oss mat mot kunst. Skattevesenet kom for å pante – men jeg hadde ikke noe å pante!
Et år la han på litt i inntekten for at den ikke skulle se for fantasifull ut. Men det er maleriene det gjelder nå. Thore sier han bruker lang tid på et bilde, men at han egentlig maler for lite. Alle malere maler for lite, siterer han fra sin lærer Jean Heiberg.
- Heiberg sa at et bilde skulle males tre ganger. Jeg er en langsom maler selv og helt avhengig av naturen. Det er bare når jeg har direkte kontakt med min egen opplevelse av naturen at jeg føler jeg har rett til å forlate den for å få uttrykt tydeligere hva jeg føler. Da Matisse var gammel, sa han at naturen alltid er til stede. Min egen erfaring har alltid gitt meg rett i dette. Og naturen er verken pen eller stygg, den er nok i seg selv. Han setter det på spissen:
- Skal man male en gran, så står etter min mening grantreets utseende i veien for maleriet. En annen ting er at jeg er veldig opptatt av rommet, selve rommet i bildet, og det å overføre rommet til flaten. Jeg er avhengig av fargen, simpelthen svak for fargen. Jeg kan få hjerteklapp av en som ikke er kolorist. Du kan ikke få uttrykt lys uten hjelp av fargen.
- Evnen kommer med årene, sa Thore da han fylte 80. Og nevner Renoirs siste ord: Jeg gjør ennå fremskritt.
- For å være litt nærgående, er det nødvendig å forstå alt i et bilde?
- Det kan du spørre om, men skal du forstå alt, kan bildet lett bli for litterært. Hvis jeg setter sammen to figurer på et bilde, blir det straks litteratur av det. Syns jeg. Det er en gammel europeisk tradisjon dette at det litterære skal ligge som basis for maleriet. Det var først med impresjonismen at det rene maleriet ble selvstendig kunst. Thore Heramb abstraherer naturen i farger, dikteren Hans Børli konkretiserer den i ord, og begge tar den intimt på alvor. Som poeten Børli kan Thore si at han snakker med trærne:

Nei da, jeg skriver ikke om skogen,
jeg er ett med skogen og naturen
som en organisk del av det hele.
Dikta mine
gror villvokste opp av meg
lik geiterams og tiriltunge
over attgrodde åkrer
der harde, jordete hender
før høstet havre og potitter
og annen matnyttig grøde.
Jeg er et nedlagt småbruk
i livets utkantstrøk.