Hvorfor blir den figurative kunsten så uglesett?

Norsk kunst i Sverige

I sommer inviterte Edsvik Konsthall i Sollentuna, Sverige til utstillingen ”Figurationer. Realism och romantikk i norsk samtidskunst”. I den forbindelse kom også boken ved samme navn ut. Boken er skrevet av Johan Lundberg (f. 1960) og Christopher Rådlund (f. 1970), som også fungerte som utstillingens kuratorer. Utstillingen ble markedsført som ”den första riktig omfattande generalmönstringen av den figurativa konstscenen i Oslo, frå 1960-tallet och fram till i dag.”
Utstillingen presenterte fire tilnærminger til den norske figurative kunsten: en oversikt over kunstnere som slo gjennom på 1960- og 1970-tallet, Odd Nerdrum og den såkalte ”Nerdrum-skolen”, kunstnere utdannet ved den figurative linjen på Statens Kunstakademi på 1990-tallet, samt en presentasjon av kunstnere med mer idébaserte og fotorealistiske uttrykksformer.
Den de fleste forbinder både med opphøyd og uglesett norsk figurativ kunst er Odd Nerdrum (f. 1944). Han er den mest profilerte aktøren innen denne uttrykksformen, og han har heller aldri prøvd å komme seg unna kritiske blikk. Han valgte faktisk selv å forbinde sin egen kunstneriske agenda med et ganske betent begrep da han i 2000 ga ut boken ”Hva er kitsch?” Kitsch defineres i bokmålsordboka som ”billig, masseprodusert "kunst" av lav kvalitet; makkverk.” Mange fant det provoserende at en kunstner selv valgte å kalle sin egen kunst for makkverk. Men Nerdrum hadde en annen definisjon på begrepet. Han så figurativ kunst som en kontrast til modernismens idealer som fremkom på slutten av 1800-tallet.
Da Nerdrum holdt tale på en pressekonferanse i forbindelse med åpningen av sin retrospektive utstilling på Astrup Fearnley høsten 1998, adresserte han kitschbegrepet. Her kalte han kitsch ”herskeren i modernismens helvete.” Videre forklarte han at begrepet handler om ”evige menneskelige problemer, om det patetiske, uansett form, om det vi kaller ”det menneskelige.”

Sterke reaksjoner

Utstillingen ”Figurationer” har fått veldig mye oppmerksomhet og har skapt hissig debatt i media – spesielt i svenske aviser. Den mest omtalte referansen ble trukket av kunstanmelderen Eva Ström i avisen Syd-svenskan. Hun skrev 25. juli: ”När jag vandrar genom Edsviks salar är det oundvikligt att inte associera till den exposition av godkänd konst naziregimen arrangerade i München 1937 samtidig med utställningen ”Entartete Kunst”, där modernistiska verk fördömdes.” Hun skriver videre at likhetene mellom de norske retrogardistenes idealer og nazikunstens estetikk er så påfallende at den burde ha blitt diskutert og problematisert i boken – noe den ikke gjør.

Viktigheten av Nerdrum

Den svenske billedkunstneren og en av kuratorene bak ”Figurationer”, Christopher Rådlund, forteller at da han utdannet seg i Göteborg, var det klassisk figurative maleriet allerede betraktet kun som et forstadium. Han valgte å reise til Oslo både på grunn av miljøet rundt Nerdrum – og mangelen på et klassisk figurativt miljø i Sverige. Han begynte på malelinjen på Statens Kunst og Håndverk-skolen i Oslo og jobbet med grafikk i samme verksted som Nerdrum og noen av hans elever, bl. a. Trine Folmoe og Even Richardson.
Mange Nerdrum-elever eller kunstnere med tilknytning til miljøet blir kritisert for å ikke finne sitt eget kunstneriske uttrykk og kun kopiere mesteren. Rådlund er ikke selv en av de kunstnerne som likner Nerdrum mest, men han syns heller ikke at det er noe negativt å være ”snytt ut av nesa” på noen heller.
- Originalitet er et av de mest overvurderte begrepene innen kultur. Blant de tradisjonsbejaende klassisk figurative malerne i Norge er variasjonen like stor som blant de mer konseptbaserte kunstnerne. På Akademiet da jeg gikk der, fantes det klasser som var minst like ”snytt ut av nesa” på professoren som Nerdrum-skolen er. Over alt finnes sosiale faktorer som leder unge søkende mennesker i bestemte retninger, sier Rådlund.
Han syns at uansett om man verdsetter originalitet høyt eller ikke, så har Nerdrum-skolen vært en veldig viktig kulturimpuls. Rådlund trekker frem viktigheten av å ”gi seg selv opp litt” gjennom å studere under forskjellige lærere, prøve nye teknikker, håndverk og dermed se verden på ulike måter. - De malene eller reglene som er på Akademiet i dag passer dessverre veldig dårlig dersom man skal bli en god kunstmaler. Derfor er det på tide at noen sier ifra, slik at vi kan få rettet opp det problemet, mener Rådlund.

