Bøker som kunstverk - Blod på papir

Rowan Watson har sammen med Elena Foster kuratert utstillingen i London.
- Vi lever i en tid med store omveltninger som blant annet fører til at bøker nå konkurrerer med internett, databanker og elektroniske bøker. Derfor er det på tide å se nærmere på hvordan kunstnere har arbeidet med bøker, og alle de kreative måtene bøkene har blitt brukt på, det være seg som reisevesker, skulpturer eller i eksplosjoner. Boken som kunstverk oversettes, henholdsvis på fransk og engelsk, med ”Livre d`Artistes” og ”Artist`s books”. Og opphavet til denne type bøker dateres helt tilbake til Paris i tiden mellom de to verdenskrigene.

Gauguin, Matisse og Picasso

Det er langt ifra en tilfeldighet at kunstboken ble så etablert i Paris på 1920-tallet. Da den russiske balletten ankom byen i 1909, var de med på å skape et nytt kunstsyn, fordi balletten selv benyttet seg av frem- stående russiske kunstnere til å designe dekorasjoner og kostymer. Siden kunsten i Paris ble betraktet som ”høyere kunst”, oppstod det et miljø der kunstnere søkte seg til nye områder og eksperimenterte enten med møbeldesign eller smykkedesign, illustrasjoner til restaurantmenyer eller klesdesign. Picasso ble faktiske ikke et kjent navn blant den brede allmennheten før han utførte et scenedraperi nettopp for den russiske balletten. Det var naturligvis ikke første gang kunstnere hadde begitt seg inn i bøkenes verden. Når man går gjennom historien støter man på mange kunstnere som illustrerte bøker, som blant andre Gustave Doré, Aubrey Beardsley og William Morris. Selv om arbeidet deres var utsøkt, så var de underordnet diverse krav fra forleggeren. Det som derimot gjorde kunstboken spesiell, var at utformingen skjedde på kunstnerens egne vilkår. Pioneren her var Paul Gauguin, som i sin upubliserte bok ”Noa Noa” formidlet sine inntrykk fra Tahiti gjennom tekst og bilde. Men det som etablerte kunstboken på alvor, var den franske kunsthandleren Paul Amboise Vollard som publiserte kunstbøkene til Picasso, Chagall og Bonnard.
Kunstnerboken fascinerte mange kunstnere, ikke minst surrealistene, hvis største inspirasjon nettopp var bøker som for eksempel Arthur Rimbauds diktsamlinger og Isidor Ducasses ”Les Chants de Maldoror”. Bøker, pamfletter og tidsskrifter var også viktige kommunikasjonsmiddel som hjalp til å spre de nye bevegelsenes ideer.
Begynnelsen på kunstbokens historie preges fremfor alt av to navn som var med på å skape en standard, nemlig Pablo Picasso og Henri Matisse. Picasso illustrerte Ramón Reventós roman med verket ”Deux Contes”. Boken er bundet sammen med bånd som gir leseren følelsen av å ha funnet en forbudt eller glemt bok i et arkiv. Boken er for øvrig én av til sammen 150 bøker som kom fra Picassos hånd.
Matisses bok ”Jazz”, som inneholder en rekke litografier, er en fryd å bla i, og teksten er skrevet at Matisse selv. Han unnskylder seg med at han ikke er en litterær person, men heller en kunstmaler. Teksten er derfor hovedsaklig inkludert for å skille mellom bildene ”slik vekster tilføyer komposisjonen viktige blomster”. Tekstsidene i boken kan sammenliknes med avstanden mellom malerier på en gallerivegg. Ordene gir betrakteren tid til å forberede seg til hvert nytt bilde i boken.

