Tommy Sørbø - Bernini og vodka

Tommy Sørbø - Bernini og vodka

Den måtte være laget av Bernini, barokkens fremste billedhugger i Roma. Jeg slo opp i guideboken min for å se hvilket museum det var, men det sto ikke der. Plutselig dukket det opp en gammel mann i vinduet. Han dampet på en sigar og var kun iført en stripete pyjamas. Først da gikk det opp for meg; han bodde her. Det var ingen offentlig kunstsamling jeg sto og betraktet, det var et privat hjem.
I Roma finnes det fremdeles store kunstsamlinger på private hender. De siste hundre årene er riktignok noen av dem blitt åpnet for allmennheten, sånn for eksempel Galleria Doria Pamphilij, hvor man kan gå omkring i familiens eget palass midt i Roma og betrakte hovedverk av Caravaggio, Poussin og Velasquez. Men de fleste samlingene er vel bevarte hemmeligheter i det romerske aristokrati, ukjente for både kunsthistorikere, skatteetat og turister. Jeg fablet lenge om hvordan det måtte være å bo midt inne i et sånt museum. Liknet det kanskje litt på det miljøet som den italienske regissøren Fellini skildrer i sin film Roma? I et gammelt adelspalass har tiden stått stille. Her bor en gammel prinsesse som likner like mye et spøkelse som et virkelig menneske. Og sammen med paven og hans kardinaler utfolder hun en nesten pervers prakt, slik hennes familie har gjort det gjennom hundrevis av år. En dag fikk jeg et slags svar. Jeg var bare ikke helt foreberedt. Skjønt allerede i døra fikk jeg et forvarsel; to uniformskledde herrer med sverd og fjærprydete hjelmer var ikke hverdagskost selv i Roma. Skjønt utenfra var huset som romerske bygninger flest; et fire etasjes murbygg fra 1600-tallet litt nedslitt av støv og eksos og med en flokk hodeløse engler som ravet omkring oppe på gesimsen over døra med et våpenskjold mellom seg. De to vaktene gjorde honnør, og jeg vandret inn gjennom de tunge portene medbringende mitt lille bidrag til festlighetene. Jeg hadde grublet lenge på hva jeg skulle ha med til vertskapet. En flaske rødvin eller blomsterkvast er jo nærmest obligatorisk på våre hjemlige breddegrader, men her ville det vel bli omtrent som om våre gjester skulle overbringe oss en pakke seipanetter på lørdags-kvelden. Så jeg landet på brennevin, en flaske Absolut Vodka fikk passere som norsk, en kruttsterk, eksotisk hilsen fra det kalde nord. Da jeg sto i den monumentale trappehallen med byster av romerske keisere på hver avsats og med store gobeliner på veggene skjønte jeg det; jeg var invitert på fest med det romerske aristokrati. Skjønt invitert og invitert, jeg hadde egentlig bare fått en annens invitasjon, en jeg hadde truffet her nede helt tilfeldigvis. Han kunne ikke gå selv, men forsikret meg om at det ikke var noe problem at jeg gikk i hans sted. Vi skred langsomt oppover trappa, blon-dinen foran meg iført en så tettsittende leopardskinnbuske at den nærmest måtte kunne kalles intravenøs, blondinen bak meg innhyllet i diamanter og noe som så ut som restene av en søppelsekk, og jeg selv iført lasete cordfløylbukser og en krøllete sommerjakke med en flaske vodka på innlomma. Her var det antagelig ikke bare kreasjonene som het Armani og Gucci, men også det som var inne i kreasjonene. Eldre små menn med tykke mager og antagelig like tykke lomme-bøker, ble slept mellom fnisende modeller på 185, og unge muskelbunter i silkedresser med sorte kroppsnære helsetrøyer oppvartet tidløse damer med så stram ansiktshud at man skulle tro rynkene var heist opp og festet med klyper bak ørene. I selskap med så mange aparte antrekk ville neppe mitt stikke seg fram. Var jeg heldig, ville kanskje noen til og med tro at jeg snobbet nedover, at bukse og jakke kjøpt hos Dressmann på slutten av 90-tallet, var en ny måten å sjokkere på, en eller annen avansert form for trash. Da var det verre med vodkaen som jeg gikk og dro på, hvor skulle jeg gjøre av den? Hadde det vært en lørdagskveld på et samfunnshus i Telemark hadde det ikke vært noe problem, men her passet det ikke helt inn. Ikke kunne jeg gi den til vertskapet heller; ”Vær så god. Jeg tok med en flaske vodka. Har du blandevann?” Nei, det gjaldt å få satt den fra seg et sted.
