Kontraprat; Genialitet og galskap –

Forestillingen om kunstnergeniet oppstod i romantikken på slutten av 1700-tallet, men forbindelsen mellom kreativitet og galskap oppstod lenge før. Den greske filosofen Platon (427 f.Kr. – 347 f.Kr.) beskrev kreativitet som en guddommelig galskap – en gudegave. Vi er godt kjent med beskrivelser av kunstnere med mer eller mindre klare psykiatriske diagnoser. Verkene til en såkalt ”gal” kunstner er ikke mindre verdt enn verkene til en frisk kunstner, snarere tvert imot. De blir ofte betraktet som mer interessante. Men ”vanlige” mennesker med psykiatriske diagnoser virker det derimot vanskeligere å forholde seg til. Selv om angsten har kommet ut av skapet som vår tids allmenntilstand, virker det fortsatt noe tabubelagt å være ”gal” i samfunnet generelt.

Galskap og intelligens

Kunstnerne som de aller fleste kjenner til som ”gale” er blant andre Vincent van Gogh (1853-1890) og Edvard Munch (1863-1944). Men også andre personer innenfor andre kreative disipliner har fått psykiatriske diagnoser, som for eksempel vitenskapsmannen Isaac Newton, forfatterne August Strindberg, Virginia Woolf og Sylvia Plath.
På 1970-tallet begynte psykiatrien å forske på forbindelsen mellom kreativitet og psykiske lidelser som manisk depressivitet og schizofreni. I 2003 fant et team av psykologer ved universitetet i Toronto en mulig årsak til at et høyt antall kreative mennesker blir diagnostisert med slike psykiske lidelser. Hjernen er nemlig utstyrt med ”latent hemming” som kan sammenliknes med et slags filter. Dette filteret filtrerer ut sanseinntrykk som ikke er så viktige slik at hjernen kan konsentrere seg om det som av erfaring er relevant. Det interessante er at noen mennesker har mindre ”latent hemming” enn andre; nemlig schizofrene og mennesker med høy kreativitet. Når hjernen tar inn alle sanseinntrykk som kommer hvert eneste sekund, vil det føre til vrangforestillinger, hallusinasjoner og uro. Undersøkelsen viste også at mennesker med lite ”latent hemming” til gjengjeld har høy IQ. Forbindelsen mellom kreative mennesker, schizofrene og manisk-depressive er altså hjernens inntak at en betydelig større mengde sanseinntrykk enn ”vanlige” mennesker, i tillegg til høy IQ.

Solsikker og absint - Vincent van Gogh (1853-90)

En av verdens mest kjente kunstnere, Vincent van Gogh, fant som 27 åring ut at han ville vie sitt liv til kunsten. I alle biografiske fremstillinger blir han fremstilt som prototypen på den gale kunstneren. I 1882 innledet han et forhold til en prostituert kvinne med fire barn. På den tiden hadde han gonoré og sannsynligvis også syfilis. Han var plaget av depresjoner og humørsvingninger hele livet, men han var ikke mindre produktiv av den grunn. Fra februar 1888 til mai 1889 malte han 190 lerreter.
Den meste kjente episoden de fleste forbinder med van Gogh er da han skar av seg øret etter en krangel med kunstneren Paul Gauguin. Dette skjedde i Arles på lille julaften i 1888, etter sigende fordi Gauguin ville gi van Gogh noen kunstneriske råd. Øret puttet han i en konvolutt som han leverte til Rachel, en jente som jobbet på bordellet i byen. Etter dette ble van Gogh frivillig lagt inn på det psykiatriske sykehuset i Saint Remy. Han malte faktisk noen av sine mest kjente malerier som ”Solsikker” og ”Stjernehimmel” rett før innleggelsen. Han hadde gjentatte anfall hvor han skrek mye, var overveldet av angst og opplevde innbilte fiender. I perioder var han psykotisk og opplevde voldsomme forfølgelsesforestillinger med syns- og hørselshallusinasjoner og religiøse vrangforestillinger. van Gogh uttrykte tidlig en ønske om å ta sitt eget liv. I 1890 skrev han i et brev til Gauguin: ”Etter at jeg lærte Dem å kjenne og tilføyde Dem smerter, er det verdigere å dø ved full åndsklarhet enn å leve i en nedverdigende tilstand.” Søndag 27. juli samme år var van Gogh ute i naturen og malte, der trakk han plutselig frem en pistol og skjøt seg selv i underlivet. Han klarte å slepe seg til vertshuset der han bodde og fortalte senere at han hadde handlet fullstendig bevisst. Han døde av indre blødninger og utmattelse i løpet av et par dager, bare 37 år gammel. Før van Gogh døde, hadde han skrevet et brev til sin bror Theo, der det stod: ”Jeg risikerer mitt liv for mitt arbeid, og jeg har av den grunn nesten mistet min forstand.” Hans kjære bror, Theo, døde et halvt år senere på et sinnsykehus i Utrecht. Han ble diagnostisert med syfilitisk sinns-lidelse. van Goghs diagnose er mye omdiskutert i de lærdes kretser. Mange fagpersoner tror han hadde en schizofren diagnose eller en syfilitisk sinnslidelse, noen mener også at han led av en epileptisk forvirringstilstand.

