Beitohallen, Norges eneste kunsthall for figurativ samtidskunst

Ideen om å forvandle sportsarenaen til kunstgalleri ble født da hotellets eier, Steinar Hovi - på folkemunne kalt ”Kongen av Beitostølen” - lekte med tanken på å bygge håndverksstuer i nærheten av hotellet for å bringe nye aktiviteter til stedet.
En dag han sto i hallen sammen med sin venn, Oslomaleren Arne Paus, bosatt i Aurdal, spurte han:
- Kjenner du noen kunsthåndverkere som vil komme hit?
Paus tenkte seg om – så kom han med et motspørsmål:
- Hva med å bringe kunsten inn i hotellet?

Et unikt utstillingslokale

Der og da tok ideen form. I samråd med malerne Vebjørn Sand og Dag Hol besluttet Hovi å skape sportshallen om til et unikt kunstlokale. Unikt fordi det utelukkende ville vise figurativ samtidskunst; unikt på grunn av sin naturskjønne beliggenhet ved foten av Jotun-heimen; unikt på grunn av sin størrelse. Takket være de sjenerøse veggflatene kan man henge opp store bilder, som ikke får plass i andre utstillingslokaler. Dag Hols "Reine i Lofoten" er med sine 220 cm x 460 cm Norges nest største nåtids landskapsmaleri, og det første man møter når man kommer inn. Hans største bilde, figurmaleriet Slaget ved Stiklestad, som det tok ham seks år å fullføre, henger i Stiklestad Kultursenter.
Kunstnerne har vært medbestemmende i utformingen av lokalene. Bl.a. besluttet de å ikke male veggene tradisjonelt hvite, men å følge eksemplet fra en del europeiske og amerikanske museer og benytte en annen bakgrunnsfarge.
- Valget falt på gråbrunt med et islett av fiolett. Derved unngikk vi kontrasten, som ofte blir for skarp mellom veggen og de figurative malernes palett, sier Hol.
Etter å ha sunket ned i en rød stol med en kopp kaffe, som står til fri avbenyttelse, går jeg rundt i lokalet og stanser ved synet av en serie mindre bilder, også signert Dag Hol. Stener i brottsjø, stener ved stranden, en sten på fjellet… Sistnevnte minner meg om et av hans malerier som jeg forelsket meg i for flere tiår siden; en mosegrodd sten på en lysning i skogen – med bjerkestammer i beskyttende krets omkring. En trolsk atmosfære av samhørighet mellom elementene hvilte over landskapet. Igjen står jeg foran en sten som bergtar meg. Denne ligger alene og ubeskyttet på et fjellplatå under en uværsmørk himmel, opplyst som fra en usynlig lyskilde. Jeg innser at jeg identifiserer meg med begge.
- Fortell meg om bildet, er du snill! ber jeg Dag Hol, som har kommet opp på siden av meg.
- Stenen representerer det mest meningsfulle i tilværelsen, sjelens evige midtpunkt; en slags aksis mundi, verdens sentrum. Mørket letter over det mytiske fjellet og et lys – kall det gjerne hellig, strømmer ned og berører stenen - det herværende liv, mens platået, som er uten begynnelse eller slutt, strekker seg ut som evigheten gjør det. I tillegg representerer elementene fruktbarhetssymbolene. Flaten det kvinnelige, stenen det mannlige og lyset – ånden, det som befrukter. Jeg tenker ikke alt dette mens jeg maler, men når et bilde er ferdig, liker jeg å dikte litt.
Jeg kjøper bildet.
Paus forteller at hallen ble åpnet sist vinter og huser et titalls av Norges mest kjente figurative samtidsmalere og billedhuggere, deriblant Trine Folmoe og Per Ung.
- Førstegangsbesøkende blir overveldet av dimensjonene, forteller Paus, som ofte er til stede i galleriet og også har holdt malekurs. Det er en helt annen atmosfære av ro og ettertenksomhet her enn på mange andre utstillinger, hvor publikum sveiver forbi maleriene mens de vurderer hverandre. En yngre mann utbrøt begeistret: ”Dette er jo bilder, jo! Og jeg som trodde det var kunst!” Han, som mange andre av hans generasjon, hadde sett mest abstrakt maleri og installasjoner og hadde betraktet kunst som ”noe uforståelig noe”.

Figurativ kunst begynte med hulemaleriene.

