Naturalismens utvikling
Naturalismens utvikling
– Jeg spiller på uskyld og noe veldig mørkt, må ikke tippe over, sier Linda Skare (40). Med tegningene sine beveger hun seg i spenningsfeltet.
– Før kom det ubevisst, nå spiller jeg på det, røper billedkunstneren fra Karmøy, bosatt i Haugesund.

Zola var ikke bare forfatter. Han var også kunst- og litteraturkritiker og grunnleggeren av naturalismebevegelsen som kom til å påvirke kunsten i stor grad. Zola forfektet at kunsten og litteraturen skulle gjengi verden og livet på en mest mulig nøyaktig måte, slik at den kunne fungere som et dokument om den moderne historien. Disse idéene ble raskt toneangivende, men var naturalismen virkelig noe nytt? Og har vi i dag arvet noe fra denne perioden?
Naturalisme og realisme
Så fort man begynner å diskutere naturalismen, støter man på problemer rundt terminologien, fordi ordet nemlig refererer til to forskjellige ting. Dels naturalisme som en fremstillingsmåte og dels til den historiske bevegelsen Zola gikk i bresjen for. Men forvirringen slutter ikke der. Veldig mange kunstkritikere brukte nettopp ordet realisme for å beskrive naturalisme, så det kan være på sin plass å redegjøre for begrepene.
I ordets brede forstand handler naturalisme om at kunsten forholder seg til naturen i form av mennesker eller landskap. Som fremstillingsmåte ble naturalismen betydningsfull for maleriet relativt sent etter oppfinnelsen av perspektiv og lyseffekter. Men før dette hadde kunstnere allerede begynt å avbilde naturen. Mange kunstkritikere i dag benytter begrepet ”delvis naturalisme” om tiden da kunstnere på Knossos og i Egypt begynte å myke opp bevegelsene og positurene i sine malerier. Men figurene ble fortsatt fremstilt som i et tomrom befridd fra sin umiddelbare virkelighet.
Denne avbildningsmåten ble grunnleggende for det vestlige maleriet. Vi ser eksempel på dette hos van Eyck som kombinerte sterk naturalisme i detaljene med den tradisjonelle symmetrien og organisasjon av komposisjon, i sterk motsetning til de prinsippene som kom til å prege den naturalistiske bevegelsen.
Hans Holbein gikk bort fra tradisjonene og avbildet hver eneste detalj så nøye som mulig. Det neste store steget ble tatt av Caravaggio, som introduserte viktige naturalistiske elementer i form av lys- og skyggeeffekter. Vermeer brukte lys til å modifisere maleriets komposisjon på en mer subtil måte. Bare den enorme stillheten i maleriene gjør det vanskelig å akseptere dem som absolutt naturalistiske gjengivelser. Til tross for de naturalistiske elementene virker maleriene som idealiserte fremstillinger. Det samme gjelder mange av romantikkens mesterverk som for eksempel Davids ”Marats død”. Ved første øyekast virker det som at man kan ta på Marats døde kropp, men så innser man at man står foran en illusjon.
Anarkisten Courbet
I 1839 kom et nytt medium som en konkurrent til og en påvirkning av maleriet, nemlig fotografiet. Oppfinnelsen av det nye mediet innebar at maleriet ble befridd fra sin rolle som en nøyaktig dokumentasjon av virkeligheten. Men det tok flere årtier før impresjonismens kunstnere faktisk turde å utforske den nye friheten. Innenfor maleriet oppstod det først en ny tendens til å male så realistisk som mulig – kort sagt, realisme/naturalisme. De ledende kunstnerne, som alltid var nysgjerrige på nye ideer og muligheter, utforsket fotografiet og brukte det ofte som hjelpemiddel. Hos dårligere kunstmalere på midten av 1800-tallet kan man se hvordan de malte gruppeportretter basert på individuelle fotografier hvor resultatet får en underlig collageeffekt som om hvert ansikt er klippet ut og satt sammen. Men selv om kunstmalerne til en viss grad behersket fotografiet, innså de også at maleri kunne gjøre ting det fotografiske mediet ikke kunne - og vise versa.
Det var faktisk ikke bare et nytt kunstmedium som preget tiden. I Frankrike oppstod det nye filosofiske strømninger og en ny litteratur som tok opp sosiale spørsmål som arbeidsvilkår og fattige menneskers levekår i byene. Disse sakene kom til å prege lederen for den realistiske bevegelsen innen maleriet, Gustave Courbet (1819-77).
Courbet
Courbet motsatte seg datidens kunstsyn. Han strevde ikke etter perfeksjon i hver eneste linje eller form, men uttrykte seg heller spontant og nesten brutalt med farger, hvilket for ham var en direkte observasjon av virkeligheten.
Et av Courbets største verk er også et mesterverk innenfor realismen – ”Begravelse i Ornans” fra 1850. Bildet fremstiller begravelsen til Courbets onkel. Innen den akademiske kunsten hadde man benyttet modeller til store historiemalerier. Courbet valgte dette motivet fordi begravelsen hadde gjort et stort inntrykk på ham, og fordi han kunne avbilde menneskene nøyaktig slik han hadde sett dem. Maleriet er enormt med sine 3,1 m x 6,6 m og er et realt spark til akademimaleriet, fordi det er totalt befridd for sentimentalitet. Det finnes ingen gester for sorg og ingen noble ansiktsuttykk. Courbet ble an-klaget av flere kritikere for å prøve å male stygt, men folkemassene som strømmet til Salongen kjente umiddelbart en tilknytning til maleriet og til noe virkelig. Etter dette falt det romantiske maleriet i popularitet i så stor grad at Courbet kalte maleriet ”Romantikkens begravelse”.
