Tommy Sørbø: Hva er samtidskunst?

Et hvert kunstverk må jo være laget i sin samtid, og har en gang i hvert fall vært samtidskunst, og dermed laget av en samtidskunstner. Strengt tatt var vel Giotto, Rafael og Velasquez like mye samtidskunstnere som Leonard Richard, Bjarne Melgaard og Anders Kjær er det i dag.

Speile tiden

Jo, men problemet er bare det at den gangen fant ingen på å kalle dem det. Begrepet samtidskunst er noe som først dukker opp på slutten av 1800-tallet, i en tid da mange begynte å stille spørsmålstegn ved kunstens såkalte evige verdier. Både i teateret, romanen (som langt på vei ble oppfunnet nettopp på denne tiden) og maleriet, vendte kunstnerne seg bort fra den mytiske fortid. Kunsten skulle ikke lenger handle om konger, keisere, guder og helter i en fjern og opphøyd fortid, men om vanlige menneskers liv her og nå. Christian Krohg maler utsikten fra sitt eget ateliervindu, eller tar opp de prostituertes situasjon. Hamsun forteller oss om hvordan det er å gå sulten omkring i Kristiania, mens Ibsen åpner dørene til borgernes stuer og hjerter. Fra slutten av 1800-tallet kommer også kravet om at kunstens form skal speile samtiden. Det holder ikke bare å fortelle om det moderne storbylivet, selve fortellermåten må også være preget av det: Impresjonistenes hurtige, oppløste og skisseaktige penselføring er så å si et avtrykk av tidens stress, action og sosiale mobilitet. Picassos kubisme kunne ikke vært skapt uten oppfinnelsen av filmen, og futurismen henter mye av sitt fortellergrep fra aviser, blader og plakater.

Samtidsarkitektur

Også i arkitekturen slo dogmet om samtidighet rot. Da funksjona-lismen så dagens lys for over 80 år siden, argumenterte tilhengerne for at dette var en arkitektur tilpasset den nye tidens materialer, teknologi og livstil. Det var en samtidsarkitektur. Søyler, karnapper, pilastere og ornamenter passet ikke i en tid med jernbetong, flymaskiner og folkestyre. De klassiske arkitekturidealene fra antikken hørte hjemme på historiens søppelhaug sammen med aristokratiet, eneveldet og overtroen. Når det var fremskritt over alt ellers i samfunnet, hvorfor skulle da arki-tekturen skue bakover? Var du mot funksjonalismen, var du også mot demokratiet.

Én sannhet

Utover på 1900-tallet blir kravet om kunstens samtidighet nærmest enerådende. Finnes det et fellestrekk for modernismen, må det være nettopp dette; å være på høyde med sin tid, aller helst litt foran; avant garde. Alle som prøvde på noe annet, ble stemplet som borgerlige, reaksjonære og bakstreverske. Samtidskunstens tilhengere brukte samme argument som kommunistpartiet i Russland; revolusjonen har allerede funnet sted, derfor er et hvert avvik fra vår linje å betrakte som antirevolusjonær. Å male blomster i en verden der mennesker sulter, eller å forsøke å etterlikne en torso eller et tre i en tid der mennesket reiser til månen, var i beste fall stakkarslig, i verste fall løgnaktig.
Alle dem som sammen med mine besteforeldre okket seg over fjernsynsteateret på 1960-tallet, ble møtt med følgende argument: Så lenge tiden er heslig, vulgær, grusom og blodig, må også kunsten være det. Hvorfor det måtte være sånn at kunsten skulle avspeile tiden, var det imidlertid få som stilte spørsmålstegn ved. Kanskje ikke før med postmodernismen på 1970-tallet.

