Kunst og det tabubelagte

Tabu, - et lite ord med sterk ladning

Ordet tabu kom først inn i vestens vokabular gjennom kaptein James Cooks oppdagelsesreiser. I 1777 steg han i land på Tonga-øyene, hvor befolkningen brukte ordet ”tapu”, som betydde ”forbudt”. Ikke bare lovmessig, men også av religiøse og sosiale grunner. Den som brøt et tabu, stilte seg utenfor. Sigmund Freud skrev om emnet i sin essaysamling ”Totem og Tabu” og hevdet at de eneste to universelle tabuer var incest og fadermord, og at det var disse to tabuer det moderne samfunnet ble basert på.
På samme måte som i samfunnet har det alltid vært tabuer inne kunsten. I den buddhistiske kunsten oppsto det et strengt regelverk for hvordan buddhaen skulle fremstilles, og å avvike var tabu. Innenfor den islamske verden var det tabu å fremstille Allah, Muhammed og levende vesener, selv om nå visse tilfeller tillater avbildninger av mennesker og dyr.
På 1700-tallet oppdaget reisende og europeere i kolonistater kunst som gikk på kant med deres egne tabuer, spesielt de seksuelle. Britene ble sjokkerte når de så indiske hindutempler, hvor veggene var dekket av figurer i samleiestillinger. Sikkert fordi Europa hadde kommet over kunstverk som var hinsides all skam. Dette gjaldt ikke bare de hedenske fruktbarhetsmaleriene som man fant her og der i landskapet med fullt erigerte peniser. På vaser fra det antikke Hellas så man ikke bare menn og kvinner som elsket, men også menn som hadde samleie med menn. Man skal da huske på at sodomi var ansett som en kriminell handling i de fleste land. Sjokket var neppe mindre da Pompeii ble gravd ut. Byen som ble begravet i aske var en slags tidskapsel over livet i antikkens Roma. I de elegante villaene var veggene dekket av erotiske malerier, og ikke bare av elskende kvinner og menn, men også kvinner som kopulerte med mytologiske vesener med horn eller dyrebein, bilder som framsto for 1800-tallet som helt bestialt, et av de sterkeste tabuer.

Et maleri bak et forheng

Samtidig ble det ovennevnte også et tydelig bevis for at Vesten gjennom kristendommen hadde hevet seg over all moralsk sørpe og blitt noe høyerestående. I virkeligheten hadde seksualiteten vært til stede i Vestens kunst gjennom århundrer. Da Europa gradvis gikk over fra hedensk tro til kristendom, forsvant også seksualiteten i form av fruktbarhetssymboler fra kunsten. Men da renessansen oppsto, inspirert av antikken, kom seksualiteten også tilbake i kunsten. Vi ser den både hos Boticelli og Michelangelo, og deretter fulgte århundreder hvor kunstnere utfordret kirken, staten, sensurlover og allmenn opinion med seksualiserte bilder. De mest vågede, som for eksempel Bouchers ”Leda og svanen”, våget ikke engang kunstneren selv å innrømme å ha malt. Courbets maleri ”Verdens opprinnelse”, et nærbilde av et kvinnelig skjød, var så utfordrende at de som eide det måtte skjule det, enten ved å henge andre malerier over, eller ved å henge et tøystykke foran. Tabuet hadde imidlertid ikke bare sin rot i kristendommen, mente mange.
Freud hadde sin forklaring på hvorfor bilder av kvinnekjønnet vekket så sterke følelser. Han mente at kvinnekjønnet ga mannen en sterk ambivalens; av lyst, men også av dyp frykt. ”Ingen mann kan unnslå seg en frykt for kastrasjon ved synes av kvinnens kjønn”, skrev han. Andre har tolket tabuet mot seksualitet i kunsten på andre måter. At det bunnet i statens og etablissementets skrekk for et friere syn på sex skulle bryte ned klasseskillene og de sosiale hierarkiene, et tema som Luis Bunuel tok opp i flere av sine filmer. Bunuel, i likhet med alle de andre i surrealistgruppen han en gang tilhørte, utfordret og harselerte med borgerskapet. Det å erte borgerskapet går som en rød tråd gjennom 1900-tallskunsten, og siden de fleste kunstnerne selv kom fra borgerskapet, visste de hvilket tabu som gjaldt.

