Britt Fuglevaag fant inspirasjon i nord til sine tekstiler

Det er en vakker fredag ettermiddag i Kiby – ei lita bygd rett øst for Vadsø i Øst-Finnmark. Gradestokken viser 20 og det varangerblå havet kruser seg så vidt mot den milde brisen fra øst. Ingen trær, et flatt landskap og en blårosa himmel i sør gir oss følelsen av å sitte midt i et maleri. På plattingen utfor huset byr Brit på russisk sjokolade, kaffe med melk og fragmenter fra et langt liv som kunstner.

Bor i Kiby, Paris og Oslo

Et liv som begynte hardt da mora døde under Brits ankomst til verden i Kirkenes i 1939. Tanta og onkelen ble adoptivforeldre og Brit flyttet til Trondheim. Hun skulle ikke ha så mye med Finnmark å gjøre før hun for 12 år siden fikk mer kjennskap til morens slekt i Kiby. Etter et familieselskap i bygda fikk hun vite om et slitent lite hus som var til salgs. Bygd av russetømmer i 1900 og omkranset av en familie som mente at huset absolutt ikke burde gå ut av familien.
- Jeg protesterte først. Jeg har leiligheter både i Paris og Oslo og har derfor egentlig nok. Men jeg klarte ikke si nei til dette huset. Her er det godt å være. Jeg liker spesielt august. Da er det ikke mygg og jeg kan plukke sopp og multer, sier Brit og henviser til de berømte Kiby-myrene som er velkjente for sine rødorange gaver til plukkelystne multebærelskere.
- Det som fascinerer meg og stadig inspirerer meg er lyset og goldheten i landskapet. Og folkelynnet – det liker jeg. Jeg begynner å tegne med det samme jeg får øye på arbeidsbordet mitt – og det er lyset som bergtar meg. Tegningene blir utkast til teppene jeg vever gjennom hele vinteren i Oslo og Paris.
- Dessuten er det fantastisk å sove på loftet. Sjølufta fra det åpne vinduet gjør meg godt, og jeg kan se til Russland og nesten til Nordpolen! Og har jeg lyst på selskap, kan jeg bare gå en liten tur i nabo-laget til min slektning der nede ved havet som har egen vinkjeller, elsker Frankrike og bor der deler av året akkurat som meg.

- Jobber like mye som da jeg var 30!

Hun har ikke hatt tid å feire sin 70-års dag som var tidligere i år. Tempoet er høyt selv om hun er et godt stykke inn i pensjonistenes rekker.
- Jeg er nødt til å jobbe – og jeg jobber mye. Hvis jeg skulle stoppet nå, ville jeg dødd i løpet av et par dager. Jeg er nok like produktiv som da jeg var 30, mener Brit, som avslutter arbeidsdagen i titida om kvelden. Da spiser hun middag med passende vin til.
- Det går ikke an å ligge på latsiden. Jeg er dessuten nødt til å bevege meg og flytte meg over landegrenser for å finne inspirasjon. Jeg må også være synlig. Det blir ikke oppdrag hvis jeg ikke er ute og viser meg og mine arbeider frem, sier Brit som håper å få feiret 70-års dagen i Paris i løpet av høsten.
- Ingen økonomiske bekymringer med andre ord?
- Det er ikke noen lønnsom geskjeft jeg holder på med. Det går sånn akkurat rundt. Det er aldri mer penger igjen når jeg har kjøpt materialer og betalt mine reiser og forsikringer, konstaterer Brit som de seneste årene også har jobbet en del i Nordvest-Russland. Både som utstiller i Murmansk og Sevromorsk, og med atskillige undervisningstimer for kunststudenter og andre. - Det er et spennende land hvor det skjer mye. Nå holder jeg på å lære meg russisk, sier Brit som den største selvfølge. Fra før behersker hun engelsk, fransk, tysk, polsk og italiensk.

Produktiv av bevegelse

Hun tar frem malepensel og papir på sin lille pult ved det sørvendte stuevinduet mot havet. Himmelfargen skifter med sine sterke og klare farger. Det går mye i blått.
Rundt henne henger kunst- og utstillingsplakater fra noen av hennes egne utstillinger i inn- og utland. I den tett møblerte stua står det blant annet ei kiste fra 1746 – et kupp ifølge eieren, som kjøpte den i den lokale antikvitetsbutikken ”Det hvite hus” i Vadsø for en ikke altfor dyr penge.
- Blir du ikke sliten av å reise så mye og bo på tre ulike steder i verden?
- Nei, tvert imot gjør det at jeg får dobbelt lyst til å arbeide. Når jeg forflytter meg fra ett til et annet av vevstedene mine, kan jeg plutselig se noe jeg ikke har lagt merke til før. De skiftende landskapene gir meg stadig vekk verdifulle impulser som setter i gang et eller annet. For utenforstående kan det kanskje se ut som jeg er en rastløs sjel og har et rotløst liv, men slik er det ikke. Helt fra jeg var liten har jeg hatt bopel minst to steder. Jeg har nok fått det i blodet.
Forteller den alltid engasjerte kunstneren som sier at hun under de første dagene på det ”nye” stedet kan bli helt ør i hodet av alt det nye hun oppdager. – Ideene kommer tette som hagl, og jeg jobber hele tiden. - Det blir kjedelig å ikke veve, smiler hun konstaterende og ser ut mot Varangerfjorden som nå er mer urolig enn for en halv time siden. Fort skiftende som alltid. Til inspirasjon og glede for en som lever av å formidle inntrykk fra Finnmark.

Tekst: Ingjerd Tjelle
Foto fra kunstneren