Opprør mot modernismen

Nerdrum definerte begrepet ”kitsch” som modernismens djevel, og nyromantikerne og de klassiske kunstnernes agenda blir betraktet som et opprør mot modernismen.
- Man forholder seg til en kunsthistorisk modernistisk norm som samtidskunsten bygger på i dag. På 50-60-tallet reagerte noen på denne normen. Den reaksjonen var spesielt sterk i Oslo. Det opprøret som snart har pågått i 50 år, er faktisk fortsatt like hett, forteller Rådlund.
Modernismen er et begrep det kan være vanskelig å definere da det finnes ulike grener, utviklinger og uttrykk, men Rådlund poengterer at han reagerer mot det han betrakter som den ”utopiske modernismen som prøver å skape et nytt samfunn og et helt nytt kunstbegrep”.
- Med utviklingen av avantgardismen har flere og flere blitt bekymret for vår historiske forankring, det gode håndverket og ensformigheten. Men modernisme og avantgardisme er et valg. Det burde ikke være påbudt å betrakte den modernistiske kunsthistoriskrivningen som det eneste riktige. Jeg vil forsøke å opprette alternative linjer gjennom 1900-tallet som fører til andre resultater. Problemet er nok at det er så mye prestisje og økonomi investert i det modernistiske prosjektet og historietolkningen. Dersom man påpeker at den klassiske figurative kunsten faktisk har vært tilstede hele tiden, forskyver man hele maktstrukturen i det avantgardistene selv betrakter som feil retning. De som ikke er så interesserte i kulturradikalisme eller som ikke tror på å skape et radikalt nytt samfunn, blir betraktet som reaksjonære og skumle krefter. Nå er det på tide å vise at dette ikke er skumle krefter, og å komme inn i en mer fruktbar dialog og gi disse standpunktene et ansikt, forklarer Rådlund.

Sverige vs. Norge

Den mye omtalte utstillingen ”Figurationer” ble vist i Sverige, og Rådlund tror neppe utstillingen hadde frembrakt like sterke reaksjoner hadde den blitt vist i Norge. Det er tydeligvis en noe annen holdning til figurativ kunst i Sverige sammenliknet med Norge.
- I hver eneste kunstforening i Sverige har man lært seg at den klassisk figurative kunsten er død. De kunnskapene blir betraktet som noe abstraksjonen begynner med og som man fjerner seg fra på sin vei til å bli en mer original aktør hvor håndverk og teknikk ikke nødvendigvis er så viktig. Majoriteten av de svenske kunstbetrakterne blir faktisk veldig glade i møte med klassisk figurativ kunst på tross av flere tiår med modernistisk kulturkritikk og tradisjonsfiendtlig preken, sier Rådlund.
Han forklarer at ”Figurationer” vurderer det håndverksmessige aspektet, teknisk dyktighet og det tradisjonelle ved kunstnere som Sverre Malling, Steinar Jakobsen og Sverre Bjertnæs. Rådlund tror at valget av nettopp denne innfallsvinkelen til disse kunstnerskapene og ikke den konseptbaserte sjargongen til ”kunsteliten”, er provo-serende for mange.