Courbets maleri førte til en slags hverdagens revolusjon ved at han malte venner og borgere. Men for Courbet handlet det ikke bare om en estetisk lek. Hans ideer om realismen var for ham forbundet med anarkisme. Han var veldig aktiv gjennom å skrive artikler og essays hvor han formidlet demokratiske og sosialistiske ideer. I 1850 skrev han til en venn: ”I vårt akk så siviliserte samfunn er det nødvendig for meg å leve som en uvanhengig. Jeg må befri meg fra all regjeringsform. Folket har min sympati og jeg må henvende meg direkte til dem.”
Courbets realisme på 1860-tallet gav verk som ”Verdens opphav” og ”Sovende”. Maleriene ble betraktet som så skandaløse at de faktisk ble forbudt. Dette første til at Courbet startet ”Føderasjonen for kunstnere” i 1870 som hadde som formål å fremme en fri og usensurert kunstutvikling.
Millet
Courbet var uten tvil samtidens mest omstridte og kontroversielle kunstner. Jean-Francois Millet (1814-75) var betydelig mer lavmælt. Han var en av grunnleggerne til den såkalte ”Barbizon-skolen” og en av realismens frontfigurer.
Millet er hovedsklig kjent for sine fremstillinger av bønder fra landsbygda. Det var nettopp der han kom fra – bondesamfunnet Gruchy i Normandie. Hans foreldre ble tidlig bevisste Millets talent for tegning. Prestene i byen passet på at han fikk grundig utdanning, ikke bare i latin, men også i moderne litteratur. Senere gikk han i lære hos portrettmaleren Paul Dumochel i Cherbourg. Deretter fikk han et stipend slik at han kunne studere ved Akademiet i Paris.
Etter at Salongen i Paris hadde refusert Millets malerier, forsøkte han å etablere seg som portrettmaler i provinsen. Men hans bakgrunn og de nye ideene innenfor litteratur og politikk fikk ham til å bevege seg i en annen retning. I 1844 reiste han tilbake til Paris og begynte å omgås kunstnere som Constant Troyon og Théodore Rousseau. Sammen startet de Barbizon-skolen.
I 1849 fant Millet sitt uttrykk gjennom de første viktige maleriene ”Såmannen” og ”Innhøstingsfolket”. Det sammen året malte han også ”Hyrdinne sittende ved kanten av skogen”. Motivet i seg selv var vanlig, men Millet utførte det på en helt annen måte – totalt befridd fra sentimentalitet. ”Aksplukkerne” fra 1857 fikk nærmest en hatefull mottakelse av både kritikere og allmennheten. Motivet var kjent for folk på landsbygda, fattige eldre mennesker og barn som gikk ut på åkrene for å se etter matrester. Et maleri som vitner om de fattiges kår, utført med stor empati.
Dette preget også maleriene som ”Plogmannen” og ”Kvinne som baker brød”. En av de Millet kom til å påvirke var Vincent van Gogh, som både titt og ofte nevnte Millet i brevene til sin bror Theo. Selv Monet ble påvirket av Normandie-kunsten.
Ideologer, propagandister og kynikere
Den revolusjonen som naturalismen/realismen startet etterlot seg en betydelig arv, men i Frankrike, kunstens midtpunkt, kom den til å forflyttes til periferien i forhold til andre ismer som impresjonismen, post-impresjonismen, fauvismen, og senere kubismen, dadaismen og surrealismen. Men allikevel overlevde den og fikk fornyet kraft i nye former, og da ikke alltid innenfor avantgarden. Idéen om at maleriet skulle fremstille sosial problematikk for å forbedre samfunnet, fikk sterk grobunn innen det politiske venstre. I Sovjetunionen gikk ideene ennå lenger. Etter å ha forbudt avantgarden i 1930, etablerte Stalin sosialrealismen som den eneste tillatte kunstformen. Dette mønsteret ble også fulgt i andre kommunistregimer. Sosialrealismen skilte seg fra realismen ved å være en propagandistisk idealisering av ledere og folk, som for eksempel Gerasimovs portrett av Stalin ved den 16. partikongressen. Den samme tendens var gjeldende i Nazi-Tyskland hvor naturalismen ble forvrengt til idealiserte fremstillinger av ariske mennesker.
Sosialrealismen som vokste seg sterk i USA under depresjonen på 1930-tallet, var mye mer i tråd med Courbet og Millets betydning av realismen. I motsetning til den sovjetiske sosialrealismen, var ikke dette en offisiell propagandakunst, men baserte seg på personlig overbevisning, tolkning og kreativ frihet og uttrykk. De amerikanske sosialrealistene var ofte venstresympatisører. Richard Marsh henvendte seg til de fattige i storbyen, som for eksempel i ”Hotell” der en gruppe henger utenfor et snuskete hotell.
Bevegelsen omfattet ikke bare kunstmalere, men også fotografer. Det var for øvrig nettopp fotografiet som på slutten av 1960-tallet gav nytt liv til den maleriske realismen gjennom den såkalte ”hyperrealismen”. Bevegelsen omfattet blant andre Chuck Close og Richard Estes. Disse kunstmalerne tok utgangspunkt i fotografier og når man ser Closes oljemalerier på nært hold ser de ut som en avansert fotografisk collage. Enda mer fortryllende er Estes ”Bussrefleksjoner (Asonia)” der man må gå veldig nærme for å se at det faktisk er et oljemaleri. Og nærmere naturen enn det kommer ikke maleriet.
Tekst og foto: Lise-M. Vikse Kallåk