Rebeller og martyrer

Henry Fuseli, Selvportrett studie, ca. 1780-1790. The Victoria and Albert Museum, London © V&A Images\V&A Museum, London© V&A Images\V&A Museum, London

Utstillingens kurator, Alexander Sturgis, forteller om utstillingen som omhandlet perioden fra den franske revolusjonen og frem til 1900-tallets tidlige avantgarde.
- Forestillingen om kunstneren som opprører - som et ensomt, lidende geni som har ofret seg for kunsten ble etablert under romantikken. Vi ville vise hva denne forestillingen betydde for ulike kunstnere, hvordan de skapte sine personer – og hvordan forestillingen har påvirket kunsten deres.

Borgerskap og ære

Så hvilken tradisjon var det rebellene og martyrene vendte seg mot? På 1700-tallet var det naturlig for kunstnere med høye ambisjoner å skape seg en karriere innenfor borgerskapet. Å bli assosiert med innflytelsesrike mesener innen adelen eller på høye samfunnsposter. Disse kunstnerne betraktet det derfor som en ære å bli innvalgt i akademiene, hvor tradisjon var høyt ansett.
Utstillingen begynte med Joshua Reynolds, en av grunnleggerne av The Royal Academy i London. Han var en borgerskapsfigur til fingerspissene. Han fremstår her i et selvportrett iført en Rembrandsk hatt, med doktorkappe fra Oxford University, der han står ved siden av en byste av Michelangelo. Dette er et selvportrett som signaliserer status, hans tilknytning til de fremste kunstnerne i historien – og et aldri så lite hovmod. Kort sagt, Reynolds markerer at han ville føre tradisjonen videre. Innen kort tid skulle en yngre generasjon gjøre opprør mot akkurat den holdningen.

Det ensomme, misforståtte og lidende geniet

Det som drev frem den nye ånden, var romantikken – en bevegelse som ikke bare kom til å omfatte kunst, men også filosofi, litteratur og poesi. Bevegelsens strømninger påvirket også politikk. Romantikken hadde sitt høydepunkt innenfor kunsten fra 1790 til 1840, og periodens viktigste element var en dyp følelse for naturen, en sterkt subjektiv følsomhet, en sterk fascinasjon for det imaginære som motsetning til logikk, samt en stor interesse for det forgjengelige, det eksotiske og det mystiske.
Disse ideene stod sterkt hos Reynolds og det gamle borgerskapet. Den romantiske maleren var en fri ånd, men bar også på et stort ansvar. Den franske maleren Delacroix sa: ”Kunstneren er ikke bare forfulgt. Han er også utmattet og plaget av byrden av sitt talent og sin fantasi.”
For de romantiske malerne var en unik kunstnerlig visjon mye viktigere enn verdslig fremgang. De forkastet tanken på at kunst skulle baseres på akademias regler. Kunstneren var født som geni og dermed tvunget til å følge sin indre visjon – selv om det innebar total isolasjon fra omgivelsene.
Her er flere intensive selvstudier fra romantikkens begynnelse. Sveitseren Fuseli som bosatte seg i London og var sjelefrende med William Blake, ses i et selvportrett hvor han fremstilles i dyp kontemplasjon. Som betrakter kjenner man nesten hvordan kunstneren i sitt indre ser de dramatiske, imaginære scenene han malte i bilder som ”Marerittet”.
I Abel del Puljos selvportrett ses den unge franske kunstneren innsvøpt i sin enkle, pilgrimsliknende kåpe. Det er ingen arroganse i portrettet, men heller en bevissthet om sin kunstneriske byrde og en viss forsiktighet i forhold til hvor byrden skal føre ham.
For noen ble byrden for mye. Henry Wallis malte poeten Thomas Chatterton. Den unge poeten tok livet sitt i en alder av bare 17 år og ble arketypen for ”den unge sultende poeten” som begår selvmord. Maleriet kunne ikke vært mer dramatisk. Chatterton ligger livløs med armen hengende ut av sengen i sitt rom, omgitt av manuskripter. Bak ham står vinduet på gløtt med utsikt over en verden som ikke forstår ham, eller i det hele tatt er bevisst hans skjebne.
Fattigdom var noe kunstnerne ofte kom tilbake til. For eksempel i Octave Tasserts ”Kunstnerens atelier” hvor Tassert sitter på gulvet i atelieret sitt. På gulvet står maleresken hans, og staffeliet står lent inn til veggen. Klærne er slitte, og bortsett fra katten ser han ut til å være i denne verden. Han holder på å lage mat som består av poteter, og i ildstedet står en gryte. Ildsted og kakkelovner ses i mange malerier fra denne perioden. De er ofte uten ild, fordi eieren sann-synligvis ikke hadde råd til ved.

