Andy Warhol by Andy Warhol: Maskinen avsløres?

Forrige

Neste

Av Cecilie Tyri Holt / Bildene er hentet fra katalogen til utstillingen Andy Warhol by Andy Warhol ved Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst.

I september åpnet Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst en stor utstilling med den amerikanske kunstneren Andy Warhol (1928-1987). Kuratorene for utstillingen forsøker å unngå klisjeer rundt Warhol. Disse klisjeene forstår jeg som Warhols måte å fremstå mer som et produkt enn et menneske, på samme måte som han masseproduserte verkene sine nettopp som varer eller produkter. Men er ikke disse såkalte "klisjeene" nettopp Warhols kunstneriske agenda?

Utstillingskonseptet

Warhol er som kjent opphavet til den kunsthistoriske sjangeren popkunsten som var aktuell på 1960-tallet. Utstillingen, som blant annet viser 44 mesterverk fra 1962-84, er kuratert av Gunnar B. Kvaran, Hanne Beate Ueland og Grete Årbu. Ueland forteller at utstillingen bygger på hva Warhol selv bidro med i kunsten sin og på hvilken måte personligheten hans kom frem i forhold til temaer som politikk, religion, konsumsamfunn, ikon og selvet. Utstillingen forsøker altså å unngå klisjeer rundt Warhol og fokusere på å finne ut noe mer om mennesket bak maskinen. Ingen betviler vel det faktum at Andy Warhol var et menneske og et individ, derfor stiller jeg meg skeptisk til Astrup Fearnleys forsøk på å finne en revolusjonerende ny kontekst å putte Warhol inn i. Etter min mening er forsøket på å se bak masken på Warhol motstridende med Warhols kunstneriske konsept. For å sitere Warhol selv: Dersom du ønsker å vite alt om Andy Warhol, kan du bare se på overflaten til maleriene mine, filmene mine og meg selv. Der finner du meg. Det er ingenting bak overflaten.

Maskinens kamuflasje

I anledning utstillingen, inviterte Astrup Fearnley en levende legende på besøk, nemlig Gerard Malanga. Malanga var Warhols samarbeidspartner på 60-tallet. De har blant annet laget serien Screen Tests sammen, som består av over 500 ulike 3-minutters filmer. I tillegg har Malanga spilt i mange av Warhols kunstneriske filmprosjekter. Og jeg fikk en prat med den levende legenden. Når jeg tenker på Warhol, ser jeg klart for meg den hvite parykken med sølvskimmer, de karakteristiske solbrillene, den hvite huden og hans tilsynelatende upersonlige væremåte. Men var ikke hans kunst-neriske intensjon nettopp å bruke seg selv, sitt liv og sin kunst for å vise samfunnets måte å fjerne menneskets individualitet på?

- Andy hadde kroppslige plager. Som ung var han veldig nervøs og skalv mye på grunn av en sykdom han fikk. Han var mye sengeliggende og brukte derfor mesteparten av tiden sin på å tegne. På grunn av sykdommen mistet han alt pigment i huden, og som 21 åring mistet han også alt håret. Derfor måtte Andy oppfinne seg selv på nytt. Han måtte finne på et nytt utseende for seg selv, noe som selvfølgelig var en stor utfordring. Og han valgte altså sølvparykken, forklarer Malanga.

Malanga setter Warhols utseende i et nytt perspektiv. Kanskje ikke fremtoningen hans var så kalkulert allikevel, kanskje den heller var en nødvendighet? Det er heller ikke så åpenbart at Warhol brukte parykk som jeg trodde. Malanga forteller nemlig at han ikke forstod at Warhol brukte parykk før han hadde arbeidet lenge for ham. Han forteller videre at Warhol var interessert i kamuflasje. Det utseende han valgte, valgte han altså ikke for å skille seg ut.

