Francis Bacon – sjelens (kjøttfulle) skrik

Den hensynsløse selvkritikeren

Tate Britain viser i vinter en stor retrospektiv utstilling av utvalgte deler av Bacons kunstnerskap. Utstillingen viser derfor kun kunstverk fra og med 1944. Bacon var da 35 år gammel og hadde funnet sin kunstneriske stemme. Utstillingen viser ingen overgangsverk, ingen ungdomsverk og heller ingen barndomsverk. Bacon var hensynsløs i sin selvkritikk, og ødela alle kunstverk som han mente ikke holdt mål. Når det gjelder barndommen hans, så representerte den alt han hatet.
Bacon ble født i Dublin i 1909 av engelske foreldre. Hans far hadde kjempet i Boerkrigen og satset siden på en karriere som hestetrener. Han var anspent, kranglevoren og svært autoritær. Dette for-klarer hvorfor Bacon hatet alle former for myndigheter nesten i like stor grad som han hatet katolisismen.
Som barn led Bacon av både astma og ulike allergier, og han ble gitt store mengder med morfin for å holde anfallene i sjakk. Familien flyttet frem og tilbake mellom Irland og England, hvilket gav ham en livslang følelse av rastløshet. Skolegangen hans var nokså sporadisk siden han ofte skulket. Han tegnet oppstasede kvinner med lange sigarettmunnstykker nå og da. I ungdommen begynte hans far å ane at sønnen var homoseksuell. Da han en dag i 1926 oppdaget at sønnen beundret seg selv i speilet - iført morens undertøy, fikk han nok og bannlyste sønnen fra hjemmet. Bacon dro da til London, hvor han levde i en bohemsk tilværelse på et lite økonomisk tilskudd fra moren. Han leste Nietzsche og tjente noen ekstra kroner som hjemmehjelp og telefonist, samt gjennom småtyveri. I 1927 bodde han to måneder i Berlin, hvor han fikk se Fritz Langs ”Metropolis”. Deretter reiste han til Paris hvor han for alvor fikk øynene opp for kunstens nye strømninger, og han var spesielt imponert over Picasso. Men kunst var for øvrig ikke det første Bacon kom til å stille ut.

Interiørdesigneren Francis Bacon

Da Bacon reiste hjem til London, bestemte han seg for å satse på en karriere innen interiørdesign. Han designet møbler, tepper og skjermer i modernistisk stil, og det var disse tingene han viste på sin første utstilling i 1929. Han var helt og holdent selvlært innen både design og maleri. Sistnevnte kom han til å vie mye mer tid til fremover.
Det tidligst bevarte maleriet av Bacon, ”En mursteinsvegg”, er datert til 1929. Maleriet vitner om en kunstner som ennå strever med å finne sin egen stil - og den kom Bacon til å bruke lang tid på å finne. I kunstverkene som er bevart fra 1929 til 1944, ser man hvordan Bacon prøver ut ulike motiver og metoder. Man ser klare referanser til Picassos biomorfiske figurer, fotografi og stillbilder fra filmer. Han begynte å kjøpe bøker med bilder av folk med hudsykdommer og klippet ut dramatiske bilder av aviser. Han fikk etter hvert en dragning mot det voldsomme, det abnorme og det groteske. Han oppdaget Muybridges berømte fotografiske bevegelsesstudier på The Victoria & Albert Museum, og blir så smått besatt av Sergei Einsteins film ”Panserskip Potemkin”.
Da andre verdenskrig brøt ut, ble Bacon fritatt for militærtjenesten på grunn av sin sterke astma. Han ble isteden med i det frivillige hjelpekorpset som dro ut da de tyske bombeflyene angrep London, men støvet fra de bombede husene ga han så sterke anfall at han ble beordret til å slutte. Det var andre verdenskrig og dens faser som til slutt ser ut til å binde sammen alle delene ved Bacon. De antiautoritære og antireligiøse følelsene han hadde hatt helt fra barndommen av, rastløsheten og følelsen av å være en outsider på grunn av sin legning, ble utkrystallisert i et eksistensielt og veldig mørkt menneskesyn, der hver og én er låst i sin egen ensomhet. Ut ifra disse tankene skapte han sitt første store mesterverk i 1944, nemlig ”Tre studier for figurer ved basen for en korsfestelse”. Bacon så dette maleriet som begynnelsen på sitt kunstnerskap, og mange av hans spesifikke grep er med i dette bildet. Triptychformatet, innrammingene i glass med tungt forgylte rammer, de åpne munnene formet som skrik, den rent tekniske maleriske forvrengningen, og korsfestelsestemaet kommer han tilbake til gang på gang.

