i Jette van der Lendes tosidige verden
i Jette van der Lendes tosidige verden
Hva forteller speilet oss egentlig? Gjengir det virkeligheten? Den vi ønsker å se? Eller en mer realistisk og sann versjon? Den vi prøver å fornekte - kanskje?

Billedkunstneren Jette van der Lende beskjeftiger seg nettopp med speilets mysterier. Hun planlegger hvert enkelt maleri nøye på forhånd og bruker speilet helt bevisst til å gi betrakteren nye tanker om virkelighetens dobbelthet. Vi presses forsiktig mot en dypere virkelighet. Mot bruken av vårt indre øye. De realistiske bildene hennes er også blitt betegnet som kubistiske, nettopp fordi hun gjennom speiling viser flere sider av motivet samtidig. Ingen virkelighet uten en dypere mening eller bakside, mener den begavede billedkunstneren.
Perfekt skjønnhet
De siste 6-7 årene har Jette van der Lende arbeidet på denne måten. ”Motivene gir seg selv”, sier hun. Effektfulle lar hun motivene stige ut av det store, svarte intet på en glitrende blank speilflate. Vakre og detaljerte
- som på en perfekt lyssatt teaterscene. Malt med en beundringsverdig presisjon. Så raffinert er virkningen at du lett kan lures til å tro at det her kun dreier seg om ren dekorasjon. Men, speilingen som oppstår tilføyer komposisjonen en overraskende, visuell vri. Kunstneren gjør langt mer enn å drive visuelt narrespill med speil. Her finnes flere sider av samme tema. Og det står oss helt fritt om vi velger å se den ene eller andre siden. En billedlig perfekt, men ofte bedragersk, skjønnhet. Eller det rene, sanne budskapet som lurer bak
- og ofte kan være avslørende barskt og noen ganger skremmende.
Ettertanke
”Men den kan også være vakker”, understreker Jette. ”Publikums reaksjoner på bildet, ’I transitt’, den meksikanske hodeskallen, for eksempel, er enten ’Æsj!’ eller ’Å, så vakkert!’ Uten noen mellomting.” Jette vil oppnå at publikum ser. ”Derfor får hvert enkelt objekt sin egen scene, hvor de får opptre alene og uforstyrret”, forklarer hun. På den måten gjør hun maleriene til portretter av ting. For, etter Jettes mening, har jo alt og alle en individualisme. Den hun blir kjent med gjennom det langsomme arbeidet mot ferdig bilde.
”Den følsomme, lille hodeskallen traff meg så sterkt under reisen i Mexico”, forteller hun videre. Trolig en liten pike, som hun kaller Ana Maria. Med dette maleriet har Jette greid å gripe dødens stille, magiske øyeblikk. ”Det som for Aztekerne ikke betyr slutten, men begynnelsen på evigheten.” ”Dessuten inkluderes de avdøde familiemedlemmene på en naturlig måte i sitt daglige liv”, legger hun til. Portrettets poesi understreker hun vakkert med den lille fjæren - sjelen, som svevende lett forlater denne verden.
Mot global forståelse
Om Mexico etterlot en sterkt inntrykk på mennesket og kunstneren Jette, så gikk heller ikke hennes kunst upåaktet forbi det mexicanske publikum. Det sterke maleriet hennes, med tåtesmokk og patronhylse, var vanskelig å forstå både for bestefar og hans lille barnebarn, da de besøkte utstillingen. Hvorfor disse to ekstremt forskjellige tingene sammen? Undringen deres åpnet for en fin samtale, hvor Jette forklarte sitt standpunkt: ”Når du dreper et menneske, dreper du alltid en annens barn.” Ettertenksomt nikkende tok bestefar barnet med seg hjem – ”for å ta en alvorlig prat.”
Med bildet, ’Sverdet er ingen morder, kun et redskap i morderens hånd’, våger Jette seg på nok et alvorlig tema om nestekjærlighet: ”Ved å unnlate å hjelpe en som vil ta sitt eget liv, lar vi et menneske bli drept”, mener hun – og lar narkosprøyten støtte seg mot en versjon av Kristi tornekrone. ”Her ligger også aspektet med ’Dømt til døden’ – på hvilken måte? Steining er barbarisk. Det er også å la være å hjelpe narkomane”, sier Jette bestemt.