- I USA er figurativ kunst på vei tilbake, bryter Hol inn. Selv flere ”hotte” gallerier, som hittil utelukkende har satset på abstrakt maleri og installasjoner, begynner å henge opp et og annet figurativt samtidsmaleri.
- Hva tror du det kommer av?
Hol nøler ikke med svaret.
- Gjennom alle tider har kunsten vært figurativ – fra hulemaleriene via Michelangelo til våre dager. Den figurative samtidskunsten viderefører den nedarvede erfaringen av teknikk og avansert håndverk, teknisk fordypelse, inngående studium av naturen – nærhet til og fordypelse i virkeligheten. I den store engelske maleren Turners malerier opplever jeg f. eks. en filosofisk dybde, som får meg til å elske nuet! Og ta Rembrandts maleri Jacob velsigner sine barnebarn. De færreste husker fortellingen; allikevel griper atmosfæren og den håndverksmessige kvaliteten tak i tilskueren.
Paus nikker enighet.
- Figurativ kunst fikk stebarnets nedvurderte rolle og kom i skyggen da modernismen, som arbeider med nye ideer uten rot i tradisjonen, holdt sitt inntog. Jeg minnes ennå Inger Sitters oppgitte utbrudd på akademiet for noen tiår siden: ”Nå som vi endelig er ferdige med Henrik Sørensen perioden, dukker Odd Nerdrum opp!” Allerede som tenåring ble Nerdrum skjelt ut av etablerte malere. Og da han begynte på kunstakademiet var lærerne så slemme mot ham, at han sluttet. I dag har han professor status ved samme akademi.
- Noen setter likhetstegn mellom det figurative maleriet og fotokunsten, som har vært ”in” en god stund. De mener at man vel så gjerne kan kjøpe et fotografi som et maleri. Men når du står ”nese til nese” med et fotografi får du inntrykk av at papiret eller lerretet løser seg opp og blir borte. I maleriet, derimot, opplever du fremdeles stoffligheten – tyngden av malingen og penselstrøkene.

Duggfriske sommerenger og rå fortvilelse

Vi har vandret forbi det storslagne panoramavinduet som dekker hele den ene langveggen og står nå foran Arne Paus´ duggfriske sommerenger, fullmodne syrinbusker, valmueåkre og soltørre oliven-lunder; motiver som han kanskje er mest kjent for. Men han har også en annen og mørkere side som har sin rot i smertefulle, personlige opplevelser. Også disse er representert her. Jeg blir stående foran "Forsoningen". To mørkkledde skikkelser – far og datter – omfavner hverandre i et dystert bymiljø. Bildet bringer tanken hen på Bibelens ”Den fortapte sønn”.
Paus nikker når jeg sier det.
- Det minner, men de er ikke analoge. I Bibelens fortelling fremstilles historien som om sønnen alene har forbrutt seg - og faren tilgir ham. Men når en tenåring i dag mister fotfestet og havner på skråplanet, er det også farens ansvar. Han satt kanskje foran TV, dyrket sin idrett eller konsentrerte seg om aksjekursene, mens den unge piken eller gutten følte seg oversett og drev ut på gaten. Derfor er det gjensidig tilgivelse og forsoning i mitt bilde.
Paus forteller at flere av hans mørke malerier dels har sitt opphav i hans uønskede møte med livet i ”underverdenen” – dels med hans første kone Ingrids død under tragiske omstendigheter. Enkelte er så dystre at jeg må snu ryggen til smerten og fortvilelsen som slår ut fra dem. Paus peker på en serie mindre malerier over nok et tema. Nakne kropper i bevegelse. De er inspirert av en ungdomsforelskelse under malerstudiene i Tyskland.
- Hun er en internasjonalt kjent ballerina og like skjønn i dag! sier Paus og med et blikk tilbake på fortiden. Som vi går side om side gjennom det gigantiske kunstgalleriet, oppdager jeg med forbauselse at en skulptur av en ung mann er signert Arne Paus. Den er vakker.
- Jeg visste ikke at du er skulptør også?
- Det er min eneste skulptur. Et ungdomsarbeid.
På vei ut av hotellet, griper jeg tak i Steinar Hovi og spør ham om hans tanker og fremtidsvisjoner rundt galleriet.
- Både kunstnerne, som slipper omkostningene ved å drive et galleri, hotellet, stedet Beitostølen og kommunen vil på litt lengre sikt tjene på opplegget. Så langt har malerne byttet på å guide enkeltpersoner og grupper, men når hallen er ubemannet, kan resepsjonen låne ut nøkkel. En tanke er å invitere skoleklasser hit for å gi dem en visuell opplevelse og en første introduksjon til kunsthistorien. Et annet prosjekt er å tilby firmaer seminaropphold med for eksempel kreativitet som tema. Kort sagt: sammen ønsker hotellet og kunstnerne å utvikle Beitohallen til et mangefasettert og inspirerende trekkplaster for både sports- og kunstinteresserte i alle aldre!

Tekst og foto: Maria E. Y. Savabini