Lys og fattigdom – Lars Hertervig (1830-1902)

Lars Hertervig blir ofte beskrevet som lysets maler og som en av Norges mest anerkjente landskapsmalere. Han ble utdannet under Hans Gude i Düsseldorf på 1850-tallet, og hans tid som student ble preget av sinnslidelser. Hertervig flyttet fra Stavanger til Düsseldorf i 1853 med symptomer som søvnløshet og mistenksomhet, han snakket usammenhengende og hadde forfølgelsestanker. Den tidligere så ordentlige Hertervig gikk nå rundt og mumlet urimelige skjellsord som han selv fant opp. Psykiatriprofessor og forfatter av boken ”Store tanker, urolige sinn”, Nils Retterstøl, skriver: ”Ofte var Hertervig i strålende humør og pratet med sine usynlige venner, men han arbeidet like godt. Til andre tider var hans tale preget av den rene stormannsgalskapen, og øynene flakket vilt.”
>Erik Bodom overtok etter hvert Gudes elever i Düsseldorf. Man har i ettertid funnet et brev hvor Bodon forteller om det som blir betraktet som foranledningen til Hertervigs sinnslidelser. Bodon skrev at det første året Hertervig var i Düsseldorf bodde han hos en enke med to vakre døtre. Han forelsket seg i den ene datteren, Helene, noe som førte til at han ikke fikk bo hos enken det andre året. Han begynte tydeligvis å henge rundt huset helt til Helenes onkel avviste ham ganske så hardt. I følge Retterstøl finnes det andre historier om at unge kunstnere samarbeidet med Helene. Hun latet som om hun var forelsket i ham, slik at hun kunne fortelle videre alt det han hadde gjort og fortalt henne. De fleste leser denne ulykkelige kjærlighetshistorien som utløsende faktor for hans sykdom. Men det virket ikke som om Hertervigs sykdom satte noen stopper for hans kreativitet og arbeidsomhet. Han malte noen av sine mest kjente malerier som ”Smien”, ”Den gamle broen” og ”Fjordbunn” nettopp i denne perioden. Hertervig ble senere oppfordret av venner til å flytte tilbake til Norge. Gaustad asyl åpnet i 1855, og direktøren Ole Rømer Sandberg skrev nærmest en invitasjon til innleggelse 11. september 1855: ”I Anledning af Gaustad Sigsygeasyls nær forestaaende Aabning, henvender jeg mig til alle vedkommende Autoriteter og Private med en indstæntig Opfordring, at de ville sørge for at de Sindsyge saavidt mulig strax ved deres Sygdoms Begyndelse indlægges i Asylet.” Hertervig ble pasient nr. 107.
I Hertervigs journal ble hans diagnose først oppført som melanch-olia. Men diagnosen er strøket over til fordel for dementia eller sløvsinn. Sannsynlig årsak ble oppført som kjærlighetsaffærer. Beskrivelsen av hans fysikk avsluttes slik: ”Ansiktet rett smukt, med vennlig, men noe sørgmodig uttrykk.” Hertervig arbeidet med treskjæring, vedhogging og snøskuffing på Gaustad mens han snakket med sine usynlige venner og fiender. Han skal ha fortalt, idet han var i ferd med å grave hull til å plante trær, at i disse hullene skulle ti av pasientene som ikke kunne sin historie og geografi, plantes. 22. april 1858, da Hertervig var 28 år gammel, står det i journalen: ”Utskrives uhelbredet.” Og Hertervig skal ha sagt da han kom hjem: ”Jeg er meget sykere nu enn da jeg reiste.” I bystyreprotokollen hadde Hertervig tidligere vært titulert som ”maler Lars Hertervig”, men senere ble tittelen forandret til ”den sinnsyke personen Lars Hertervig” hvorpå han ble umyndiggjort. Men Hertervig levde og åndet fortsatt for kunsten. I 1865 malte han noen av sine mest kjente oljemalerier, videre malte han akvareller og gouacher på billig papir som tobakkspapir og innpakningspapir. Han ble sett på som en einstøing og en byoriginal i Stavanger. Han sagde ved for en kopp kaffe, tre skiver brød og 25 øre. Retterstøl forteller at når folk skrøt av at han var flink til å male, sa han bestandig: ”Eg kan`kje mala, men Adolph Tidemand kan mala.”
Fattigkassen betalte for Hertervigs begravelse i 1902. Forfatteren Aleksander Kielland hadde lenge arbeidet for at folk skulle åpne øynene for Hertervigs kunst, og på oppfordring av ham kom det mange folk i Hertervigs begravelse. Retterstøl gjengir et passende sitat fra Hertervigs søster Oline: ”Mange ser no på Lars Hertervig som vår kanskje største malar. I samtida blei han sett på som ein tulling.”

