REAL - ung norsk realisme

en kunstverden som stadig er blitt mer internasjonal, og hvor flere unge kunstnere har studieopphold og utstillingsvirksomhet utenlands, brer nye trender seg fort. Parallelt i flere land har man de siste ti årene sett en ny figurativ bølge. Her til lands forbinder man ofte det figurative uttrykket med Odd Nerdrum og hans ”skole”, men gruppen som i disse dager kommer sammen under merkelappen REAL, befinner seg i et annet stilmessig landskap. Dette er kunstnere som har avstand til både modernismen og det man gjerne forbinder med postmodernismen (hvor Nerdrum representerer én stil). Denne distansen tillater dem å ta fatt i det figurative på en måte som sannsynligvis bare denne generasjonen har hatt muligheten til. De har en ny frihet – og henter inspirasjon både fra samtidig og eldre kunst. Daniel Østvold er kurator og pådriver for utstillingen og har stor kjennskap til det figurative miljøet i Norge. Han har vært en del av den norske kunstscenen siden han debuterte som 22-åring i 1977, både som skulptør og billedkunstner. Som ung var han en periode elev hos Nerdrum, men distanserte seg etter hvert fra den gammelmesterlige stilen – og utviklet et selvstendig vokabular hvor volum og form i vekselvirkningen mellom skulptur og maleri står i sentrum. Han er selv en representant for den figurative kunsten, men er ikke representert ved REAL – det er nemlig den yngre generasjonen som skal løftes frem under denne utstillingen, presiserer Østvold. Jeg møter ham to uker før åpningen. Han viser meg listen over kunstnere og forteller at han fortsatt gjerne skulle utvidet ensemblet med flere av de unge lysende talentene han stadig oppdager.

Form som utgangspunkt

Det er realisme i vid forstand som er rammen for denne utstillingen, sier Østvold. Det er det formale som først og fremst binder de utvalgte kunstnerne sammen – løsrevet fra innhold og symbolikk. - De kan alle meddele ulike ting - men de synes å ha en fellesnevner som skiller dem fra den konseptbaserte kunsten, popkunsten, eller den rene illustrative kunsten. Dette er en bevegelse som har sitt utgangspunkt i det håndverksmessige. De har et verktøy til rådighet, og kanskje er nettopp vissheten om det en viktig drivkraft. Østvold fikk ideen for et par år siden. Han hadde konstatert en ny realistisk trend blant unge kunstnere det siste tiåret – og ønsket å lage en mønstring. Da han begynte å undersøke fenomenet nærmere ble han overrasket over omfanget og nivået.
- At det håndverksmessige nivået står så sentralt og er så høyt er jo på mange måter et paradoks. Man kan jo spørre seg hvordan de har klart å komme opp på et slikt nivå. Hvor kan man i dag tilegne seg disse egenskapene?

Figurasjon som tabu

Østvold mener det i en årrekke har vært en skepsis mot den figurative kunsten – eller kunst basert på håndverksmessige kvaliteter. Og siden dette synet til stor del også gjelder for utstillingsinstitusjonene, har mange av de unge kunstnerne enten møtt motstand eller ikke fått den hjelpen de ønsker.
- Realismen har blitt ansett som problematisk – kanskje mest fordi den bryter med modernismen. Den innbyr til alle tingene som modernismen ikke ga rom for – til assosiasjoner og fortellinger, til forståelse og gjenkjennelse. Og den har således flere likhetstrekk med populærkulturen.
Hva så med Nerdrum? Han er jo en enorm størrelse – elsket og hatet – også utover Norges grenser. Hvordan kan Nerdrum og hans skole ha virket inn på kårene for dagens unge figurative malere?
- Både som en fordel og en ulempe. Ideene er så kjent, til og med i Frankrike snakker man om ”Le grand Nerdrum”. Her til lands har man kritisert skolen for å være konservativ – men den var jo det motsatte – den var veldig radikal. Ulempen for de unge i dag kan være at Nerdrum kaster en lang skygge, som i Edvard Munchs tilfelle. Men det virker på meg som om de unge forholder seg uanstrengt til Nerdrum – og til andre ulike referanser de måtte ha.

