Amaldus Nielsen - vår første friluftsmaler

AMALDUS CLARIN NIELSEN er den første norske maleren som helt konsekvent gjennom-førte bildene sine ute i det fri. I årene 1854-1857 var han elev ved Kunstakademiet i København, deretter fulgte studier ved Kunstakademiet i Düsseldorf i årene 1857-1859. I 1867-1868 var han innskrevet som elev ved Kunstakademiet i Karlsruhe, under professor Hans Gude (1825-1903)

Naturiakttagelsen og følelsen for luften og lyset karakteri-serer landskapsstudien i Düsseldorf og peker derfor fremover mot friluftsmaleriet. Siden slutten av 1850-årene malte Nielsen helt i tråd med den senere 1880-talls naturalismen. Kunsthistorikeren professor Magne Malmanger skriver at Amaldus Nielsen er den reneste naturalist vi noen gang har hatt. Han peker videre på at Nielsen gikk inn for et naturalistisk program tjue år før den slags kom på moten her til lands, og at han fortsatte ufortrødent med det en hel mannsalder etter at det allerede var gått av moten.
Etter endt studietid i København og Düsseldorf bosatte Amaldus Nielsen seg for godt i Norge i 1864, og fascinasjon over lyset og atmosfæriske forhold går som en ledetråd gjennom hele hans 75-årige virke som kunstmaler. Produksjonen fra midten av 1880-årene og frem til siste leveår i 1932 baserer seg på arbeidsmetoden og fremstillingsformen fra 1850-årene; studiene gjort på reiser vår og sommer langs kysten av Sør, - Øst, - og Vestlandet ble gitt en verdi som ferdige, selvstendige verk, og større lerreter ble malt ferdige ute direkte foran motivet. Men studien kunne også danne utgangspunktet for et større atelierbilde malt innendørs senere. Under en sjøreise til Cadiz i 1859 fikk han anledning til å dyrke lyset og de atmosfæriske virkningene i solskinn, tåke, dis og regn. Tanken går til John Constables (1776-1837) og Joseph Turners (1775 -1851) kunstneriske aktiviteter fra småbåter på Themsen flere år tidligere, og selve interessen for skiftningene i atmosfæren ved kontakten mellom luft og vann er et fellestrekk hos disse tre. Studiet av hvordan døgnets forskjellige lysnyanser virker inn på landskapet kunne bare skje i friluft, og nærheten til natur, lys og luft var Amaldus Nielsens viktigste forutsetning som friluftsmaler. Da Erik Werenskiold (1855-1938), Christian Krohg (1852-1925) og Frits Thaulow (1847-1906) rundt 1880 vendte hjem fra Paris med den nye naturalismen som fanesak, ja, så ble Amaldus Nielsen regnet som en betydelig kunstner de yngre nå søkte seg til. Amaldus Nielsen hadde malt i tråd med fransk naturalisme siden slutten av 1850-årene, og fra å være en stille revolusjonær her hjemme, ble han nå hyllet som den store i norsk kunst:
Slik omtalte Erik Werenskiold Amaldus Nielsens deltakelse på høstutstillingen i 1883:
- det er en som ikke skal forbigås, og det er Amaldus Nielsen, som har udstillet en række studier uten rammer. Se bare hvilken finhed der er i alle disse saker, hvor klart, sandt og behersket det er i farver og bestemt sikkert tegnet. Amaldus Nielsen er jo en av vore mest populære kunstnere. jeg vil sige mer, han er jo en av vore største…

Christian Kroghs portrett av Amaldus Nielsen. 437 x 323 mm. Nasjonalgalleriet.

