Steppelandets Louvre
Steppelandets Louvre
Verdens mest deprimerende sted. Slik beskrives Nukus i guideboken min. Før jeg besøker Bukhara og Samarkand, de sagnomsuste karavanestasjonene på Silkeveien, går turen til denne avkroken ved Aralsjøen, som holder på å tørke inn og forsvinne. For alle med interesse i russisk modernisme må stedet likevel regnes som en uuttømmelig gullgruve. Her lyktes nemlig Igor Savitsky å redde titusentalls forbudte kunstverk fra Stalins hemmelige politi!

Brakkelignende betongblokker og nedslitte Ladaer parkert langs øde avenyer. Om det ikke var at jeg befinner meg ved sørlige breddegrader, så påminner stedet faktisk om en sibirsk straffekoloni. Det er vanskelig å tenke seg et mer gudsforlatt sted på jorden enn akkurat Nukus, midt i mellom de store ørkenene Karakum og Kizylkum, i Karakalpakstan, en delrepublikk av Usbekistan. Typisk for nær sagt alle sovietiske byer er et krigsminnesmerke for 1945, en park med tivoli der familiene fortærer tradisjonell grillmat (shaslik) til lyden av melodiøs russisk pop, og Revolusjonsplassen. Etter 1991 har en del av dette endret seg. Gatene er omdøpt. Og den nye tidsånden gjenspeiler seg også i kortere skjørtelengde.
I gråhvite omgivelser beveger de unge kvinnene seg fjærlett, på skyhøye hæler. De er ofte oppkalt etter døtrene til den siste tsaren. Lenin er selvfølgelig revet ned av sokkelen. Vi får vite at selv romfareren Yuri Gagarin er havnet på historiens søppel-dynge. I Usbekistan har de måttet vike plass for monumentene av den store helten fra fortiden, hærføreren Timor Lenk. Under bolsjevikenes styre var religionen sett på som "opium for folket". Men idag er usbekerne iferd med å gjenoppusse de hellige bygningene som utgjør Sentralasias mest strålende arkitektoniske skatter. Det var her, ved det tidligere Sovjetimperiets yttergrenser, på en tid da Stalins sosialistiske realisme var enerådende, at den framsynte Igor Savitsky gjorde sitt museum til et asyl for en hel epoke av russisk kunst.
Fra fyrverkeri til katastrofe
Etter Oktoberrevolusjonen var Tatlin og Malevitsj, Shostakovic og Eisenstein pionerer for nye strømninger i den russiske kulturen. Fri utfoldelse ga seg utslag i et fyrverkeri av optimisme, lyst og skaperkraft. Men i midten av 30-årene anklaget Stalin disse avantgardistene for "formalisme". Det betydde slutten for det utopiske idealet om et nytt samfunn. De minst heldige ble likvidert med nakkeskudd eller innelåst på mentalsykehus. Andre valgte å flykte til utlendighet. De mest talentfulle, de som hadde forsøkt seg i Chagalls og i Kandinskys fot-spor, døde i Gulagleir. Kunsten deres ble likevel bevart og gjemt for fremtiden. Den kan idag gjenoppdages på Nukus' enestående Kara-kalpak Museum of Arts: samlingen omfatter mer enn femti tusen verk.
Nukus var lenge en "stengt by". Få mennesker hadde adgang da store fabrikker med forbudte kjemiske og biologiske våpen lå her. I nærliggende Kazakstan utførte Sovjetunionen prøvesprengninger av atomvåpen med tragisk virkning på millioner av innbyggere i denne, ifølge makthaverne, folketomme landsdelen. Aralsjøens uttørkning, som skyldes at to av sjøens tilløpselver ble avledet på grunn av et kjempe-messig irrigasjonsprosjekt, har etterlatt dype spor. Usbekistan er blitt et bomullsproduserende land samtidig som en av de største menneske-skapte miljøkatastrofer noensinne har kunnet skje, helt uten innsyn fra omverdenen. Flora og fauna er utslettet. Fiskeindustrien er ødelagt. De helsemessige konsekvensene kan til dels sammenlignes med Tsjernobylulykken. Lokalbefolkningen er hardt rammet. Den trues av kroniske sykdommer på grunn av vindblåst salt, støvmettet luft, virvelstormer og konsentrasjon av jordbrukskjemikalier i miljøet. Misdannelser, spedbarnsdødelighet, anemi, ulike kreftformer, luftveis- og nyresykdommer forekommer stadig og ligger på nivåer som er høyt over dagens Russland. Forekomsten av kreft i spiserøret er for eksempel den høyeste i verden. At et slikt museum befinner seg i et av det tidligere Sovjetuniones mest forurensede og fattigste provinshull er derfor et paradoks. Kort sagt dreier det seg om en oase i en ørken av håpløshet.