- Andy var ganske så sjenert, forteller Malanga. J- eg leste et sted at under en boksignering på 60-tallet, stjal en kvinne parykken til Warhol. Han skal senere ha uttalt at det var det verste som kunne skjedd ham. Derfor syns jeg forsøket på å "unngå klisjeene" rundt kunstneren heller faktisk blir et forsøk på å felle kunstnerens agenda. Han sammenliknet seg med en maskin, han masseproduserte kunsten sin og kalte atelieret sitt for Fabrikken. Han revolusjonerte kunsten ved å ta utgangspunkt i konsumkulturen og problematiserte samfunnets måte å uniformere individet på. Og som Malanga fortalte, Warhol valgte sitt utseende som en form for kamuflasje. Hvorfor skal man da knekke denne fasaden? Warhol skal faktisk ha uttrykt et ønske om at gravstøtten hans skulle være uten verken gravskrift eller navn, det eneste som skulle stå på gravstøtten hans var ordet epitaph, eller Påfunn. Han hadde altså funnet seg selv opp og levde ytterst bevisst i den rollen. Navnet sitt og andre ting som kunne knyttes til ham som individ, var tydeligvis ikke av interesse for ham å publisere.

Men jeg er interessert i å finne ut, i tråd med utstillingens intensjon, om Warhol fremviste sin personlighet i noen av bildene, om han for eksempel malte mennesker han kjente på en annen måte enn mennesker han bare hadde sett et fotografi av. Jeg spurte om Warhol noen gang hadde portrettert Malanga. Han minnes historien om da han hadde fått i oppgave på skolen å lage et selvportrett, hvorpå Warhol tegnet et portrett av Malanga og ba ham signere det. Malanga viste deretter portrettet til læreren som sitt selvportrett. Den intet-anende læreren gav Malanga karakteren C. Lite visste han at han hadde gitt en av etterkrigstidens meste anerkjente kunstnere en C!

Ikoner for penger

Noen av Warhols mest kjente kunstverk er sannsynligvis portrettene hans. Han har som kjent malt utallige kjendiser som Mao, Jackie Kennedy, Marilyn Monroe selv vår egen dronning Sonja, som forøvrig har lånt ut sitt portrett til Astrup Fearnley i anledning utstillingen. Warhols kunstneriske konsept baserte seg på kommersialisering og masseproduksjon, derfor valgte han å portrettere kjente personligheter som ikoner produsert av samfunnet. Var det viktig for Warhol å holde en avstand til menneskene han malte for å kunne portrettere dem nettopp som symboler eller ikon?

- Andy jobbet på en spontan og eksperimenterende måte. Han ville prøve ut nye ting. De fleste av portrettene hans er oppdrag som han fikk masse penger for, forteller Malanga. Et kjent Warhol-sitat lyder nemlig som følger: Å være flink med forretninger er den mest fascinerende kunstformen. Å tjene penger er kunst, å jobbe er kunst og fruktbare forretninger er den beste kunsten. Malanga forsterker nok en gang det inntrykket jeg har av at Fabrikken nettopp var en fabrikk hvis intensjon var å masseprodusere kunst, og at Warhol ikke hadde noen intensjon om personlig å for-holde seg til sine motiver og tematikk. Det kan virke som om Warhol, på lik linje med dadaistene og surrealistene på sin tid, ønsket å provosere kunstverdenen ved å male suppebokser.

- Andys intensjon var ikke å provosere med sin kunst, men han var helt bevisst at den kunne gjøre det, klargjør Malanga.

I løpet av min samtale med Malanga danner det seg et klarere bilde av den kunstneren jeg trodde jeg visste så mye om. Jeg antok at jeg kom til å få et klarere bilde av personen Warhol, i tråd med utstillingens konsept, ved å snakke med en som virkelig kjente ham. Men det danner seg heller et klarere bilde av en formalt eksperimen-terende kunstner uten en klart definert kunstnerisk agenda hva gjelder politikk eller religion.

Assistenten og mentoren

- Både Andy og jeg vokste opp i fattige kår, derfor ble vi begge naturligvis veldig interesserte i filmstjerner og kjendiser. Men min første kunstneriske opplevelse hadde jeg på New York Historical Society. Som gutt begynte jeg å samle på postkort av skip. Jeg pleide å gå rundt til forskjellige reiseselskap og spørre om de ville gi meg noen postkort. En gang var min far og jeg på New York Historical Society, og mens far snakket med noen folk, snek jeg meg inn i et annet rom og ble hypnotisert. Der hang en serie malerier av Thomas Cole kalt The Cource of the Empire fra 1834. Maleriene viste Romerrikets vekst og fall gjennom fem malerier. Jeg var fascinert av den sirkulære bevegelsen og transformasjonen, forteller Malanga.