Hvilke muligheter hadde så Amaldus Nielsen hatt til å nå frem som billedkunstner på midten av 1800-tallet, og hvordan skjedde realiseringen av mulighetene? Det vil føre for langt å gå i dybden rundt disse spørsmålene, men jeg vil i det følgende skissere noen hovedlinjer. Født og oppvokst i den lille sjøfartsbyen Mandal fikk han det beste utgangspunktet for å kunne verdsette lyset og kystnaturen. Sjøfartsbyen Mandal karakteriseres også som store kunstneres fødeby – en karakteristikk byen så absolutt kan tåle. For Amaldus Nielsen føyer seg inn i rekken av til sammen fem store kunstnere fra Mandal – alle født innen en periode på 60 år, fra 1814-1875.
Kunstnerne er Adolph Tidemand (1814-1876), Olaf Isaachsen (1835 –1893), Amaldus Nielsen (1838-1932), Gustav Vigeland (1869-1843) og Emanuel Vigeland (1875-1848).
Det er ikke så lite bemerkelsesverdig at én norsk by i løpet av 60 år fostret fem store kunstnersønner, som vi har sett. Vi må også huske at vi nå befinner oss på midten av 1800-tallet. Sørlandet er ikke oppfunnet som navn, og landsdelen har ikke kunstnerisk status. Bortsett fra Den kongelige Tegneskole i Christiania, hadde Norge heller ikke utdannelsessentra for norske kunstnere. Bortsett fra Christiania Kunstforening fantes det knapt nok et kunstgalleri.
Amaldus Nielsen fikk noe tegneundervisning som ung. Arbeidene vakte stor begeistring og interesse hjemme. Det noe eldre bysbarnet Adolph Tidemands lysende karriere i utlandet kan ha vært medvirkende årsak til morens beslutning om at Amaldus Nielsen skulle utdanne seg til kunstner. For allerede i 1848 høstet Tidemand store triumpfer i Europa med verket Haugianerne 1848. Adolph Tidemand bodde fast i Düsseldorf fra 1832 til sin død i 1876. Vår og sommer bar det til Norge på studiereise i norske bygder og daler. Studier av bondens liv og arbeid ble utarbeidet til malerier i større format i Düsseldorf senere på året. På vei hjem fra sine studiereiser valgte han imidlertid å besøke familie og venner i hjembyen. Som mandalitter flest, kan derfor fru Nielsen ikke ha unngått å få med seg Tidemands store triumfer, både ute og hjemme.
Den tre år eldre Olaf Isaachsen var Amaldus Nielsens gode barndomskamerat, og de to malerne beholdt kontakten også i voksen alder. Isaachsens solide kunstutdannelse, først ved kunstakademiet i Düsseldorf, siden hos malerne Thomas Couture (1815-1879) og Gustave Courbet (1819-1877) i Paris i årene 1860-1863, hadde gitt ham viktige impulser fra det nye realistiske maleriet. Da Amaldus Nielsen besøkte Olaf Isaachsen på Kjos gård ved Kristiansand i 1865, hadde de begge nettopp kommet hjem fra endt studietid i utlandet. Vi må tro at de to kameratene hadde mye å snakke om: den økende interessen for friluftsmaleriet, både i Tyskland og Frankrike, og den nye realistiske retningen i Paris, ledet av maleren Gustave Courbet, Olaf Isaachsens læremester. Likeledes må vi tro at Barbizon-skolen opptok både Isaachsen og Nielsen. Skolen bestod av en fransk malergruppe som dyrket det intime skogsinteriøret, ”paysage intime”. Kunstnerne holdt til i den lille byen Barbizon ved Boulogneskogen fra 1840- og 1850-årene. Barbizonskolen brøt med akademikunstens krav om blant annet historiske emner, og bygde på de gamle nederlandske mestrene, på den engelske maleren John Constable, og på et direkte naturstudium. Slik banet det realistiske naturstudiet veien for det senere friluftsmaleriet og utgjør derfor et overgangsstadium fra den eldre atelier-kunsten til impresjonistenes frigjorte friluftsmaleri.
Amaldus Nielsens muligheter for realisering som kunstner må ses i lys av nevnte faktorer: impulser fra sjøfartsbyens skipsfart, lyset i den lille kystbyen, morens initiativ og oppmuntring og kunstnerens samhold og kontakt med den eldre Adolph Tidemand som tidlig gjorde lysende karriere. Kameraten Olaf Isaachsens valg av kunstneryrket og samholdet de to livet ut, må også ha betydd mye for Nielsen. Først og fremst er det likevel kunstneriske talenter, evner og vilje som må ha drevet ham frem.
Amaldus Nielsen skildret sine motiver realistisk og med en nesten vitenskapelig presisjon. Han reiste med små lerreter og malersaker i bagasjen. Han søkte det umiddelbare uttrykket i kunsten sin - og landskapet og lyset over landskapet måtte males raskt. Han sier selv at de fineste iakttagelsene gjort på reiser langs kysten ble sammenfattet i løpet av noen minutter. Lyset og fargene ved sjøen gav nye kunstneriske utfordringer til naturalismens krav til en sann skildring av naturen. Amaldus Nielsens produksjon viser imidlertid en nokså lik fordeling av motiv fra Sørlandet og Vestlandet. Det blir derfor ikke riktig å kalle ham utelukkende ”Sørlandets maler”. ”Kystens maler” blir mer dekkende, som sammen med ”Vår første friluftsmaler” karakteriserer Nielsens stilling i norsk kunsthistorie.
Amaldus Nielsen stilte ut i Blomqvist kunsthandel i 1909.
Christian Krohgs omtale i Morgenposten lyder slik:
- Amaldus Nielsen kjenner sjøens mangfoldige faser og bevegelser og bølgenes lover, så hans vann alltid går godt. En liten svak bris lar han gjerne blåse henover en eller annen fjord, hans tone i forhold til luft og vann er så sann som det er mulig å bli, og uten noen gjentakelse fra tidligere. Erik Werenskiold og Christian Krohgs kritikker av disse to utstillingene er representative for den mottakelsen han fikk i norsk og utenlandsk presse, faktisk helt fram til sin død i desember 1932. Samme høst deltok Amaldus Nielsen på Statens høstutstilling for siste gang. Da hadde han deltatt nesten årlig siden 1883. Hans evne til å fastholde det umiddelbare naturinntrykket og fascinasjonen for lysets skiftninger og evnen til å fange dette, er selve kjernen i hans kunstneriske bidrag.

Tekst: Tone Klev Furnes, Cand.philol. og faglitterær forfatter
Foto: Peder Austrud AS