Berit Fougner - Ingen skår i gleden - tvert i mot
Berit Fougner - Ingen skår i gleden - tvert i mot
Når jordmor Berit Fougner ser en vakker porselens-gjenstand med skår i, blir hun veldig glad. Da griper hun hammeren og knuser den.

Da Berit Fougner fra Lillehammer nylig fylte 50, skrev hun på ønskelisten sin at hun ønsket seg brukt pynt. Juggel, gamle øredobber, kjeder, kopper og skåler med hakk i, osv. Hun fikk en hel sekk full. Disse avlagte sakene er hennes skatter. Skatter som hun forvandler til små ikoner, speil, fat, potter, bord og personlige gaver. Og hun er selvsagt på flittig skattejakt på loppemarkeder, bruktmarkeder og lignende steder.
I strålende høstvær besøker jeg henne i barndomshjemmet på Lillehammer, en hvit funkisvilla, tegnet av Berits far, som var arkitekt. Huset ligger høyt over byen med flott utsikt over Mjøsa. Her bor hun med mann og en av sine 3 sønner. Til daglig arbeider Berit som jordmor ved Lillehammer Sykehus, en jobb hun har hatt hele sitt voksne liv og som betyr veldig mye for henne. I husets kjerne er verkstedet hennes; et stort spisebord, og i hjørnet bak er materialene pent og ryddig sortert i hyller og esker. Glassbiter, porselensskår, avlagte smykker og lignende. Ting og skrot som andre har kastet. Her tryller hun frem de vakreste klenodier, i sær de ikonlignende tablåene hun viser meg. Hun forteller at disse er blitt veldig populære gaver, og ofte får hun bestillinger på dem til gaver ved spesielle anledninger. Da blir de skreddersydd til å passe til personen; enten i form av små bilder av det vedkommende er opptatt av, samt navn, årstall, hobby, kjærester, etc.

Hvordan det startet
Helt fra ungdomsskolen har Berit Fougner hatt sansen for det kreative. Hun valgte en engelsklinje med kunsthistorie og formingsfag, og kreativt arbeid har derfor alltid fylt hennes fritid. Men hun visste også tidlig at det var jordmor hun skulle bli. For ca 10 år siden fikk hun en ryggprolaps, med etterfølgende operasjon som førte til sykemelding for en stund. Men å sitte stille passet henne dårlig. Hun måtte finne noe å holde på med. Da dukket det opp et kurs i klassisk mosaikk, i Oslo, hos Svein-Erik Røhn, og dermed var det gjort. Dette var gøy, dette ga glede. Hun var solgt og ville lage sin egen vri på mosaikken.
- Jeg er opptatt av dette med gjenbruk. Folk flest kaster jo det utroligste, så jeg begynte å samle på skatter. Skatter som jeg finner på loppemarked, bruktmarked, etc. Jeg oppsøkte til og med avfallsplasser i min jakt på disse gjenbruksskattene. En gang, forteller hun lattermildt, hvor jeg var avhengig av krykker, var jeg innom en avfallsplass. Oppi en container så jeg en herlig tekanne. Den ville jeg gjerne ha, så jeg klatret opp og prøvde å huke tak i den med den ene krykken. Jeg må tilføye at jeg var ganske shabby kledd, og jeg følte at de som arbeidet der så på meg og syntes det var trist å se en av samfunnets tapere strekke seg så langt etter en simpel tekanne. I min jakt på slike skatter fikk jeg veldig sansen for glass, i forskjellige varianter. Dette publiserte jeg til venner og bekjente, og en dag jeg kom hjem, sto det en diger IKEA-bag på trappen, proppfull av alskens gammelt glass og porselen. Ingen avsender.
- Bruker du alt av slike avlagte saker?
- Nei, det gjør jeg ikke. Jeg finner kanskje én flott ting som jeg kan bruke, resten kaster jeg. Jeg må være selektiv.
- Har du noen gang vurdert å utdanne deg til kunstner?
- Nei, det har jeg aldri vurdert. Dette med mosaikken kom først til meg i voksen alder, etter denne ryggoperasjonen, men de siste 10 årene har jeg holdt på med dette hver eneste dag.
- Hva sier mannen din til det?
- Han synes det er helt supert. For jeg sitter jo her, midt i huset, så det fungerer fint. Bortsett fra at jeg av og til må på sykehuset og operere ut en liten glass-splint eller noe. Det støver jo en del, og glass er skarpt. Men jeg koser meg sånn med det. Jeg kan jo sitte og arbeide mens jeg ser på Dagsrevyen, hører lydbok eller musikk.
Hun smiler og sukker av glede, det er tydelig at hun stortrives med dette arbeidet.
Må være fornøyd selv
Rundt omkring i det hyggelig innredete huset finner jeg Berits arbeider. Det kan være et speil, en blomsterpotte, et fat, en vase. Vakre gjenstander med spor av gamle dager. Og disse skattene er alle knust og satt samen igjen. Dermed oppstår et slags brudd i det perfekte, som også gir øyet noe å arbeide med.
- Jeg synes jeg er så heldig som får muligheten til å arbeide med dette. Men hver gang jeg begynner på noe, strever jeg veldig. Det hender at jeg kaster det også og tenker at dette går ikke, men som regel gir jeg meg ikke og fortsetter, og ofte blir det noe ut av det. Jeg er nok litt perfeksjonist, for jeg må være veldig fornøyd med det før jeg setter sluttstrek. Jeg får god hjelp av mannen min, Kjetil. Han har et godt blikk, og han ser ting og hjelper meg med farger og harmonier. Han er en god konsulent. Og så er han flink til å fotografere arbeidene når de er ferdige. Han er en veldig god inspirator for meg.
