Knut André Vikshåland ironiserer rundt religiøst patos

Det estetiske aspektet setter malerprosessen i gang hos kunstneren, som mener at estetikk og teknikk henger nøye sammen. Et estetisk bilde forklarer han kan være et bra utført bilde.
- For at et bilde skal være godt fins det helt estetiske målbånd, mener Vikshåland.
Selv har han sin store inspirator Rembrandt som målestokk. Han bruker også samme teknikk som nederlenderen, med sterke lyskontraster i komposisjonene.
Vikshåland starter med et ferdig grunnet lerret med mørk rå umbra. Deretter henter han ut de lyse punktene.
I atelieret hans i den gamle bygården i Oslo sentrum, hvor han leier rom for sin kunstneriske virksomhet, står oljemalerier stablet opp langs veggene i den ene enden. I midten av det langstrakte rommet et spisebord med tent kandelaber. Bak, ei mørkebrun kiste med bøker lagt sirlig etter hverandre, og et lite serveringsbord med fruktfat. Ei hylle med kranier på den ene veggen – yndede motiv for stilleben. Noen av bildene har også fått plass på veggene. Over senga henger et stort maleri av en naken kvinne, som ligger med lukkede øyne.

Leker

Knut André Vikshåland strekker ut en veltrent arm tatovert med rosemotiv, og peker i retning av et uferdig bilde. Det viser ei ung, lyshåret jente i lyseblå kjole med ei hvit rose i den ene hånda. Den andre hånda retter hun ut i rommet, nærmest som en nazihilsen.
- I det bildet ironiserer jeg over norsk nasjonalisme, forklarer kunstneren. Han mener nasjonalisme er like dumt som våre religiøse forestillinger, og at det henger sammen.
- Jeg leker med det, men uansett står malingen i sentrum. Han kan like gjerne male et eple, et stilleben.
- Tekstur, rom og form har vært drivkraften hos alle malere i historien. Hadde det stått mer i sentrum i dag, hadde kunsten vært mer tilgjengelig, mener Vikshåland. Han legger til:
- Jo skjønnere et bilde er, jo mer trekkes man inn i det. Han har ikke helt sansen for konseptkunst der ideene er viktigere enn objektet. Der alt er lov. Han mener konseptkunstnerne skygger unna estetikken.
- De er redde det å føle, da er du patetisk.
Likevel mener han det er annerledes dersom det er et politisk budskap i verket. Da kan det være interessant. Selv har han malt et bilde av en kvinne som sitter på et toalett, et svar på Marchel Duchamps pissoar. Fransk-amerikaneren skapte stor harme da han plasserte pissoaret på en sokkel og kalte det ”Fontene” under Armory Show i 1917.

Nøye med opptegning

Mellom engasjerte innlegg i kunstdebatten og munnfuller pulverkaffe servert i keramikkrus laget av moren Eva Kristine Vikshåland, forklarer han hvordan han selv jobber.
- Jeg begynner alltid med ansiktet – midten. Får du det korrekt, blir alt i rommet rett. Han legger til;
- Jeg er veldig nøye med opptegningen. Her har jeg bommet på noe, og ikke funnet feilen. Kommet litt utav det gylne snitt, humrer han, og peker på maleriet over senga. Tærne på modellen stikker ut av bildet.
- Er du perfeksjonist?
- Det kan du si.
Vikshåland tegner alt opp med pensel før han maler inn flater og lys, deretter går han over på mindre og mindre detaljer.
- Opptegningen og de siste detaljene er vanskelig, mellom det er det ganske hyggelig, smiler Vikshåland, som maler etter modeller eller fotografier. Han forteller at det er kunstnere som bruker projektor rett på lerretet for så å tegne av. Selv gjør han det på gamlemåten.
- Det er mer malerisk å tegne rett på. Han sammenligner det med å forme i leire, der du tar bort og legger til. Ved å bruke projektor mener han at skulpturen er der fra start. Det er bare å fylle inn.
- Du mister oppbyggingsfasen. Det blir mer malerisk uten. Vikshåland ser på det som en fallitterklæring dersom han skulle begynne å tegne etter projektor.
Han jobber konsekvent også kun med olje.
- Olje gir en mer naturlig tekstur. Det er veldig organisk. Akryl blir mer plastisk. Det er jo kunstig framstilt, mens oljepigmenter er tatt ut av naturen, pigmenter fra jord. Du kan for eksempel ta blåbær å stryke utover en hvit duk og se hva som skjer, forklarer kunstneren.