Edouard Manet (1832 - 1883) Musikk i Tuillerieshagene, 1862. The National Gallery, London Inv. NG 3260 © The National Gallery, London

Den heroiske outsideren

Det å stå utenfor var også noe sterkt heroisk, og i mange malerier finnes det en identifisering eller narsissistisk forveksling for eksempel med Messias. Den franske kunstmaleren Courbet brøt med romantikkens tematikk – spesielt den vinklingen den hadde under Delacriox. Han konsen-trerte seg heller om hverdagslige temaer og bygdas befolkning. Brytningen var likevel ikke total, i hvert fall når det gjelder kunstnerrollen, som kan ses i hans berømte maleri ”Møtet” fra 1854. I maleriet er Courbet fremstilt i skjorte med en stav i hånden og malesakene på ryggen. Han møter sin mesen Bruyas og tjeneren hans Calas, utenfor Montpellier. Dette er ingen realistisk hverdagsscene, men en nøye komponert fremstilling av respekt og genialitet. Ingen snakker. Ingen beveger seg. Bruyas blikk er vendt ned mot bakken i respekt for sin helt – nesten som om han var i ferd med å motta nattverd. Tjeneren står bak med blikket ennå lavere. Courbet selv tar imot hyllesten som den naturligste ting i verden. Bare hunden, som er en fri ånd som Courbet, tør å se rett på kunstneren.
Flere observante kritikere la merke til at det i maleriet kun var Courbet som var fremstilt med en skygge. ”Bare han kan stoppe solens stråler”. Franske karikaturtegnere moret seg med å fremstille ”Messias med maleskrinet” på ulike måter. Dette forhindret allikevel ikke at ”Møtet” ble et sentralt maleri for en ny generasjon malere. Både Gauguin og van Gogh valfartet for å se maleriet. Gauguin malte også en egen versjon i ”God dag, herr Gauguin” hvor kunstneren møter en bonde. Bonden har tydeligvis ikke samme respekt som mesenen i ”Møtet”, men Gauguin fremstiller seg likevel som en heroisk outsider. Gauguin malte også et bilde av Kristus, kalt ”Smerte i hagen”, hvor han gav Kristus sine egne ansiktstrekk og van Goghs røde hår. Akkurat som Kristus hadde lidd, led kunstnerne – og Gauguin skrev til en venn: ”Vi tenkende kunstnere er dømt til å visne under verdens slag.”
Denne identifikasjonen ses også i Richard Gerstls selvportrett der han likner den oppstandne Jesus. Gerstl var jødisk, og gjennom å fremstille seg selv som Jesus, uttrykte han den forfølgelsen han ble utsatt for i det sterkt antisemittistiske Wien på begynnelsen av 1900-tallet. Han begikk selvmord i 1908 ved å skjære over strupen foran et speil.
Courbet ble også en martyr. Han var politisk aktiv og stod på Paris kommunens side. Han ble bortført, fengslet og siden tvunget i eksil i Sveits, hvor han levde som så fattig at han ikke hadde råd til å kjøpe maling og lerret.
Bohemer og dandies Courbet skulle bli et forbilde, både holdningsmessig og politisk, for den generasjonen av kunstnere som fulgte de første romantikerne. Courbet skrev selv: ”I dette så siviliserte samfunnet er det nødvendig for meg å leve et vilt liv. Jeg må befri meg selv fra staten. For å gjøre det, må man leve det store uavhengige livet til en bohem.”
Bohemen ble en sentral figur innen kunsten. Selve ordet ”bohem” kom fra det franske ordet for sigøyner og ble først brukt til å beskrive kunstnere i 1834 av dramatikeren Félix Pyat. I Paris oppstod flere bohemkolonier på 1840-tallet hvor kunstnere, forfattere og fritenkere bodde i kummerlige forhold – miljøer som inspirerte Puccini til å skrive sin mest berømte opera, ”La Bohéme”. På grunn av Courbet ble bohemen sterkt assosiert med politisk radikalisme. Bohemene betraktet seg selv som borgerskapets fiender og diskuterte kunst og politikk når de møttes på kafeene i Paris. På 1860-tallet var bohemen så etablert i allmennhetens bevissthet, at stort sett hver eneste kunstner som utfordret borgerlighetens smak ble betraktet som bohem. Da Fantin-Latour viste sitt portrett av vennen Manet i 1867, ble folk veldig overrasket over at ”kunstneren Manet er så elegant kledd.”
Manet var foregangsmann for en ny type; ”dandyen”. Dandyismen var en måte å forholde seg til verden på, en estetisk beslutning. Vennen til Manet, poeten Charles Baudelaire, skrev:
”Dandyismen er den siste gnisten av heroisme blant dekadansen, en solnedgang.” Baudelaire beskrev Manet i sitt berømte essay ”Det moderne livets malere”, som en flaneur som kunne blande seg med det elegante, observere det moderne livet uten å selv bli observert og utgjorde en trussel for borgerskapet – som om han var en spion. I Manets ”Musikk i Tuilleries hage” ses både Manet selv og Charles Baudelaire blant alle ”de vakre menneskene”. Manet ses helt til venstre, mens Baudelaire er fremstilt bak en kvinne med blå hatt. Manet stikker seg ikke ut i mengden. Han er en del av folkemassen, samtidig som han er distansert fra den.
Dandyismen fikk også sterk grobunn i England. Blant foregangsmennene her var dramatikeren og poeten Oscar Wilde, illustratøren Audrey Beardsley, samt den amerikanske innflytteren James Abbott McNeil Whistler som her ses i sitt vakre studio i Chelsea. Dandyen ble ofte gjort narr av i pressen – som for eksempel i en karikatur av Beardsley utført av Max Beerbohm. I motsetning til bohemen var ikke dandyen imot borgerklassens politikk, men heller dens vulgaritet.