Speilet kan fremkalle visjoner
Ikke med noe annet bilde fremstiller Jette livets skjørhet bedre enn med det knuste, rå egget med tittelen: ’Livet er beskyttet’. ”Skallet vi omgir oss er kjempesterkt. Du kan sette en bil på fire hønseegg”, lyder Jettes bakenforliggende budskap. ”Men hvis det knuses blir vi totalt blottlagt. Slik jeg føler meg når jeg viser frem bildene mine.” Under arbeidsprosessen måtte egget fotograferes, fordi det raskt endret utseende uten skallet. Nettopp slik virkeligheten på et øyeblikk forvandles - når vi står der sårbare og ubeskyttet med mange lag av følelser.
Et annet eksempel danner maleriet med en veltet neglelakkflaske. ’Den som lever på en illusjon, dør skuffet.’ Lyder tittelen – og Jette forklarer hvordan den blodrøde lakken blir til kjærligheten som flyter over. ”Vi pynter oss for hverandre, gjør oss til og viser våre beste sider. Men det hjelper ikke. Noen ganger blir kjærligheten til blod - dødelig blod.”
Og hvem tjener på Barbie-dukken - avbildet med Colaboks og målebånd? Jette spør oss hvorfor ikke noen av de store, multinasjonale selskapene, som lever godt av ungdommen, ikke bruker noe av sin enorme rikdom og makt mer positivt. For å motarbeide jentenes sykelige skjønnhets- og slankhetsideal, for eksempel!
Lærdommen
Den lille klovnekledde dukken, ’Som du sår skal du høste’, skal fore-stille deg og meg. Hvordan håndterer vi våre egne valg? Hva er vi villige til å se? Etter kunstnerens mening - sitter vi med minst to ulike nøkler til livet og skjebnen. Vi velger selv himmel eller helvete, mener kunstneren, som sedvanlig nekter bildene å skrike ut budskapet. Jette tror mer på å la oss betraktere først tiltrekkes av bildets skjønnhet. For deretter prøve å forstå hva det egentlig vil fortelle oss. For som i livet ellers, blir vi ofte først fascinert av mennesker og tings innpakning. Først etter en stund oppdager vi det verdifulle, eller kanskje skremmende, innholdet.
Så hvis speilet har fått tildelt en dobbelt avslørende oppgave, slik Jette van der Lende antyder med sin kunst, da bør vi kanskje prøve å betrakte verden omkring med nye øyne – og forstå den på flere plan.
Jettes tanker om speil
Det er en magisk forbindelse mellom avbildningen og det som avbildes.
Tolkningen av speil som symbol avhenger av holdning og modenhet til den som ser seg i speilet.
Noe av oss er utenfor, ettersom vi i speilet er uten for oss selv.
Øyet er sjelens speil.
Narcissus fortaper seg i sitt eget speilbilde.
Djevelen dør ved synet av seg selv.
Jette van der Lende
er født i Danmark og oppvokst i Norge. I dag. bor og arbeider hun i Oppegård utenfor Oslo. Selv om hun er selvlært billed-kunstner, ble hun født med stort tegnetalent og en viss arvelig belastning fra morfar, som malte. Kunstneren Reidar Finsrud, i Drøbak, viste henne vei. Da var hun 40 år og hadde bare syslet med litt rosemaling.
Etter at Jette deltok på United Nations Millenium Art Exhibition, London 2000, fulgte flere norske utstillinger, Agora Gallery i New York og på den første Biennalen i Firenze. 2006 ble hun utmerket på ’Who is Who in Visual Art’ i Tyskland og vinner av Emma-prisen i Østerrike. Jette van der Lende har de siste årene stilt ut flere steder i USA og deltatt på stor mønstring i Mexico.
I juni 2010 venter en viktig gruppeutstilling med det 20-år-hundrets mestere + et utvalg av de beste blant dette århundret billedkunstnere.
Interesserte lesere finner med på: www.jette.biz
Tekst: Aase Rostad
Bilder fra kunstneren