Bakgrunn som sveiser

Knut André Vikshåland, som opprinnelig er fra Karmøy, var sveiser ved Haugesund Mekaniske Verksted (HMV) da han omskolerte seg til billedkunstner i 1989.
- Jeg var en ung gutt, hadde en romantisk forestilling om kunstmaleri, visste ingenting om kunstnerlivet, forteller 41-åringen. Han var ikke klar over hva han gikk inn i. Da han startet ved Bergeland videregående skole i Stavanger tegnet han som en 10-åring. Drivkraften ble å få ting til.
- Jeg er fanatiker i alt jeg gjør, tegnet og malte som en gal. Det var læreren Sissel Kobberstad som gav ham flowen til å jobbe med maleri.
- Hun var opptatt av romantikken, spesielt Halfdan Egedius, Edvard Munch med flere, generelt alt av det beste i kunsthistorien, forteller Vikshåland, som forelsket seg i maling, farge og form. Etter ett år ved linjen tegning, form og farge, fortsatte han to år ved Kunstskolen i Rogaland i samme by. Der fortsatte han som hospitant høsten 1992. To år senere bar det ut på studiereise til Paris, deretter til London og New York City.
Noen utdanning fra kunsthøyskolene har han ikke. Han har heller ikke vært elev hos andre kunstnere.
- Jeg har vanskelig for å underlegge meg sjefer, hierarki, innrømmer Vikshåland, som mener det hadde skåret seg. Likevel røper han at han var innom Odd Nerdrum et par ganger i 1992, for å besøke Stig Ristesund som var elev der, men fant ut at det ikke passet ham.
- Nerdrum brukte fargenyanser som ikke var noe for meg, sier Vikshåland, som jobber etter Goethes fargelære, basert på primærfargene; gult, blått og rødt.

Manipulerer i Photoshop

- Her ser du hvordan bildet skal bli, sier Vikshåland, om et av de uferdige bildene han har stående i atelieret sitt, og peker på et fotografi på dataskjermen. Han sitter ved Mac-en nå og blar gjennom mappene med fotografier. Flere er av modellene. Noen har han manipulert i fotoshop, blant annet har den mannlige posøren Olof fått vinger.
Når han ikke har levende modeller maler Vikshåland etter fotografiene. De blir også en pekepinn på hvor bra maleriet er blitt, ifølge kunstneren.
Det uferdig bildet står i atelieret og er av en mannsperson med englevinger, som poserer sammen med en pike sittende foran ham med et eple i hendene. Verket er oppfølgeren av bildet ”Olof poserer som engelen Michael”.
- Bildet er en ironisering over synd og skam, sier ateisten. Han er sikker på at engler ikke fins.
- Forskjellen på meg og Märta Louise er at jeg maler noe som ikke fins, mens hun ser noe som ikke fins. Enten vet jeg, eller så lurer jeg, fastslår kunstneren, som er interessert i vitenskap innenfor blant annet fysikk og biologi. Han forklarer at englebildene er en ironisering over religiøst patos.
- Noen har blitt rasende og sagt at det er det motsatte, forteller Vikshåland. En ny meningsflor kommer ut mellom leppene.
- Religion holder milliarder av mennesker i et mentalt fengsel. Den ignoransen og dumheten som oppstår i kjølevannet av dette, er i seg selv årsaken til at det er så mye jævelskap i verden, mener billedkunstneren.
- Vi må riste av oss overtroen og bli voksne, fastslår Knut André Vikshåland.

Tekst og portrettfoto: Lise-M. Vikse Kallåk