Kunstneren som klarsynt, kvinnen som muse

Romantikken var imidlertid ikke død. Tvert imot så kom den tilbake med fornyet kraft på 1880-tallet. Romantikken påvirket også den bevegelsen som ble kjent som symbolisme. En av symbolismens fremste ideer var at mennesket hadde blitt fordervet av det nye samfunnets materialisme, og at det var opp til kunstneren å ofre seg selv og avsløre de spirituelle sannhetene gjennom sin kunst. Mange av de symbolistiske kunstmalerne blandet mystisisme med markant erotikk.
Blant symbolistenes foregangsmenn var den franske kunstneren Gustav Moreau - her representert med ”Poeten og sirenen”. Sirenen er en kvinnefigur som lokker poeten bort fra hans sanne vei. Kvinnen hadde på denne tiden en paradoksal plass i kunsten enten som forførerske som lokker mannen inn i ulykke, eller som en muse som inspirerer til store kunstverk. Rodin skrev om den siste gruppen: ”En vennlig kvinne er den sterke forbindelsen mellom Gud og oss kunstnere.” At det var mannen som var geniet var det ikke snakk om.
I utstillingens siste del oppdaget jeg Egon Schieles selvportrett ”Poeten” fra 1911. Rent formalt er maleriet svært forskjellig fra Fuselis selvportrett fra 1790, men bildet inneholder samme undring og introspeksjon, samt en større sårbarhet. Det ville vært lett å antyde at sirkelen var sluttet. Opprør og martyrdød har siden da spilt en stor rolle innen kunsten. Vi kjenner igjen strøkene hos Jackson Pollock og Yves Klein, men ideene har også sterkt påvirket populær-kulturen enten vi snakker om Marlon Brando, James Dean, The Rolling Stones eller Bob Dylan.

Tekst: Michael Dee
Oversatt av Cecilie Tyri Holt