Gulvet selvfølgelig! Det var bare å lirke den ut av jakka og plassere den på gulvet. Jeg bøyde meg ned et øyeblikk og lot som om jeg knyttet skolissene, men innså straks at flaska ville bli knust hvis jeg plasserte den i dette tråkket, og tjue par håndsydde italienske sko ville skli bortover på marmoren i vodka og glasskår. ”Den gamle merra venter på dere inne i salen”, kom det fra en tynn ung mann med gul dress og solbriller i samme farge. Han pekte innover mot en sal lenger framme. Så trøtt og dekadent var denne mannslingen, at han ville ha fått David Bowie til å se ut som en kjernesunn, heterofil håndballkeeper. Den gamle merra viste seg å være en contesa, en grevinne som visstnok bare bodde her i vintermånedene, ellers holdt hun til på et av sine slott utenfor selve Roma.
”God kveld grevinne, tusen takk for invitasjonen”, sa jeg og holdt armen over jakka for at flaska ikke skulle syns. Hun satt fremoverbøyd og puslet med et eller annet uten å svare. Det så nesten ut som om hun satt der og rullet røyk, og det var akkurat hun gjorde. Da hun omsider så opp, slikket hun på en fet rullings og blottla en gul tanngard. Hun lo med hes røykstemme og sa:
”Å i helvete, spar oss for frasene. Neste!”
Blondinen i søpleposen, knitret fram og ble møtt med en ny skyllebøtte fra contesaen. De andre summet smilende omkring henne som om hun var dronningen i en bikube. Ikke bare aksepterte de sarkasmene hennes, de dyrket dem. Som det suverene senter i dette skuespillet sto hun utenfor enhver målestokk. For alle oss andre gjaldt tusen små regler for dannelse, inkludert det å ikke valse omkring med en flaske vodka på innerlomma, hun derimot hadde sin egen målestokk, og det var nettopp det hun signaliserte ved sin frie oppførsel.
Sånn var det med fru Pettersen i min barndoms nabolag i Porsgrunn også. Ikke bannet hun, og ikke røykte hun rullings, hun gjorde noe som var mye verre; hun myrdet. I 12 års alderen var jeg nede hos henne for å levere en julepresang. Da satt den elskverdige gamle damen med hånden sin nedi en bøtte med vann. Etter en stund fisket hun opp noe fra vannet og slang det i en eske. Det var en kattunge! Med Jesus på buffeen og første vers av Porsgrunnssangen i korstingsbroderi på veggen, satt fru Pettersen og druknet kattunger rett foran øynene mine, mens hun spurte om jeg var med i KFUM og klaget over at det var så mye fælt på fjernsynsteateret. Jeg var sjokkert, men sa ikke noe. Man var høflig mot gamle damer i de dager. Fru Pettersen hadde alderens privilegium, den romerske grevinnen hadde adelens privilegium. Begge var de fristilt fra alminnelige normer, og begge nøt de det i fulle drag.
Jeg ønsket at jeg også kunne gi faen der jeg vandret omkring blant det dekadente romerske aristokrati. Jeg skulle ønske jeg kunne sette flaska til kjeften og ta meg en støyt, men ikke hadde jeg alder og ikke hadde jeg adel. Derfor fikk jeg til slutt lurt vodkaflaska bak ryggen på en marmorbyste. Den forestilte en pave, og så ut til å være laget av barokkens store billedhugger Bernini. Kunsthistorikeren i meg våknet. Hvilken pave kunne det være? Den vridende halsbevegelsen og de oppsperrede øynene, tydet på at det måtte være et av Berninis sene verk. Den som bare hadde hatt en lyttende skare rundt seg akkurat nå, så skulle de nok ha fått høre. Men nå gjaldt det å konsentrere seg om langt viktigere ting: nemlig hvordan feste med det romerske aristokratiet uten å drite seg ut alt for mye.

Tekst Tommy Sørbø