Ironiske søyler

Da postmoderne arkitekter prøvde seg med søyler og gesimser igjen på slutten av 1970-tallet måtte det bli bråk. For dette var da ikke vår samtidsarkitektur! Det var ren nostalgi, pynt, sentimental og folkelig kitsj. At Bloch Watne og Moeleven drev med sånt, det var et beklagelig faktum som skyldtes vanlige menneskers dårlige smak, men var man nå en gang en profesjonell arkitekt, gjaldt fremdeles dogmet om at arki-tekturen skulle speile tiden.
Postmodernistene greide å roe noe av gemyttene ved å svare: ”Nei, dette er samtidsarkitektur like mye som det dere lager, rett og slett fordi vi bruker søylene i annen potens, som ironiske meta-kommen-tarer. Vi er ikke diktert av fortiden, vi leker med den, akkurat som det man gjør på film og TV. Ja, for vi lever jo i en tid der populær-kulturen og billedmediene betyr mer og mer, og det er nettopp det vår arkitektur uttrykker.” Det enkle og selvinnlysende argument om at et hvert kunstverk uansett om det skuer fremover eller bakover per definisjon uttrykker sin tid, ble meg bekjent ikke brukt.

Samtidskunstnere i mindretall

For ikke så lenge siden overhørte jeg en samtale på toget. En kvinne forklarte en mann at naboen hennes var samtidskomponist. ”Du vet”, sa hun. ”En sånn som skriver samtidsmusikk.” Mannen nikket flirende på hodet. Det var ikke nødvendig å si noe mer om den saken. Kvinnens nabo skrev pling-plong-musikk. Underlige greier som ingen andre en komponistene selv kunne forstå. Men hva ville de to på toget ha kalt en som skrev låter til Grand prix? En komponist, går jeg ut i fra, eller simpelt hen bare en låtskriver. Det samme skille gjelder i billedkunsten. Når folk utenfor kunstverdenen snakker om samtidskunst mener de ikke kunst som lages i vår tid, men en spesiell type kunst. En kunst som for dem virker utfordrende, fremmedartet og moderne. Ut i fra den definisjonen vil jeg si at det blant dagens kunstnere i Norge bare er ca fem prosent som kan kalles samtidskunstnere. Det er de som kjemper om stipendier, omtale i aviser, kunsttidskrift og medier, utstillingsplass på kjente gallerier, og innkjøp av staten og store institusjoner, mens de resterende 95 prosent fyller opp nedlagte melkebutikker, kjellerrom, låver og kafeer med sommerutstillinger av ymse slag.

Er Nerdrum en samtidskunstner?

Det er klart Odd Nerdrum er en samtidskunster i den forstand at han lever midt i blant oss og er en del av dagens kunstverden. Men han er ikke en samtidskunstner på den måten at han deler ideen om at en kunstner skal uttrykke sin samtid. Få har vært mer kritisk til sin samtid enn nettopp Odd Nerdrum, og ikke minst til dogmet om at kunsten skal speile tiden. Men hva skal vi så kalle ham? Fortidskunstner kanskje. Han maler jo i en gammel-modig stil, og flere av bildene hans er til forveksling lik kunstverk av Tizian, Caravaggio og Rembrandt. Kler seg som dem gjør han også, dessuten har han elever, slik de gamle mestre gjerne hadde i renessansen og barokken.
Men Nerdrum er ingen fortidskunstner. På en måte ville det være riktigere å klistre denne merkelappen på Bjarne Melgaard, så opptatt som han er av å være lydig mot den over hundre år lange tradisjon, som sier at kunstnerens viktigste oppgave er å være på høyde eller litt foran sin tid, det vil si å provosere (noe som naturligvis undergraver enhver mulighet til å gjøre nettopp det). Nerdrum derimot har provosert kunstlivet ved nettopp ikke å provosere. Det vesentlige her er ikke om man skal kalle ham kitsjmaker eller kunstner, det vesentlige er at han anser seg for å være en samtidig med de gamle mestre. Han er selvfølgelig atskilt fra Rembrandt i tid og rom, men i bunn og grunn holder de på med det samme prosjektet, mener han.
Slik tenkte de fleste kunstnere om sin kunst frem til for drøyt hundre år siden. Kunstens viktigste oppgave var det motsatte av å avspeile tiden. Den skulle ta for seg det som ble igjen når man trakk i fra tiden; det almenmenneskelige.
Romerne sa det på denne måten: ars longa vita brevis est.

Tekst: Tommy Sørbø