En sensasjon og en skandale

I 1997 viste The Royal Academy i London en stor utstilling kalt ”Sensations” med ny britisk kunst fra Charles Saatchis samlinger. Der deltok et flere meter høyt portrett av Marcus Harvey, av en kvinne med intenst blikk. Da man kom nærmere, så man at portrettet besto av hundretalls avtrykk av barnehender. Britiske besøkende kjente umiddelbart igjen kvinnens ansikt. Det var Myra Hindley, som på midten av 60-tallet sammen med Ian Brady kidnappet, torturerte og myrdet barn, som de etterpå begravde på lyngheiene. Dette gjorde at pressen kalte dem for ”The Moors Murderers”.
Det som rystet datidens Storbritannia, var at en kvinne hadde vært med på disse grufulle mordene. Hindley ble dermed et ikon for ondskapen, i samme rangering som Hitler. Harveys portrett kom i fokus for en proteststorm. Det ble til og med vandalisert. Flere medlemmer av The Royal Academy gikk av i protest mot Harvey. Han ble anklaget for å glamorisere Hindley, for å utnytte de døde barneofrene og skape seg et navn på andres ulykke. Hindley var tabu.
Sett utenfra er det vanskelig å forstå disse anklagene. Selve verket i seg selv frembrakte en rekke spørsmål. Hvorfor setter visse gjerninger seg fast i den allmenne bevisstheten, og hvilken rolle spiller mediene i dette? Det har blitt utført en rekke bestialske mord siden da, til og med av kvinner, så hvorfor ble Hindley en ondskapens ikon? Og gjør det å sette fokus på spesielle grusomheter at noe annet ignoreres? De hundrevis av barnehendene fremsto i sammenhengen nærmest som en påminnelse om ikke bare Hindley og Bradys ofre, men også alle de andre som hadde mistet sin barndom, ikke bare ved mord, men også ved prostitusjon, eller som var tvunget til å bli barnesoldater. Den opphissede protestbevegelsen vendte det døve øret til for slike tolkninger.

En svart madonna i New York

Etter London fortsatte ”Sensation”-utstillingen til New York og Brooklyn Museum of Art. Der blåste det opp en storm over ”Den hellige Maria”, et maleri av Chris Ofili. Hans uttrykk er eksploderende farger og å plassere hauger med elefantavføring på maleriene. Også på dette. På en svart madonna. Det ble et ramaskrik. Den mest høylytte var borgermester Guiliani, som hevdet at dette var en ”fornærmelse mot alle katolikker”. Det som fulgte var en hysterisk debatt, rettssaker rettet mot museet og også her ble verket vandalisert.
Ofili er ikke den eneste kunstneren som har fått føle at de kristne symbolene er tabu. 10 år tidligere brøt det ut en heftig debatt i senatet om det et flertall av senatorene oppfattet som ”obskøn kunst”. Dette førte igjen til at ”The National Endowment of the Arts” (Den nasjonale stiftelsen til kunstens fremme), stiftet av John F. Kennedy, helt måtte legge om sin tilskuddspolicy. Senatorene fokuserte på to kunstfotografer. Først var det Andres Serrano som hadde fotografert Kristusfigurer, kors og madonnaer nedsenket i urin, blod og melk. Serrano uttalte at bildene på ingen måte var blasfemiske. Tvert i mot var han selv kristen. Han mente at det hvite etablissement hadde kidnappet kristendommen og ville gjennom disse bildene gi den tilbake til de utstøtte i samfunnet. Den andre fotografen som de gikk til angrep på var Robert Mappelthorpe. Ikke på grunn av blasfemi, men fordi statlige midler ble gitt til en utstilling hvor selv hans sterkt seksuelle bilder fra S/M-miljøer ble vist.
Dette førte videre til at politikere andre steder prøvde å stenge utstillinger med Mappelthorpes bilder, og i Cincinatti ble en museumsdirektør til og med arrestert. Det var en sak at S/M-verdenen eksisterte. Å vise den frem slik som Mappelthorp gjorde, som var veldig påvirket av den klassiske kunsten, - det var å gjøre det synlig, akseptert - det som for senatorene var tabu.