Flørting med galskap

Det er en mengde kunstnere man kan velge mellom for å illustrere ”den gale” kunstneren. ”Galskapen” kan enten sies å ligge i kunst-nerens biografi, som hos Edvard Munch (1863-1944) som selv ofte uttalte seg om sin egen galskap. Han gjorde den rett og slett til en del av kunsten og historien sin. ”Sykdom, galskap og død var de engler som stod vakt ved min vugge og siden har fulgt meg gjennom livet. Jeg ønsker å beholde disse lidelser. Tar De dem bort, knekker De også min kunst.” sa Munch en gang til en lege som ytret et ønske om å hjelpe ham. På den måten gjorde han galskapen til en kunstnerisk nødvendighet for ham.
Den britiske kunstmaleren Francis Bacon (1909-92) representerer et marerittliknende kunstnerisk uttrykk. Man tenker i sitt stille sinn at det mennesket som har malt disse bildene av deformerte kropper som skriker, ikke kan ha vært riktig bevart. Men Bacon flørter med galskapen i sin kunst. Det eneste ved Bacons personlige historie som kan betraktes som litt merkelig, var at han som liten gutt likte å kle seg ut i morens klær. Men dette skulle heller vitne om Bacons seksualitet enn hans psykiske tilstand. Tate Britain i London viser i disse dager en stor utstilling av Bacons verker. Utstillingen henger til 4. januar 2009, og viser en rekke interessante verker i tillegg til videointervjuer gjort av kunstneren. En av videoene viser Bacon sittende i sitt atelier i en enorm haug av gamle fotografier og plakater og på en ganske så manisk måte begynner han å trekke frem bilder av Marilyn Monroe, Adolf Hitler, Rembrandt og sjimpanser – en saling blanding av inspirasjon. Jeg tviler på at et ”vanlig” menneske ville gjort det samme. Det er sannsynligvis like politisk ukorrekt å kalle noen for ”vanlig” som det er å kalle noen for ”gal.” Ingen vil være vanlig, og ingen vil heller være gal.
På spørsmålet om hvorfor Bacon ønsker å fange menneskene i maleriene sine, svarer han som i en transe: ”Det er et mysterium. Man vil aldri få hvite hvorfor. Kanskje det bare er en måte å få tiden til å gå?!” Dette oppgir en av 1900-tallets største figurative kunstnere som grunnen til at han maler. Ingen er vel så ærlige, tenker jeg. Nettopp ved å trekke ned kunsten sin nærmest på et hverdagslig nivå, får han kunstverkene sine til å bli geniale.
Francis Bacon er ikke den første kunstneren, uten en psykiatrisk diagnose, som har flørtet med galskapen. Surrealistene på begynnelsen av 1900-tallet hentet mye inspirasjon i psykoanalysen. Salvardor Dalí (1904-1989) er et perfekt eksempel på kunstneren som så gal ut, som oppførte seg ekstremt og hvis verker gav en illusjon av å være laget av et menneske med en psykiatrisk lidelse eller to.
Spesialist i psykiatri ved Universitetet i Bergen, Jon Geir Høyersten, har skrevet en doktorgrad om kunstnere og psykiatri. Han forteller at Max Ernst, en av surrealismens og modernismens foregangsmenn, fikk tilsendt et eksemplar av den tyske psykiateren H. Prinzhorns illustrerte verk, fra 1923, som inneholdt bilder tegnet av schizofrene. Denne boken skal ha inspirert surrealister som Salvadro Dalí og Pablo Picasso til å finne sitt særegne formale uttrykk. Så kanskje kunstnerne ikke er så gale allikevel? Kanskje de heller bare låner formale uttrykk fra folk med psykiatriske lidelser? Jeg tror ikke man bastant kan fastslå det ene eller det andre, men en klar inspirasjon er å spore hos surrealistene. Jeg tror heller ikke alle modernistene som ofte representerer et nokså ”skjevt” syn på virkeligheten, ble diagnostisert med schizofreni. Det vil alltid finnes en viss fascinasjon rundt det irrasjonelle og såkalt ”gale”.