Maleriets paradoks

Maleriet som genre er jo kanskje særlig omdiskutert. Man spør seg om det ikke har utspilt sin rolle – særlig med tanke på det figurative uttrykket. I følge Østvold begynte denne motbevegelsen før modernismen – antakeligvis allerede med fotoapparatets inntog.
- Så tidlig som i 1855 profeterte maleren Paul Delaroche maleriets død på grunn av fotografiet. Det ville ikke være behov for genren i fremtiden, mente han. Dette står i skarp kontrast til hvordan denne uttrykksformen faktisk kommuniserer. Maleriet er særdeles godt egnet til å nå mennesker. Et av de mest markante miljøene tilknyttet dagens figurative maleri, er den tyske Leipzigerskolen. Under et intervju med en av gruppens store navn, Tim Eitel, i sommer, spurte undertegnede ham hva som fascinerer så enormt med genren. Og en av tingene han fremhevet var tiden. Tiden det har tatt å male et bilde blir liggende igjen som et aspekt i bildet, mener Eitel. Selv om strøkene kanskje ikke lenger synes, vet man at det er malt – det er viktig. Østvold er enig i dette.
- Tiden er absolutt et veldig viktig aspekt. Det er jo nesten litt komisk – for i den forstand nærmer fotografietet seg maleriet. I dag er det jo helt vanlig å bearbeide fotografiet etter det er tatt. En prosess som kan være svært tidkrevende.

Å etterlikne virkeligheten

Mer eller mindre realistisk kunst har kommet og gått siden bruddet med en århundrelang illusjonisme på begynnelsen av det forrige århundre. Østvold tror ikke det realistiske formspråket nødvendigvis er brukt for å fortelle en historie, eller gjengi virkeligheten. Han tror snarere det har sammenheng med et basalt behov for å etterlikne. Som en måte å erkjenne virkeligheten på.
Det ligger nok, som Østvold antyder, i menneskets natur å ville etterlikne, men også å forstå. Vanskelig tilgjengelig kunst har utvilsomt vært med på å skape en distanse til det brede lag i publikum. Kunst som krever teoretisk ballast for å kunne nytes, hvor en tilnærming bygget på sanser og emosjoner, er vanskelig. Motstanden mot den figurative kunsten er med andre ord ikke først og fremst å finne i publikumet eller blant kunstnerne, men i kunstinstitusjonen.

Hardfør trend

Når den figurative kunsten på mange måter har så vanskelige kår, hvor får den næring fra? Og hvorfor dukker den opp nå?
- Noe av påvirkningen kommer helt klart utenifra, fra den internasjonale kunstscenen. Men samtidig er det viktig å på-peke at flere av disse unge norske kunstnerne begynte i forkant av det man gjerne omtaler som startskuddet for den globale figurative renessansen, i perioden rundt årtusenskiftet – eller helt samtidig. Man kan nesten sammenlikne det med sopp, sier Østvold og smiler, de bare dukker opp av seg selv på ulike steder til samme tid.

R E A L

OSCAR ASKELIEN, HANS ASKHEIM, SIRI BERQVAM, SVERRE KOREN BJERTNES, EIVIND BLAKER, VANNA BOWLES, FRANK BRUNNER, ÅSIL BØTHUN, HÅKON ANTON FAGERÅS, GISLE HARR, VESLEMØY SPARRE JANSEN, CHRISTER KARLSTAD, HANNE L.O. KRISTOFFERSEN, SVERRE MALLING, IRINA MELSOM, MARIUS MOE, STIG RISTESUND, CHRISTOPHER RÅDLUND, TIRIL SCHRØDER, MARIANNE WIIG STORÅS, INGA SØREIDE, ELISABETH MARIA TOFTEN, ØYSTEIN TØMMERÅS, HEIDI MARIE WIEN

Tekst: Line Engen

Vanna Bolwes, tegning: Bowles leker her med et gammelt kjent ikon, nemlig Doge-portrett av renessansemesteren Giovanni Bellini.
Eivind Blaker, ”Airplain Combat”, relieff: Ved første øyekast ser Blakes relieffer ut som realistiske malerier med store, ensartede flater.