Sjelen på kroppen

Bacon ble raskt anerkjent. Da andre verdenskrig var over, ble han umiddelbart gruppert sammen med kunstnere som Alberto Giacometti og Jean Dubuffet fordi de hadde funnet en troverdig måte å fremstille menneskekroppen på gjennom å utsette den for et ekstremt press.
Grunnen til at Bacon fokuserte på kroppen, var at han syntes abstraksjon, som da var veldig populært innen kunsten, var ganske overfladisk. Samtidig mente han at en stor del av den tradisjonelle kunsten ble tilsidesatt av film og fotografi, og at han så seg selv som den siste representanten for sin kunstneriske generasjon. Bacon ville nemlig gå dypere enn fotografi og film, på en måte som bare maleriet kan. Som han selv sa: ”Inn til selve den rå nerven”. Vektleggingen av råhet fikk en direkte motsats i teknikken hans. Bacon malte nemlig på ”feil” side av lerretsduken, altså på den rå baksiden.
Når man betrakter Bacons kropper, får man følelsen av at huden nærmest koker på dem, at den nesten er i ferd med å oppløses på grunn av kroppenes drifter, lyster og angst. Hodene virker som om de er fremstilt rett før de eksploderer, og armer og ben ser ut til å dras av kroppene. Man kan lett lese krigens ulike faser ut av disse maleriene, men for Bacon handlet det om noe mye dypere. Han forsøkte å plassere menneskets indre, dets psyke, dets selv, ja, alle dets demoner, som noe synlig på kroppen. Bacon trodde imidlertid ikke på sjelen, i hvert fall ikke i religiøs forstand, så det er bedre å snakke om den menneskelige ånden eller identiteten. Bacon var derfor ikke opptatt av øyne, som ofte betegnes som ”sjelens vindu”. Bacons malte øyne er derfor ofte lukket, eller malt som tomme hull. Det er heller munnen som er fokus for identitet, enten de skriker, biter eller suger.
Bacon hentet mye inspirasjon fra kunsthistorien, fra blant andre Giotto, Rembrandt, Poussin, van Gogh og Velazquez. I tillegg brukte han en mengde fotografier som han samlet på. Til forskjell fra de andre kunstnerne han beundret, var ikke Bacon ute etter å fortelle en historie med maleriene sine. Formålet hans var heller å formidle en sterk, fysisk følelse. Dette ser vi tydelig i den serien av malerier fra 1949 som han baserte på Velazquez berømte ”Portrett av pave Innocente X” som henger i Dora Pamphiligalleriet i Roma. I Bacons versjoner er paven diffust fremstilt i store sterile rom som om han blir betraktet gjennom tåke. Munnen er åpen i et desperat skrik. Bacon sa selv om dette maleriet: ”Jeg vil skape det beste maleriet av et skrikende menneske noensinne”.