Savitskys vågespill
Karakalpakstans statsmuseum oppkalles etter grunnleggeren Igor Savitsky (1915-1984). Han bør idag sidestilles med de aller største mesenene, og omtales også som "kunsthistoriens Oskar Schindler".
I 1950 sluttet han seg til en arkeologisk-etnografisk ekspedisjon, hvis hensikt var å studere karakalpakene, denne uutforskede folkegruppen som levde i Amu Darya-elvens deltaland, ved Aralsjøen. Steppene og nomadekulturen hadde på Savitsky den samme fascinasjonseffekten som Tahiti hadde på Gauguin! Han slo seg ned i Nukus, der han startet metodisk å samle karakalpakiske tepper, klær og smykker. Iløpet av sine reiser på 1960- og 70-tallet ble han i tillegg totalt besatt av én tanke: å samle tegninger og malerier av kunstnere knyttet til Sentralasia, blant annet av den usbekiske skolen og den russiske avantgarden. Som kjent tolererte ikke ledelsen i Moskva "avvikende kunstsyn". Å oppbevare forbudt kunst, eller i det hele tatt å røre ved den tabubelagte moder-nismen var på den tiden et vågespill, men Savitsky brukte ulike knep og overlistet KGB. Han oppsøkte slektninger og enker etter deporterte malere, og til tross for at han ikke kunne betale store summer fikk han i stand en rik samling. Fullastede jernbanevogner fraktet kunst helt ned til Nukus. De forbudte verkene utstilte han ved siden av de offisielt godkjente. Hvorledes de unnslapp sensuren? Hvis maleriet uttrykte noe som Sovjetstaten anså som farlig, så ble det simpelthen angitt ”ukjent kunstner”. Og hvis motivet var Gulagfanger, da påsto Savitsky at disse egentlig forestilte fanger fra nazistenes konsentrasjonsleirer. Forskjellen var jo ikke så stor! Selv under de verste forfølgelsene, fikk noen av de deporterte kunstnerne fortsette sin virksomhet. Noe tilsvarende hadde aldri kunnet forekomme på et sted i nærheten av sentralmakten i Kreml, mener museumssjef Marinika Babanazarova. Heldigvis: Stalin selv må ha glemt denne avkroken i den usbekiske ødemarken.
Konstruktivisme og kubo-futurisme
Museet er ifølge britiske The Guardian "blant de mest framstående", eller som franskmennene nylig betegnet det "Steppe-landets Louvre" (Le Louvre des Steppes). Det eksisterte siden 1966, men for fem år siden innviet landsfaderen Islam Karimov en ny marmorkledd bygning. Utstillingsarealet er utvidet og gir plass til to tusen verk, som fortsatt er noen få prosent av hele samlingen. Resten er lagret vekk i trange kjellerrom... Det er iallfall en sjokkartet opplevelse å se museumsvegger som eksploderer av slikt mangfold og farge. Alle stilretningene ved den russiske avantgarden er her: fra konstruktivismen til suprematismen, og fra kubofuturismen til ny-primitivismen. Det fins 100 verk av Kandinsky-eleven Kliment Redko, og hele 260 av Ivan Kudrjasjev. Ljubov Popova, Robert Falk, Alexander Wolkow, Maria Nesterowa og Michail Sokolow er blant de representerte malerne. Sistnevnte satt i fengsel i Sibir i ti år og tegnet frimerkesmå miniatyrer på leirmatens matpakkepapir! Man legger også merke til hvordan noen kunstnere faktisk tilpasset seg de nye
politiske direktivene og gikk derfor over til å male glade og heltemodige kolchozarbeidere.
Nesten tyve år etter selvstendigheten sliter denne delen av Sentralasia med arbeidsledighet, fattigdom og helseproblemer. Løsrivelsen fra Moskvas rigide kontroll førte ikke bare til ny frihet, men også til at alle subvensjonene og den støtten man hadde tidligere forsvant helt. Men Silkeveiens mytiske byer Bukhara og Samarkand, magiske navn det oser eventyr og mystikk av, gjør et uforglemmelig inntrykk på kunstliebhabere. Og de mest velbeslåtte blant usbekerne smiler til turistene så det glimter i gullfyllingene i tennene deres. Etterhvert som Usbekistan er blitt tilgjengelig for utlendinger, har også Nukus, med verdens nest største samling av avantgardistisk kunst, gode forutsetninger for å bli en stor severdighet.
Tekst: Christian Emanuel Norberg Schulz i Usbekistan