Galskap som forutsetning og terapi

Forestillingen om den gale kunstneren blir ofte romantisert i biografiske fremstillinger av kreative mennesker med psykiatriske lidelser: bildet av den plagede Virginia Woolf eller Sylvia Plath som sitter med rødvins-glasset og skriver sine bekjennelser, de grenseover-skridende bohemene på slutten av 1800-tallet som unngikk rasjonell tankegang. Disse bildene støtter opp under påstanden om galskap som en katalysator for kreativitet, på lik linje med Munchs utsagn om at han ikke kunne malt uten noe galskap i seg. Men denne forestillingen er ofte heller urealistisk. Høyersten forklarer at ”selve den psykotiske tilstand er nærmest per definisjon antitesen til den skapende tilstand.” Mennesker med store psykiske lidelser har altså veldig sjelden muligheten til å skape noe som helst. I den sammenheng kommer man raskt opp i en slags høna/egget-problematikk. Hva kom først: kreativitet eller galskap? Høyersten forteller at den franske forfatteren Emile Zola (1840-1902) lot seg undersøke av 20 psykiatere to timer daglig i løpet av et år. Alle kom til samme konklusjon, som Zola sa seg enig i: ”Hans geni hadde opphav i de nevrotiske elementene i hans temperament.” Noen kunstnere karakteriserer galskapen som en forutsetning. Både Hertervig og van Gogh var like produktive selv i syke perioder. Men de representerer unntaket.
Kunsten blir ofte en utvei for mennesker med psykiatriske lidelser. En måte å kommunisere noe det er vanskelig å sette ord på, og et forsøk på å redde sinnet sitt. Mange har tolket Jackson Pollocks (1912-56) store malerier som forsøk på å organisere sitt kaotiske sinn ved å lage struktur og å produsere noe. Det er også bevist at ”vanlige” mennesker som gjennomgår en depresjon ofte får behov for å produsere noe. Man kan spørre seg om kreativitet og galskap er motsetninger eller forutsetninger for kunsten.

Kunstnerrollen

Kunstnerrollen har forandret seg drastisk fra bohemtiden, hvor det drikkes absint og røykes sigaretter, sammenliknet med i dag hvor kreative mennesker er veltrente kunstnere som heller drikker vitamin-smoothies enn rødvin. Men fascinasjonen for ”den gale” kunstneren lever fortsatt i beste velgående. Kanskje fordi kunsten blir sett på som et fristed hvor man kan glemme alle begrensninger og slippe seg løs, slippe å tenke på bekymringer og hva alle andre syns og mener. Kanskje alle mennesker har en drift mot å gi slipp på alt, gi slipp på rasjonalitet og kontroll. Freud mente at de kreftene som drev kunstnerne til å skape, drev øvrige mennesker inn i nevrosen.
Galskapen er nærmest etablert som et kvalitetsstempel i kunstverdenen. Men psykiatriske lidelser i den ”virkelige verden” er fortsatt nokså tabubelagt. Det kan virke som om kunstneren, selv om han eller hun i dag jogger og tenker på helsen sin, fortsatt forventes å leve litt på kanten av samfunnet. Er du kreativ, så blir du ofte betraktet som ”litt annerledes”. Nærmest som om ”kreativ” er en egen mennesketype eller snarere en diagnose. Kunstnerrollen har betydd veldig mye forskjellig opp gjennom kunsthistorien, og kunstneren har gjennomgående blitt sett på som nokså annerledes ofte på bakgrunn av merkelig oppførsel og eksentrisitet. Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860) skrev faktisk at ”Således ser geniet ekstremer overalt, og kommer nettopp derfor til å handle ekstremt.” Men vi finner neppe noen eksempler på ekstreme kunstnere i vår samtid, kunstnere som sjokkerer og skaper debatt. Det virker som om vi i dag lever i en tid hvor kunstneren og den kreative er på det mest normale sammenliknet med tidligere tider. Enten er det vi som har sett for mye og blitt for tolerante, eller så er ikke kunstnere gale nok lenger. Men det er i hvert fall ikke tvil om at det fortsatt er rom for galskap i kunsten.

Tekst: Cecilie Tyri Holt

Et av Lars Hertervigs mest kjente landskapsbilder, “Skogtjern” fra 1865. Maleriet er innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst i Oslo.

Den spanske surrealisten Salvador Dalí i full vigør som “den gale kunstner”. The International Historical Press Photo Collection, Sveriges Television, Stockholm.