Tabuer rundt barn og nazisme

For en majoritet utgjør seksualiserte bilder av barn et sterkt tabu, og det omfatter også kunstfotografi. Flere fotografer har blitt anklaget for at de har fotografert mindreårige barn på en seksualiserende måte. Deriblant den amerikanske fotografen Sally Mann, som på slutten av 80-tallet fotograferte sine egne barn i hva mange oppfattet som utfordrende stillinger, med sminke, med sigaretter, etc. Bildene vekket heftig debatt selv for 15 å siden, men de hadde også mange forsvarere, som bl.a. hevdet at disse bildene var sofistikerte, teatralske leker mellom mor og barn.
Etter som årene har gått, har stadig flere kritikere vist til at bildene i grunnen handler om en voksens holdning og lek. Disse bildene forble ikke private, men tvert i mot publisert og solgt via gallerier. Og generelt har holdningene blitt enda stivere de siste årene. At det nettopp er ved barn at det dras en grense. De er tabu. Charles Saatchi kom ut i hardt vær igjen tidligere i år etter at han kjøpte inn et malt portrett av Heinrich Himmler, utført av Jasper Joffe. Saatchi ble sterkt kritisert av flere juridiske grupper. Han er som Joffe selv jøde. Joffe slo kritikken tilbake med at han alltid hadde villet undersøke holocaust og de som var ansvarlige for den. Han forklarte også at han hatet filmer som ”Schindlers liste” som ”alltid har en lykkelig slutt og kaster en god nazist inn i det hele”. Mange anser nazismen og holocaust som tabu i kunsten, men debatten pågår. I sommer ble det til og med holdt et stort internasjonalt symposium om det i Hamburg.

Døden, det siste tabuet?

Gregor Schneider sa før sin utstilling på Museum Franz Gertsch i Sveits i våres i et intervju at ”Jeg vil stille ut en person som dør av naturlige årsaker i installasjonen, eller en person som nylig har dødd. Jeg vil vise dødens skjønnhet”. Da brøt det også ut en storm. Schneider ble utsatt for mordtrusler. Andre mente at han burde slaktes eller stenges inne i museet med sin døende mor. Det de besøkende fikk se, var i stedet et par belyste ben som symboliserte døden.
Schneider hadde en alvorlig hensikt i sitt utspill; ”Fremstillinger av døden på TV og film er latterlig og grusom. Det mangler finfølelse og respekt for den menneskelige ånd. Døden er i virkeligheten noe vi ikke snakker om i dag. Vi skubber den unna, og den er tabu. Før døde folk i sine hjem, omgitt av familien. Jeg har sett folk dø på dagens sykehus i Tyskland, - det er skandaløst brutalt og dystert.” Schneider ville rett og slett sette i gang en debatt om døden og fikk støtte i sitt innspill av bl.a. ledende jesuittprester. Men for kritikerne hans forble døden tabu.

Tabuens være eller ikke være

Langt sterkere reaksjoner oppsto da de danske tegningene førte til angrep på ambassader og til at folk ble trampet til døde i ståheien. Tegningene har fått kilometervis av spalteplass hittil. Reaksjonene viser tydelig hvilke følelser som settes i sving når en gruppes tabu brytes, - det gjelder for øvrig alle dem som er nevnt i denne artikkelen.
For disse forskjellige gruppene er tabuene helt klare. Men å ha tabuer, innebærer også at de plasseres i en sone hvor de ikke blir rørt, eller diskutert. Da husker jeg noe som John Stuart Mills skrev en gang: ”Den dyd som ikke utsettes for prøvelser, er heller ingen dyd”. Et fritt samfunn setter alltid spørsmålstegn ved seg selv. Dermed kan kunsten få oss til å sette spørsmålstegn ved om våre vurderinger og tabuer er berettiget. Hos mer fundamentalistiske grupper er debatten unnvikelse og utydeligheter, der hvor det i stedet burde finnes strenge regler. Det de da glemmer, er at deres tabuer ikke er mer hellige for dem, enn retten til å stille spørsmål og diskutere fritt er for andre. At disse to holdningene er på kollisjonskurs med hverandre, har de danske tegningene bevist.

Tekst Michael Dee. Oversatt av Toril Kojan

”Leda og svanen”, attribuert till Francois Boucher. Privat samling.
“Candy Cigarette”, Sally Mann, 1989. Phaidon books.