Arcimboldo - modig kunstner fra 1500-tallet

Arcimboldo har i år vært tema for store utstillinger på ”Kunst-historisk Museum” i Wien og ”Musée du Luxembourg” i Paris. Utstillingene spesifiserte med én gang at Arcimboldos malerier ikke bare var smarte visuelle gimmicker, men at de stakk mye dypere og berørte noe forstyrrende og demonisk. Ikke rart at surrealistene var fascinerte av Arcimboldo. Maleriene hans så ut til både å strekke seg fremover, men også tilbake til hedensk tro og naturguder. Ikke akkurat det man vanligvis kunne forventet av en hoffmaler i det kristne Europa på 1500-tallet.

En fascinasjon av Leonardo da Vinci

Guiseppe Arcimboldo ble født i Milano i 1526. Han kom ikke fra den adelige Arcimboldo-familien som det tidligere ble antatt, men fra en kunstnerslekt som gjennom generasjoner hadde utført arbeid i kirker i Milano og omegn. De tidligste arbeidene av Guiseppe var religiøs kunst på lik linje med det meste av kunsten i tiden. Disse verkene er alt annet enn bemerkelsesverdige. Han utførte fra og med 1549 blant annet en del tegninger til fargede kirkevinduer. Men her og der begynner man å se et slags opprør. I 1558 utførte han en stor tegning til en billedvev. Selve scenen er typisk for perioden og er nærmest middelmådig – helt til man legger merke til bordene som er innrammet av ansikter med merkelige grimaser med referanser til masker fra romertiden. Er de karikaturer? Deretter får man øye på et apeliknende ansikt i indianer-hårpynt som ser ut til å trenge seg ut av et hårbånd.
Det som fikk Guiseppe til å gå sin egen vei, var Leonardo da Vinci. Da Guiseppe ble født, hadde da Vinci vært død i seks år. Men det var i Milano han hadde utført de fleste eksperimentene sine, og det var også hit alle dagbøkene og notatene hans ble fraktet etter hans død. Guiseppe ble veldig betatt av Leonardo som hadde forlatt sin hjemby Firenze for å kaste glans over Milanos hoff. Guiseppe hadde også forlatt sin hjemby for briljere ved hoffet i Wien. Det var på den tiden vanlig at de europeiske hoffene ansatte utenlandske kunstnere for å bevise at statsoverhodet var internasjonalt og lærd.
Vel borte fra familien og deres tradisjoner begynte Guiseppe å finne seg selv ved Maximilian IIs hoff. Han ble raskt kjent som den fantastiske og oppfinnsomme Arcimboldo som skapte utrolige kostymer og dekorer til komedier, teaterforestillinger og fortryllende innramminger til ridderkamper. Samt det han er mest kjent for i dag, nemlig sine portretter bygget opp av alt fra frukter til fisker.

En bibliotekar av bøker

Et av Arcimboldos malerier har fått tittelen ”Bibliotekaren”. Dette maleriet er virkelig en oppvisning i oppfinnsomhet. Hatten består av en åpen bok, og øynene hans utgjør nøkkelringer som bibliote-karen bruker til å låse inn de dyrebare bøkene med. Skjegget består av fjær som han bruker til å tørke støv i biblioteket, og resten av kroppen hans er et utrolig arrangement av bøker – ikke minst den hvite boken som utgjør armen hans. Det er lett å forstå at dette maleriet ikke bare må ha underholdt Maximilians hoff som en visuell lek. Maleriet er nemlig også et skummelt portrett av Wolfgang Lazius, en lidenskapelig boksamler og den fremste historikeren ved hoffet. Og ja, maleriet er underholdende. Det er både en visuell lek og et skummelt portrett, men det har også et forstyrrende mørke som man ikke kan overse – og som får smilet til å stivne. Maleriet stiller eksistensielle spørsmål om mennesket: Hva er egentlig et individ? Er individet som denne bibliotekaren, kun summen av sine bøker? Dette er spørsmål som tilsynelatende har opptatt Arcimboldo på en direkte og angstfylt måte, noe man spesielt oppfatter i hans selvportrett hvor det skumle ligger mer i det han unnlater å male, sammenliknet med andre portretter han malte.
Det eksistensielle mørket er også til stede i hans fremstillinger av makten. Etter Maximilian IIs død gikk tronen til hans sønn Rudolf. I et maleri av Rudolf IIs kroning i Regensburg i 1575 er kronen til det Hellige Romerske Imperiet for stor for Rudolf og han bærer den med bemerkelsesverdig engstelighet. Maleriet kan sees som en forutanelse om hvilken skjebne som ventet Rudolf, som til slutt begravde seg i okkulte bøker og kunstsamlingen sin mens riket hans var i fullt kaos.

Gal, eller bare en mann av sin tid?