Da Berit Fougner kontaktet meg, hadde hun nylig vært i Mexico på kurs, hvor hun fikk lære nye teknikker.
- Hvordan fikk du vite om dette kurset?
- Jeg så et lite bilde i et engelsk tidsskrift. Det appellerte veldig til meg. Jeg søkte og fant kunstnerens hjemmeside og oppdaget at kunstneren, som var amerikansk, også holdt kurs. I Mexico! Det var jo en ypperlig anledning til å foreta en spennende reise, så jeg dro dit en påske, for ca 2 år siden. Jeg lærte noen nye teknikker og fikk mye inspirasjon. Jeg prøver å utvikle og holde på min egen stil i dette. Frigjøre meg fra det jeg lærte og utvikle mitt eget. Nå står Berit på farten til India, hvor hun skal sanke inntrykk og jakte på stemninger, farger og rariteter.....
God respons
Selv om Berits hjem er fylt av hennes vakre mosaikkarbeider, har hun ikke noe stort lager av arbeider. De ferdige kunstverkene forsvinner fort ut igjen.
- Jeg ser jo at folk liker det jeg gjør, forteller hun. - Jeg har stilt ut litt; jeg hadde en utstilling her hjemme utenfor på terrassen, og jeg har hatt en utstilling i et galleri her i byen. Folk liker ting de kan bruke; speil, potter, brett, bord. Jeg synes jeg ser så mange nydelige ting som er litt defekt, og som folk da kaster. Da tenker jeg at jeg kanskje kan bruke et lite skår, en liten detalj. Man lærer seg til å se ting på en annen måte. Man blir årvåken og ser etter detaljer
- Kanskje du ønsker at noen skal miste en vakker gjenstand i gulvet?
- Ja, det hender, sier hun med et spøkefullt smil.
Teknikken
- Veldig mye av det jeg har skapt, har jeg laget for å ha ute. Da må jeg ha frostsikre materialer. Jeg har laget en del bord. Det er en svær jobb. Jeg har solgt alle sammen. Jeg vil at tingene mine skal kunne stå ute. At man skal slippe å ta det ut og inn. Da må jeg ha frostsikkert materiale. Jeg jobber for eksempel på skifer, fordi det er et dødt materiale som ikke beveger seg. Jeg kan ikke bruke treverk. Kun døde materialer. Glass er også dødt. Stein også. Frostsikker sement. Så sementerer jeg det. Når det gjelder bitene, så har jeg et bevisst forhold til det jeg skal lage. Noen ganger bruker jeg glass-skjærer, andre ganger kan jeg knuse blindt. Det kommer an på hva jeg skal lage. Så sementerer jeg og fuger det.
Til disse tingene som jeg driver med akkurat nå, (ikonene), lager jeg en del egne biter som jeg preger. Materialet kalles polymer clay, eller plastilina på godt norsk. Jeg kjøper det i USA. En slags kjemisk leire som jeg baker. Jeg putter det bare i stekeovnen. Preger dem og lager små fliser. Som jeg bruker som små brikker i disse tablåene. De er veldig populære, folk bestiller spesielle ting til bursdager, jubileer, etc. Da er det morsomt å kunne lage helt personlige ting. Jeg leter hele tiden etter små ting som jeg kan prege inn i disse flisene. Ser etter ting på porter, på en jernovn, eller lignende. Jeg kan bruke bladgull, og lignende, maling, krakelering
- Dette er en multi-mediamosaikk. Jeg putter inn alle mulig slags effekter i leira, for å skape noe personlig – for eksempel til dåpspresanger og lignende. Det kan være en øredobb, en medalje,
et lite foto og sånt noe.
Lykken er
Berit Fougner viser meg rundt i huset og blant annet inn på badet. Der har hun demonstrert en ny teknikk hun har begynt med.
- Ja, egentlig er det litt skummelt, sier hun, for dette er en indi-rekte metode. Jeg har innfelt mosaikk i badeveggen. Da limer jeg motivet speilvendt på gråpapir, sementerer veggen og legger motivet direkte på. Da gjelds det at alt stemmer og ikke kommer ut av stilling. Når papiret tas av, blir arbeidet fuget, slipt og renset.
- Og her er det glass som er brukt?
- Jeg boltrer meg og finner nye uttrykk og materialer. Smalti kommer i tykke glassblokker. Det er vanskelig å jobbe med fordi det må parteres med hammer, meisel og bolt. Jeg bruker gjerne kunstglass i store, tynne plater som jeg skjærer ut selv. Ellers sanker jeg materi-aler overalt, bruker gammelt skadet porselen og glass til kunstglass. Flere kommer også til meg med kjære ting som er blitt skadet, og som de vil at jeg skal lage noe ut av, sier Berit Fougner.
- Jeg synes jeg er privilegert som kan holde på med dette og finne roen ved det å skape. Det er selve livets privilegium – å få lov å fordype seg. Tenk å bli så lykkelig over å jobbe med noen gamle glassbiter som er gått i stykker? Sier hun og stråler med hele seg. – Det er som å ha en skatt inni seg.
Tekst: Toril Kojan. Foto: Kjetil Skaansar