Hanne Tharaldsen - helt privat, helt personlig

veldig mange av Hanne Tharaldsens malerier er hun selv en del av bildet, som regel uten en tråd. Hun fikk mye oppmerksomhet for en serie sterkt erotiske malerier hvor hun selv og hennes ekspartner var avbildet. Vi går ratt på sak og spør:
- Er du ekshibisjonist, eller er du spekulativ i forhold til ditt publikum?
- Nei, jeg er verken ekshibisjonist eller spekulativ. Jeg har jobbet med selvportrett siden tidlig på 90-tallet. Da leverte jeg mange illustrasjonsfoto til KK, også med nakenhet, som for meg er en naturlig måte å uttrykke meg på.
- Synes du ikke det er skummelt å vise deg naken?
- Nei, det er det ikke. Ikke nå lenger. Første gang jeg tok akt-bilder av meg selv, var det litt nifst. De første erotiske bildene også. Men det som skjer, er at du utvider din horisont og ditt handlingsrom. Nå er ikke dette skummelt lenger og jeg føler meg ikke spesielt modig.
- Er du ikke redd for at det skal bli for privat?
- Jeg mener at den beste måten å si noe allmenngyldig på, er å være helt privat. Jeg har tematisk jobbet med seksuell besettelse og erotikk som grunnlag for en skapende kraft, og ved å belyse mine egne tanker og følelser kunstnerisk, håper jeg å komme inn til en kjerne av noe som også vil oppleves meningsfylt for andre. Du kan kanskje si at en del av mitt kunstneriske prosjekt er å ta mine personlige erfaringer inn i kunsten. Vi er så styrt av frykt og så redd for hva andre vil si om oss. Selv blant nære venner er det mange som ikke tør å være personlige, men holder seg til trygge og overfladiske samtaleemner. Da blir det sterkt når noen tør å by på seg selv.
De erotiske bildene laget jeg fordi jeg måtte. Det var min måte å komme gjennom et vanskelig brudd på. Da jeg laget dem, lovte jeg meg selv at disse ikke var for offentligheten, men det ble de likevel, og nå er jeg komfortabel med det. Jeg er heller ikke helt ferdig med temaet, - jeg toucher erotikken også i min neste utstilling i Oslo, som blir på Galleri Maria Veie i februar 2010.