Figurativ trend

Figurativ kunst blir betraktet i forhold til en rekke kunsthistoriske referanser som Rembrandt, Dürer, Caravaggio, klassisisme osv. Det er ytterst sjelden at figurative kunstverk blir betraktet og tolket i lys av seg selv som et selvstendig kunstverk med andre referanser enn til ulike –ismer i kunsthistorien. Denne oppfatningen kan gi et veldig begrenset syn på kunstverk hvor ulike nivåer står i fare for å bli ”usynlige”. Klassisk figurative malerier med en samtidspolitisk agenda kan misforstås som tilbakeskuende kunstverk.
- Grunnen til dette er at klassisk figurativ billedkunst betraktes som et tilbakelagt stadium i tråd med en slags evolusjonistisk historisk oppfatning. Men det kan gå begge veier, fordi det er mange som ikke har en politisk agenda, men som blir forbundet med politikk likevel. Nyfigurasjonen som for eksempel Sverre Malling representerer, er en ny trend innen samtidskunsten, men jeg vil påpeke at den formen for figurativt maleri forholder seg til og lever opp til de normene i kunstverdenen som har vært rådende de siste 30-40 årene. Det kommer en nedtur for alle trender. Selv om jeg beundrer Sverre Malling og Christer Karlstad veldig mye og selv er en del av nyfigurasjonen med noen av mine arbeider, så er jeg usikker på om dette et langvarig aspekt ved figurativ kunst, sier Rådlund.

Kitsch og retrogardisme

Nerdrum kalte kitsch for ”herskeren i modernismens helvete”, og de klassisk figurative kunstmalerne blir oftest betraktet i opposisjon til modernismen.
- Jeg vil påpeke at jeg har flere venner som arbeider under modernistiske parametere og som jeg beundrer høyt som for eksempel Thomas Sæverud, Harald Fenn og Marius Martinussen. Det er ikke så rart at en jazzkomponist er mest interessert i jazz, men man må også være interessert i noe annet. Jeg tror det er en fordel, slik at man kan få andre impulser. Nerdrum-elevene må tillates og beundres for at de er veldig fokuserte. Jeg personlig har hatt mange fine opplevelser med alle former for samtidskunst, men mitt hovedfokus er rettet mot den klassisk figurative kunsten, sier Rådlund.

Kitsch og retrogardisme

Rådlund syns kitschanalysen bidrar til et nytt og friskt perspektiv på kunsthistorien, men han bruker ikke denne merkelappen for å beskrive sine egne arbeider. Han velger heller å trekke frem et nytt begrep fra den svenske poeten Håkan Sandell – retrogardisme. Rådlund og Sandell utgir tidsskriftet Aorta. Han påpeker at deres kulturanalyse likner på Nerdrums kulturanalyse.
- Vårt miljø favner alt fra klassisk figurative malere, klassiske musikere, nyformalister, poeter som skriver i bunden form, kompo-nister, akademikere og teoretikere, forteller Rådlund.
Rådlund har vært med på å starte den frittstående kulturinstitusjonen Frie Kunster som er ”opprettet etter inspirasjon av middelalderens begrep artes liberales.”

Nazikunst

Nerdrum skrev i boken ”Hva er kitsch?” at noen har villet ”knytte kitschen til den politiske propagandaen, men det er feil å si at kitsch har noe med Stalin og Hitler å gjøre”. Eva Ström trakk nettopp denne sammenlikningen.
- Det utsagnet syns jeg er tragisk. Det er utrolig at en kunst- og lyrikkritiker med hennes status er så kunnskapsløs. Man kan ikke annet enn å beklage at det svenske folket har en sånn kulturkritiker. Hele referansen til ”nazikunst” er basert på assosiasjoner, men følgen av denne debatten er ikke bare negativ. Den gav faktisk en mulighet til å diskutere mytene om stil. Man skal være veldig forsiktig når man politiserer ulike kulturelle strømninger. Klassisk figurasjon kan brukes av hvem som helst. Den kan brukes av en tyrann eller en snill gammel tante som sitter på kjøkkenet og maler. Det paradoksale er at en del av de kunstnerne som ble vist på skremselsutstillingen ”Entartete kunst” faktisk var nazister - og de ble selvfølgelig veldig skuffet da de fikk vite at sånn skulle man i hvert fall ikke male. Men klassisk figurativ kunst er egentlig ikke politisk, det er en måte å betrakte verden på, avslutter Rådlund.

Tekst: Cecilie Tyri Holt
Fotos fra kunstnerne
Publisert i Kunst For Alle 05/2009