Kjøttet og dyret

Bacon blir ofte nevnt i forbindelse med ordene ”vold” og ”blod”. Men som utstillingen i London viser, handler det heller om indre vold. I korsfestelsesmaleriene er det faktisk ikke så mye blod å se. Som dypt antireligiøs ville Bacon vise at Jesus var som alle andre mennesker - fanget i sin kropp, sin ensomhet og sin smerte. Fremfor alt ville han vise kroppen og dens kjøttlighet. Han sa til kritikeren David Sylvester i forbindelse med korsfestelsesscenene: ”Vi er kjøtt. Vi er potensielle kadaver”.
Men Bacon malte ikke bare plagede og ensomme mennesker. På 1950-tallet utførte han også en rekke malerier av aper og hunder. Apenes munner åpner seg i truende skrik, og det virker som om hundene brekker seg og oppløses i en form for smerte. Når man betrakter disse maleriene, er likheten mellom dyrene og menneskene i Bacons malerier slående. 1950-tallet, med de isolerte og mørke figurene og den nedtonede palletten, blir av visse kritikere betraktet som Bacons beste periode. Mens andre mener imidlertid at han ikke nådde høydepunktet før på 1960-tallet, for det var da Bacon oppdaget farge, og maleriene får en helt annen glans.
De mest gripende maleriene til Bacon er de av hans elsker George Dyer. Bacon hadde mange elskere, og med sin personlighet gjorde han dem bevisste på hans mørke syn på eksistensen. En av dem, Peter Lacy, ble en gang så rasende på Bacon at han angrep ham med ordene: ”Du har ødelagt livet mitt ved å få meg til å tenke på meg selv”. Det intense miljøet ble i lengden altfor mye for Lacy, og han drakk seg til slutt i hjel med vilje. Bacon fikk dødsbudskapet i forbindelse med vernissasjen på sin første retrospektive utstilling på Tate i 1962.
George Dyer var sannsynligvis Bacons største kjærlighet. Kvelden før vernissasjen på Bacons retrospektive utstilling i Paris i 1971, begikk Dyer selvmord på hotellrommet deres. En desperat handling, som var ment å gi Bacon maksimal smerte. Men på Bacon kunne man ikke merke noe den kvelden. Han lo, drakk vin og pratet med alle som om ingenting hadde skjedd. Men han var allikevel veldig opprørt, og i triptychserien av Dyer viser Bacon sine komplekse følelser rundt kjærlighet, seksuell lyst, savn og de skyldfølelser han hadde for ikke å ha forhindret selvmordet.

Livets vågestykke

På tross av at Bacon i løpet av sitt liv ble en av verdens mest ansette og best betalte kunstmalere, sa han allikevel oppgitt til sine venner at han etter sin død ”sannsynligvis ville bli glemt”. Istedenfor er maleriene hans mer ettertraktet enn noensinne. Nylig ble et av hans triptych fra 1976 solgt for 86 millioner dollar
– den høyeste prisen noensinne betalt for et etterkrigsverk. Hans påvirkning på yngre kunstnere er også merkbar. Damien Hirst har ikke bare tatt vare på Bacons mørke visjon og fascinasjon for kropper. De glassboksene som Bacon fremstilte i flere av sine malerier på 40- og 50-tallet, har Hirst nemlig bygget og brukt i sine installasjoner av døde dyrekropper.
Utstillingen på Tate inneholder rad på rad av Bacons mesterverk. Er det da noe å klage over? Ja, faktisk så er det det. For jeg kan ikke la være å mene at det også burde vises noen av Bacons virkelig mislykkede malerier. Han lagde faktisk også mange slike, og noen av disse kom seg unna Bacons ødeleggelse. Men hvorfor vise mislykkede malerier? Enkelt og greit fordi det ville forklart at det å skape et maleri var et vågestykke for Bacon, hvor han satset alt som et spill med liv og død. Noen ganger lyktes han, noen ganger ikke. Og det var nettopp dette vågestykket som gjorde at de beste verkene hans nettopp ble mesterverk. Man kan derfor karakterisere Bacons malerier som sjelens vågestykker.

Tekst: Michael Dee. Oversatt av Cecilie Tyri Holt