Startet som journalistlærling

Som 19-åring var Hanne Tharaldsen usikker på hva hun skulle bli. Noe med media, følte hun. Kanskje fotograf eller journalist? Hun maste seg til en plass som lærling i Akersposten og fikk etter hvert fast plass i avisen. Hun jobbet som fotograferende journalist i 7 år, hvorav 4 år i KK. Hun tok bilder hele tiden, gikk på kurs, en rekke av dem med Morten Krogvold, hun vant priser og ble besatt av foto. Dermed ble det mer og mer fotografi og mindre og mindre tekst. Mange oppdrag kom fra KK og andre magasiner, men også fra reklamebransjen. Samtidig gikk hun i male-lære hos billedkunstner Kari Gautneb på fritiden. Etter hvert ble interessen for kunstfotografi vakt og derfra var ikke veien lang til kunsten. Den verdenen appellerte mer og mer, inntil hun følte hun måtte gjøre et valg.
- Har det vært vanskelig å overleve som kunstner?
- Mange kunstnere er opptatt av at det er vanskelig å leve som kunstner. Jeg er ikke så glad i den innstillingen. Det er også vanskelig å være reklamefotograf, konkurransen er enorm! Jeg tror man får til alt man virkelig vil, og da jeg først hadde bestemt meg var jeg ikke i tvil om at dette var rett. Jeg vil lage kunst, fotografere, male. Jeg har valgt å ta hele ”pakka”, med alt det innebærer å leve som kunstner.
- Hva legger du i det begrepet?
- Det er identiteten din. Dette er for meg et yrke, ikke en hobby. Jeg jobber seriøst med alle sidene av yrket. Det gjelder bl.a. å skrive søknader, snakke med journalister, markedsføre seg. Være profesjonell. Admini-strere jobben sin. Det betyr også at jeg jobber med store prosjekter og som regel utstillingsbasert. Jeg vil for eksempel gjerne vite hvor verkene mine skal vises, slik at jeg kan ta hensyn til det i arbeidet mitt. Mine arbeider er like mye en del av en helhet, som de er enkeltverk.
Jeg er på besøk i Tharaldsens trivelige leilighet og atelier i Oslo, nærmere bestemt i kunstnerboligene på Frysja Kunstnersenter. Et titt inn i kunstnerens atelier viser at her bor det en ryddig person. Malingen er pyntelig plassert, et lerret i arbeid lent mot veggen, et skrivebord og en Mac hvor bilder og verk blir nøye lagret og katalogisert. Ikke noe rot å se. Et lyst teppe med malingsflekker ligger på gulvet der hun maler, og kan vitne om at det ikke er fullt så ryddig under selve maleprosessen. Dette teppet dukker også opp i noen av bildene hennes om et kreativt innslag.
Vi drikker urtete av store tekopper og snakker om kunsten hennes. Hun reiser seg og henter sin portefolie.
- Jeg trekker mer og mer andre elementer inn i arbeidet, så som video, installasjon og performance, slik at kunstutstillingene mine blir en totalopplevelse. Hun blar i mappen og peker. Det glitrer i de mørke øynene. Hun skal fortelle om sitt neste prosjekt.
- Den 19. desember åpner jeg utstilling i Galleri Maria Veie sin distriktsavdeling.
- Distriktsavdeling?
- Ja. Galleri Maria Veie, som representerer meg, er et relativt nytt galleri på Grønnland i Oslo. Galleristen er kunsthistoriker og satser på å skape et galleri for samtidskunst fra unge, fremadstormende kunstnere, med vekt på installasjon, foto, video og tegning. Distriktsavdelingen ligger i Nord-Trøndelag og er en fraflyttet gammel gårdsbygning, som tilhører familien Veie. Når de andre galleriene stenger for jul og sommerferie, holder hun åpent her.
- Det er dette prosjektet du jobber mot nå?
- Ja, jeg skal vise 10 malerier og 20 fotocollager som handler om dans, samt en film. I filmen snakker jeg med helt unge dansere, barn, om deres tanker rundt dans og det å eventuelt leve som danser. Åpningen av selve utstillingen blir helt spesiell. Da kommer 30 små ballettdansere i tyll og rosa ynde, som små alver, og alle har med seg en lommelykt. Det blir bortimot den eneste belysningen på utstillingen.
- Men hvordan skal folk få se bildene dine, da?
- Publikum må finne tak i en alv, og be henne om å lyse på bildene.
- Hvor får du barna fra? Skal du frakte dem fra Oslo?
- Nei da, ler Tharaldsen. - Jeg satser på at det er nok alver i distriktet. Dette er jo en fin måte å engasjere lokalmiljøet på, og gir en ekstra dimensjon til utstillingen for dem. Hanne Tharaldsen har jobbet med barn og performance tidligere.
I 2003, under Oslo Open, presenterte hun et prosjekt som hun kalte ”Human Angels”. Barnehagebarn beveget seg rundt i Oslo sentrum iført selvlagde englevinger og delte ut 20 000 konvolutter, hvorav 1000 inneholdt små originale kunstfotografier. Dette stuntet vakte behørig oppmerksomhet og ble blant annet vist på NRK. Hun ble også invitert til å vise en miniutgave av Human Angels under Globaliseringskonferansen samme året.

Drømmen som ikke ble virkelig

Prosjektet som Tharaldsen jobber mot nå handler om å utforske en gammel drøm om selv å bli danser. Bildene kan synes vakre, men for kunstneren personlig har det vært et følelsesladet og skummelt prosjekt. Som liten pike hadde hun en sterk drøm om å danse ballett, hun husker tydelig første gang hun så Nøtteknekkeren på tv. I bildene bruker hun til og med sine egne tåspiss-sko fra da hun var 11 år.
Jeg har laget en serie bilder hvor jeg fremstår som den voksne danseren jeg drømte om å bli, samtidig som bildene innholder mange av de følelsene jeg sitter med i dag når jeg tenker tilbake.
- Jeg har dukket ned i meg selv og min egen barndom for å forsøke å finne noen svar på hvorfor denne drømmen som var så sterk, likevel ikke ble virkeliggjort.
- Har du funnet et svar?
- Jeg har funnet noen svar, men kanskje ikke fasiten ennå. Det er flere tråder å nøste videre på, sier hun og smiler underfundig.
Og det er bra, slik at vi kan fortsette å vente oss nye varianter av engler og dansere. Hanne Tharaldsen gir sjenerøst av seg selv, bl.a. holder hun kurs i den maleteknikken hun bruker. Dette kurset kan du lese mer om på de følgende sidene.

Tekst: Toril Kojan
Foto: Hanne Tharaldsen