Pablo Picasso i hulen - Cathedrale D'Images

Hans geniale strek har trollbundet oss i over hundre år. Ført oss fra neoklassisisme og kubisme gjennom blå og rosa perioder – mot en surrealistisk verden fylt av stadig mer skurrile portretter.

Picasso’s overveldende produksjon ligner et fargesprakende pusle-spill der delene etter hvert ble mer og mer kontroversielle og egenartede. Motivene delte han opp og satte dem sammen igjen etter eget hode. ”Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg tenker”, sa han en gang. Hvilken fantasifull hjerne må ha ligget bak hans ustoppelige, kreative utfoldelse! Derfor - teamet av italienske lyd-lys-bilde eksperter hadde virkelig noe å leve opp til! De skulle utforme en verdig, og samtidig original, presentasjon av det 20. århundrets største kunstner. Ingen enkel oppgave, som attpåtil skulle realiseres inne i Cathedrale d’Images - en mektig og mystisk underjordisk hule!

I Djeveldalen

I det sørlige Frankrike - 20 km nord for Arles og 30 km sør for Avignon - ligger en idyllisk middelalderby, Les Baux de Provence. Og bare få minutter før oppkjørselen finner du det gamle, nedlagte sandsteinbruddet, Cathedrale d’Images, som nå for tiden brukes til utstillinger. Cathedrale d’Images har ikke uten grunn fått katedralnavnet. Hulen har enorme, nesten sakrale dimensjoner - i form av grenseløst høye rom, som åpner seg innover med loddrette plane vegger og ujevnt jordgulv.
Også de dramatisk-vakre omgivelsene i Val d’Enfer (Djeveldalen) har inspirert flere store kunstnere, deriblant Dante, og komponisten, Charles Gounod, lot deler av sin opera Mireille utspille seg her. For 50 år siden medvirket faktisk Pablo Picasso i Jean Cocteau’s filmversjon av ’Testament d’Orphée’, da den ble tatt opp nettopp her i dalen og katedralen!
Altså ikke helt fremmed å tenke seg hans retur - med presentasjon av livsverkets høydepunkter. Men ville det kunne la seg gjøre?

Pablo’s verden er tilbake

Det er en ubeskrivelig opplevelse å vandre forsiktig innover i hulens imponerende og mystisk rom. Dagslyset forsvinner raskt. Og til tross for sandsteinens gylne farge, blir hulen raskt svart som en tropisk natt.
Garantert makter ingen annen kunstutstilling å gjøre tilskueren så bitteliten! Du står der fullstendig fortapt. Før alt skjer - plutselig og synkront. Du omringes av farger og former. Monumentale Picasso-bilder flerrer gjennom luften, fester seg en kort stund på katedralens 5000 kvm projeksjonsflater. Forsterker hverandre. Veksler - på vegger og gulv. Effektfull musikk fyller luften. Du er plutselig totalt løsrevet fra virkeligheten. Midt i en eksplosjon av lyder, former og farger. Raffinert billedbehandling gir kjente Picasso-verk ny og sterk virkning. Det er ingenting annet å gjøre enn å la seg føre med – inn i sansenes dramatiske knutepunkt.

Det 21.århundrets kunstpresentasjon

Men hva ville vel Picasso selv sagt om denne måten å vise kunsten hans på? Vi spurte den kjente fotografen, Lucien Clerque, da vi møtte ham til lunsj neste dag. Som ung arbeidet Clerque mye for og med Picasso. Han kjente kunstneren, mange av hans hemmeligheter og alle hans kvinner. ”Picasso ville nok like det - og akseptere at dette er en ny tid”, svarte han med et liten smil. Ja, for så mye kan vi vel fastslå: Stivbent og gammeldags var den frankofile spanjolen ikke!
Gianfranco Iannuzzi, Renato Gatto, Massimiliano Siccardi er de tre, italienske ekspertene bak årets Picasso presentasjon i Cathedrale d’Images. Hver enkelt representerer sin del av det praktfulle multimedia showet. Den raffinerte presentasjonen demonstrerer perfekt bruk av farger og former understreket av dramatisk lyd. Men teknisk perfeksjo-nisme alene skaper ikke det uforglem-melige inntrykket tilskueren står igjen med. Uten arrangørenes følsomme forståelse av personen Pablo Picasso og hans livsverk, ville den eventyrlige opplevelsen uteblitt!