Bensinstasjoner og håndbøker

Kunstbøkene fra Paris ble ofte produsert i begrenset opplag med håndtrykte litografier. Bøkene var derfor dyre i produksjon og var tiltenkt rike samlere. Den amerikanske kunstneren Ed Ruscha hadde derimot et helt annet formål da han begynte å produsere sine kunstbøker på begynnelsen av 60-tallet.
- Ruscha fotograferte det mest hverdagslige man kan tenke seg og samlet bildene sammen til tematiske bøker, forteller Rowan Watson. Én bok handlet om bensinstasjoner, én om parkeringsplasser og én om svømmehaller. Bøkene var billige i produksjon, i ubegrenset opplag og Ruscha solgte dem via supermarked og apotek for slik å spre kunst til et bredt publikum. Paradoksalt nok, eller snarere typisk nok, er Ruschas bøker, som da ble solgt for 1 dollar pr bok, nå verdt 10 000 ganger så mye. Bøkene inspirerte også andre kunstnere til å produsere billige kunstbøker, noe som senere har blitt en viktig kanal for unge kunstnere som vil nå et publikum. Kunstbøker kan enten være svært bekostet eller mer beskjedne. På 60-tallet fikk kunstbøkene ytterligere en dimensjon da minimalistkunstneren Sol LeWitt begynte å arbeide kreativt ”fra avstand”. Han utstyrte assistenter og gallerieiere med instruksjonsmanualer for hvordan hans veggmalerier skulle utføres. Ordet hadde dermed vunnet over håndverket. Det var heller ikke alltid LeWitt dukket opp for å se sluttresultatet en gang. Som han selv uttrykte det: ”Utførelsen av et kunstverk er en mekanisk handling. Ideen er maskinen som skaper kunsten.”
Jeff Koons var kunstnerisk etablert da han i 1992 publiserte ”Jeff Koons Handbook”. Istedenfor å la kritikere utføre analyser og skrive essays, tok Koons selv over arbeidet. Boken er en håndbok, nærmest en guide, til hans kunst. Den går til og med så langt som å instruere leseren/betrakteren hva han/hun skal syns og mene om kunsten hans.

En reiseveske med papir, bøker av stål og bly

For flere av de medvirkende kunstnerne på utstillingen i London har utfordringen vært hvor langt man kan strekke begrepet ”kunstbok”. Francis Bacon er representert med ”Detritus”. Boken har form som en reiseveske full av ting som lå spredt rundt i hans kaotiske studio: papir, malingskluter, fotografier og skisser. Disse objektene er ikke originale, men reproduksjoner i eksakt skala. ”Detritus” gjør et sterkt inntrykk, og man blir umiddelbart dratt inn i Bacons verden og hans kreative prosess.
Et lite stykke unna dette verket står prototypen til skulptøren Anthony Caros´ bok med den ironiske tittelen ”Open Secret”. Boken likner mest av alt på en sammenpresset vinge fra et fly. Den har små mellomrom hvor det blant annet er plassert en diktsamling av Hans Magnus Henzenberger og en del av Shakespeares ”Kjøpmannen fra Venezia”. Alle tekstene er håndskrevne av Caro selv. ”Open Secret” ble utgitt i 31 eksemplarer i 2004, og er laget i rustfritt stål, messing, bronse og grå kartong.
Den tyske kunstneren Anselm Kiefers bok ”Steigend” gjør et sterkere inntrykk. Kunstverket er et seks fot høyt symbolsk bokverk i bly. Sidene er deket av merkelige linjer som mest av alt likner et slags stjernekart, og verket refererer til 1600-talls fysikeren og astrologen Robert Fludd som har inspirert Kiefer. Bokens skala og uttrykk gjør at verket nesten virker overjordisk, den får meg til å tenke på de mektige asymmetriske steinveggene med runeskrift som forvares på The British Museum.
I Damien Hirsts bok med den lange tittelen ”Jeg vil tilbringe resten av livet mitt overalt, med alle, en mot en, alltid, nå” har en sommerfugl som har landet i oppslaget. Verket er et av de mer lyriske innslagene på utstillingen.

Bøker med sår og eksploderende sider

Bøker kan være farlige. Det er i hvert fall budskapet i Cai-Gup Qiangs ”Danger book: Suicide Fireworks”. Sidene er illustrerte med en blanding av lim og krutt, og betrakteren inviteres til å teste bokens eksplosive effekt gjennom å dra i en snor som antenner sidene.
Men det er ikke alltid de mest oppsiktsvekkende kunstnerbøkene som berører mest. Skulptøren Anish Kapoor har i løpet av årene vist seg å ha en kapasitet til å stille betrakteren ovenfor både eksistensielle og spirituelle spørsmål ved hjelp av sine seksuelle, men også forræderisk enkle skulpturer med hull og åpninger. Papirskulpturen ”Sår”, nemlig en bok med et sår, klargjør utstillingens tittel. Såret refererer ikke bare til den blodrøde fargen som brukes i dette og mange andre kunstnerbøker, men også det såret i kunstneren som driver kreativiteten.

Tekst: Michael Dee. Oversatt av Cecilie Tyri Holt

Francis Bacon, “Detritus”. Utgitt av Ivory Press i 2006. Utstilling på Dublin City Gallery, The Hugh Lane Collection. Foto: Nigel Young © Kunstneren og Ivory Press
Anselm Kiefer, “Steigend, steigend sinke nieder” fra 2006. Foto: Nigel Young © Kunstneren og the Thaddaeus Ropac Gallery