Rudolf flyttet sitt hoff til Praha, der han kom til å stole ennå mer på Arcimboldo, både som maler og som en slags sjefsdesigner av alt fra skuespill til ridderkmaper. Skuespillene hans ble for øvrig mer og mer storslåtte. Også i maleriene hans økte både oppfinnsomheten og det besatte - faktisk i så stor grad at en del kunsthistorikere har hevdet at Arcimboldo må ha vært forstyrret eller mentalt ustabil. Var Arcim-boldo gal eller bare en mann av sin tid? Befolkningen var på den tiden i stor grad pålagt å følge kirkens forskrifter, men blant regenter, kunstnere og vitenskapsmenn fantes det en nysgjerrighet som preste-skapet betraktet som direkte ukristelig. Denne ukristeligheten karakteri-serte mange europeiske hoff – og især Rudolfs hoff.
Rudolf var kunstelsker og en estetiker til fingerspissene. Han var like interessert, om ikke mer, i okkultisme og alkymi, og hoffet hans var derfor en magnet for enhver vitenskapsmann og lykkesøker på kontinentet. Hoffet var et sted der kunst, vitenskap og det okkulte smeltet sammen, og stemningen var derfor veldig intens. Rudolfs alkymister søkte etter ”De vises stein” og hemmeligheten bak å skape gull. I tillegg diskuterte de engler, demoner, ånder og naturvesen. Rudolf hadde også et enormt ”Kuriosakabinett” – en samling av merkelige objekter som blant annet en utstoppet flodhest og et hode som var bygget opp av skjell. Rudolfs samling gjenspeilet renessansens oppfatning av at alt i naturen en bundet sammen av visuelle likheter og ulikheter. I følge denne kosmologien er verden et strengt hierarki, der steiner er lengst nede, så kommer planter, dyr, mennesker og engler. Derav fulgte også troen på at det som utøvet ”naturlig magi” ved hjelp av de rette amu-lettene og magiske drikker, kunne løfte seg til et høyere nivå innen kosmologien. Det var denne kosmologien, fjern fra den moderne inndelingen av verden, som lå til grunn for både Rudolfs samlinger og Arcimboldos malerier. Spesielt i ”De fire elementene” hvor fremstillingen av ”Ild”, ”Jord”. ”Luft” og ”Vann” i våre øyne fremstår som både fantastiske og groteske, men som i forhold til datidens mål var fullt logiske. Kort sagt, Arcimboldo var en mann av sin tid.

De fire årstidene

De maleriene som Arcimboldo sterkest assosieres med i dag er ”De fire årstidene” Dette var for øvrig et tema han ofte gikk tilbake til. Arcimboldo var i sin tid den første maleren siden antikkens Hellas som nøye observerte og gjenga naturen på en måte som for oss virker ganske mirakuløs. Som for eksempel ”Vår”, som er bygget opp av ikke mindre enn 80 ulike plantetyper, blant annet jordbærplanter, nesler og spinatblader. Det er en utrolig kraft i disse årstidsportrettene. I ”Vinter” har han fremstilt en vridd trestump, men den mangler ikke liv siden eføy vokser i røttene som utgjør håret, leppene er bygget opp av sopp, og ”blodårene” pulserer i barken. Når vinter blir til vår kan det virke som en ung naturverden rykker til på en nesten smertefull måte. Denne følelsen blir enda mer påtrengende i ”Sommer”, hvor de ferske fruktene er formet til et sinnsykt glis. Øynene er fulle av potens, og blikket ser sultent og glupskt ut, uten noe tegn til refleksjon – som en fruktbarhetsgud fra hedensk tro. Til sammenlikning har høsten en roligere fremtoning, den er fremstilt som et vesen av korn og vindruer med tydelig livsvisdom.

Glemt og gjenoppdaget av surrealistene

Etter lang og tro tjeneste ved Habsburghuset gav Rudolf II Arcimboldo en pensjon slik at han kunne trekke seg tilbake til sin gamle hjemby Milano. Og ikke bare det, Rudolf adlet ham og gav ham tittelen ”Greve Palatino av Det Hellige Romerske Riket”. Arcomboldo fortsatte å overraske omverdenen og kunstnervenner med sine malerier, blant annet med en versjon av ”De fire årstidene” som selvportrett. Han ble hyllet i hjembyen både med poesi og smigrende tekster, men etter sin død ble Arcimboldo glemt. I den grad han ble snakket om var det som en merkelig fotnote i kunsthistorien. Og slik forble det frem til 1920-tallet da surrealistene, med Salvador Dalí i spissen, oppdaget ham og hyllet ham som ”en sann surrealist”.

Tekst: Michael Dee. Oversatt av Cecilie Tyri Holt

Bibliotekaren. Et mesterverk i oppfinnsomhet. Bildet er ikke bare morsomt, for det er også et skummelt portrett av Wolfgang Lazius, en lidenskapelig boksamler og den fremste historikeren ved hoffet.
Selvportrett av Arcimboldo. Under oppveksten i Milano ble han veldig inspirert av Leonardo da Vinci. Kunsten hans har referanser både til hedensk tro og til 1900-tallets surrealisme.