Malanga er i dag kjent som poet, fotograf og filmskaper. I tillegg til å være Warhols assistent var han koreograf under det legendariske bandet Velvet Undergrounds konserter. Han forteller hvordan han tolket musikken deres.

- Jeg var ganske god til å danse på den tiden, sier Malanga og ser skrått ned på stokken han støtter seg med. - Jeg ble invitert av en venn med på en kafékonsert en kveld, og de som spilte var nemlig Velvet Underground. Jeg hadde med meg pisken min, som jeg ofte danset med på den tiden. Det var ingen som danset i hele lokalet, så jeg begynte å bevege meg slik at flere skulle slutte seg til. To-tre dager etterpå tok jeg Andy med på en annen konsert med Velvet Underground, hvorpå han inviterte dem til Fabrikken. Vår første oppvisning var på den årlige psykiatriske konferansen i New York i 1966, forteller han med et smil.

Den ultimate sommerjobben

Gerard Malanga møtte Andy Warhol 9.juni 1963. Dette møtet førte til at Malanga sluttet på skolen, for øvrig en beslutning han i dag betrakter som den smarteste avgjørelsen han har tatt noensinne.

- Jeg møtte Andy to ganger. Den første gangen var på et cocktailparty for en poet jeg kjenner, men da la jeg nesten ikke merke til ham en gang. Den neste gangen jeg møtte ham var fordi en venn av meg hadde anbefalt meg da Andy trengte en assistent som kunne silketrykk. Jeg ble så å si ansatt før han hadde møtt meg. Dette var sommeren i 1963. Jeg var 20 år, hadde sommerferie fra skolen og trengte en sommerjobb. Jeg hadde masse erfaring med silketrykk, så jeg trengte ingen opplæring. Jeg skulle jo egentlig tilbake til skolen i september, men jeg bestemte meg for å ta et semester fri, forteller Malanga. Semesteret ble altså til et veldig langt semester, fordi Warhol inviterte Malanga til å kjøre fra New York til Los Angeles sammen med ham den sommeren.

Det var på denne turen Malanga og Warhol begynte å jobbe med filmer sammen. Malanga var med da Warhol kjøpte sitt første filmkamera.

- Hvordan begynte dere å jobbe på serien Screen Tests?

- Det var min ide. Den sommeren vi kjørte på tvers av USA begynte vi å lage filmer. Og det hele begynte med at jeg trengte et passbilde og hadde en ide om at jeg kunne velge et portrett ut av et stillbilde fra en film, istedenfor et fotografi. Det er bakgrunnen for "Screen Tests". Tanken var å lage levende portretter eller stillbilder fra film, forklarer Malanga.

Fabrikkfellesskapet

Når jeg ser fotografier fra Warhols atelier, den såkalte Fabrikken, er kunstneren alltid omringet av masse folk. Det kreative miljøet kokte i New York på 60-tallet, men hvordan fant alle disse kreative og interessante menneskene som Lou Reed, Alan Ginsberg, Nico og Bob Dylan veien til Fabrikken?

- - Alle kom på grunn av jungeltelegrafen. Folk prater! Noen ble selvfølgelig også invitert for eksempel i forbindelse med "Screen Tests", men Andy var ikke en ensom kunstner som likte å arbeide alene. Han var sjenert, men likte å ha folk rundt seg. Vi kom med forslag og lærte av hverandre. Jeg kan godt si at Andy var en slags mentor for meg, men mer som en spirituell veileder, forteller Malanga.

Malanga forlot Fabrikken i 1970, fordi Warhol verken lagde silketrykk eller film lenger på den tiden. Han forteller at han trengte litt vind under vingene, og at han ønsket å fokusere mer på sitt fotografiske virke.

- På hvilken måte tror du ditt forhold til Warhol har påvirket din kunstneriske status?

- Jeg har blitt spurt liknende spørsmål mange ganger før, men du ordlegger deg på en annen måte. Andy har ikke hatt noen innflytelse på min kunst. Da jeg møtte Andy, hadde jeg allerede publisert mange dikt. Men min kunstneriske status har selvfølgelig økt på grunn av assosiasjonen til Andy, forklarer Malanga. Han gir forøvrig The Warhol Foundation (www.warholfoundation.org) æren for at inter-essen rundt Warhol har blitt foreviget.

Politisk og/eller eksperimentell

Min tid med Malanga er over, og jeg velger å avslutte intervjuet med et hypotetisk spørsmål. - Hva slags kunst tror du Warhol ville laget i dag? Tror du han fortsatt ville vært formalt eksperimentell, eller tror du han ville vært politisk engasjert i alt som skjer i USA i disse dager?

- Det er et godt spørsmål. Jeg tror han ville vært veldig involvert i Internett og digitale medier. Men Andy hadde ikke et politisk sinn, avslutter Malanga.

Direktør Gunnar B. Kvaran på sin side tegner et helt annet bilde av Warhols politiske engasjement.

- Etter Warhols død har vi fått en nylesning av kunsten og personen hans. Han kan jo ikke lenger kontrollere alt selv, så vi har for eksempel lært at Warhol var sterkt involvert i den katolske kirkes engasjement for hjemløse mennesker. I tillegg har vi fått bevis for at Warhol var informert om politikk på grunn av historiske referanser, blant annet til Malcom X og Che Guevara i bøkene hans, sier Kvaran.

I den sammenhengen forteller han historien bak et av bildene som er med på utstillingen, nemlig et portrett av Richard Nixon laget på 70-tallet. Warhol ble spurt av demokratenes presidentkandidat, George McGovern, om han kunne lage en politisk plakat i forbindelse med kampanjen hans. Warhol sa ja, og lagde en plakat som viser Nixon nærmest som en djevel. Under bildet av Nixon står det: Vote McGovern.

- Warhol signerte plakaten, noe som tyder på at han var svært engasjert i forhold til politikk. Nixon vant som kjent valget, og han glemte visstnok aldri den plakaten. Warhol skal ha fått besøk av skattemyndighetene hvert år siden, avslutter Kvaran med et smil.

Avsløringen

Jeg har alltid betraktet Andy Warhol i forhold til det bildet han ønsket å vise av seg selv og sin kunst. Han representerer det han ønsket å representere. Jeg elsker Los Angeles. Jeg elsker Hollywood. De er vakre. Alle er av plastikk, men jeg elsker plastikk. Jeg vil være plastikk, skal Warhol ha sagt. Ingen kan selvfølgelig betvile at det står et menneske med tanker, følelser og meninger bak kunstverk som Guns, Red Explosion og 210 Coca Cola bottles. Den problematikken viser helt tilbake til debatten i 1839 om det fotografiske mediet kunne betraktes som kunstverk eller ikke. Mange mente at mangelen på penselstrøk og direkte håndtering av materialet gjorde fotografiet til en upersonlig dokumentasjon av virkeligheten. Mens andre fokuserte på at et fotografi nødvendigvis også viser kunstnerens personlighet og uttrykk gjennom valg av utsnitt og motiv osv. Det vil jo alltid stå en personlighet med en kunstnerisk intensjon bak et kunstverk, men blir verkene mer eller mindre interessante dersom man fjerner kunstnerens maske? Man må jo ikke nødvendigvis se et kunstverk i lys av kunstnerens biografi og personlighet, man kan heller velge å la verket tale for seg selv. Etter en kunstners død kan man velge å sette ham eller henne inn i en million ulike kontekster som nødvendigvis vil belyse kunstverkene på ulike måter. Warhol beskrev seg selv som en veldig overfladisk person, så hva er intensjonen bak å finne personligheten til et menneske som sterkt ønsker å bli betraktet som overfladisk? Astrup Fearnley har heldigvis ikke klart å knekke koden og avsløre maskinen Andy Warhol, dersom det var intensjonen.