Arne Samuelsen og Teppo Valkama i bohemens hus

Arne Samuelsen og Teppo Valkama bor i et hus med kulehull i veggene. Det legger ingen demper på kreativiteten til de to kunstnerne.

Hvitmalte blondehus, trange smug og duftende buskroser gjør idyllen nærmest fullkommen. Hadde det bare ikke vært så vanskelig å finne parkeringsplass. Stedet er Son, en snau times kjøretur fra Oslo, et kjent handelssted allerede på 1500-tallet da skip la ut fra havna lastet med tømmer til alle verdenshjørner. I dag er skipshandelen fra Son historie; i stedet har livsnytere av alle kategorier funnet sin havn nettopp her. Verre da med en trygg havn til bilen, men omsider klarer man etter mye om og men å parkere lovlig og kan åpne porten til det svarte huset som kalles Dörnbergerhuset etter den myteomspunne kunstneren og bohemen. På trappa står Arne Samuelsen og Teppo Valkama og ønsker velkommen. De har laget lunsj, men først vil jeg vel ha en sightseeing?

Bor nesten i museum

- Det er inspirerende å bo her, sier Teppo Valkama mens han peker og forteller om bilder og klenodier som nærmest tapetserer de grove tømmerveggene. Noen av bildene malt av Carl Dörnberger, andre er av Arnes og Teppos mange kunstnervenner.
- Å bo i dette huset er litt som å bo i et museum. Man må finne en balanse. Vi tar godt vare på minnene, men må også skape rom til oss selv og vår egen kunst, sier Arne Samuelsen og peker i forbifarten på en L i taket, som er laget av små hull. Det er kulehull fra den gang Dörnberger lå i senga si og skjøt i taket til ære for en lokal lensmannsbetjent. Det var mange kulehull i vegger og tak, men noen er blitt sparklet og overmalt av senere beboere, forteller Samuelsen som har bodd i huset siden 1989.

Maler hus

Vi klyver opp en superbratt trapp til andre etasje med atelieret som Carl Dörnberger bygde i 1896. Her arbeider Arne Samuelsen og Teppo Valkama.
Dörnberger har satt spor etter seg blant annet i form av sirlig skrift på veggen og en legemsstor gipsskulptur laget av Matias Skeibrok, som er gul av elde og nikotin. Her står Arne Samuelsen og maler sine særpregede bilder fylt med symboler og gjerne en snikende uhygge som ikke på noen måte står i stil til hans blide vesen.
På spørsmål om han har noen kunstneriske forbilder, svarer han:
- René Magritte var nok et forbilde da jeg startet å male, senere kom det en rekke andre, først og fremst surrealisten Max Ernst. I likhet med de surrealistiske malerne fremstiller også Arne Samuelsen tilsynelatende hverdagslige objekter, som ved nærmere ettersyn viser seg å ha en skjult og kanskje skremmende betydning. Han maler i akryl og kombinerer gjerne ”tørre” skissepregete strøk med partier som er omhyggelig og realistisk malt. Et særtrekk ved mange av bildene er bruken av såkalte trompe-l’oeils (synsbedrag), som en fyrstikkeske, strekkode eller postit-lapp malt realistisk på bildet slik at man faktisk tror det er klistret en lapp i utkanten av lerretet.

Fotografi

Han deler atelieret med sin samboer gjennom tretten år, finske Teppo Valkama. Teppo har i perioder arbeidet med maleri, men uttrykker seg nå hovedsaklig gjennom foto.
- Det er blitt sagt om bildene våre, at Teppos fotografier ligner malerier, mens mine malerier ligner fotografier, sier Arne. - Vi føler at bildene våre er i slekt, vi har begge en fascinasjon for det slitte og levde, for falleferdige hus og fasader, men mine bilder er kanskje litt mer uhyggelige enn hans?
- Hvordan er det å jobbe under samme tak?
- Det er veldig bra, sier de omtrent i kor.
- Når en av oss står fast i et bilde, kan han spørre den andre og få et ærlig svar, sier Arne som understreker at det er en ensom aktivitet å lage kunst. - Det er godt å ha en støttespiller som vet hva du strir med og er ute etter, sier han.
Teppos fotografier er i hovedsak tatt i India, der paret tilbringer deler av vinteren.
- Vi kommer tilbake til India år etter år, sier Arne. – Det er et spennende og fargerikt land. Se de intense, vibrerende og klare fargene i Teppos bilder.

Arbeidsprosessen

Teppo bruker lang tid på å ta bildene. – Det er viktig at lyset stemmer. Så når jeg finner motivet – det være seg en vegg, en dør eller et hus, venter jeg på det riktige øyeblikket. Ofte må jeg tilbake mange ganger. For øvrig manipulerer jeg aldri et fotografi; det blir slik jeg så motivet, sier han.
Arne mener at han og Teppo har mye til felles i tilnærmingen til kunst. – Det handler i stor grad om å se hva som er vesentlig og tilfører bildet noe, sier han. Ingen av de to lider av arbeidsvegring, men opplever tvert imot stadig øyeblikk av inspirasjon og boblende kreativitet. Arne går til sitt staffeli daglig.
- Det hender jeg jobber på flere bilder av gangen. Noen bilder anser jeg som ferdige – men kommer senere til en annen konklusjon og tar dem frem igjen. De er vel egentlig først ferdige når de er solgt og har forlatt utstillingsveggen eller atelieret, smiler han.
Inspirasjon finner han uendelig mange steder - i naturen, forlatte bygninger eller i en stemning. I blant fotograferer han motiver til støtte for hukommelsen. Eller han bruker et klipp i en avis eller et ukeblad som inspirasjon.

Farvel til reklame

Arne Samuelsen var utdannet reklame-tegner på Westerdahl og jobbet som AD før han søkte og kom inn på Kunstakademiet. Han er for lengst blitt anerkjent, som det heter, og er innkjøpt av en rekke viktige private og offentlige samlinger. Men han tar også innimellom på seg oppdrag som bokillustratør.
- Det handler om det samme. Om å uttrykke seg i bilder. Jeg føler ofte at bildet er ferdig når jeg får en gjenkjennelse eller kan kjenne en temperatur, sier han. Han mener bakgrunnen som reklame-tegner kommer godt med. – I reklame er man opptatt av ulike uttrykk og av å få frem et budskap. Det er også slik i kunsten, selv om jeg som kunstner først og fremst følger intuisjonen og sjelden på forhånd vet hvor jeg skal.
For Teppo var bilder lenge en hobby. Han studerte matematikk og statistikk og fotograferte på fritiden. Deretter gikk studie-veien til pedagogisk fakultet der hoved- interessen var form og farge. Etter noen år som lærer, arbeider han nå bare med kunst.

Lunsj og historier

Det er tid for lunsj og historier. Arne og Teppo har laget kunstferdige og velsmakende kanapeer med ost, skalldyr og kjøttpålegg. De får bein å gå på mens de to kunstnerne forteller anekdoter om Dörnberger, som nok var like kjent for sin eksentriske livsstil og sitt temperament som for sin kunst. Han kalte pistolene sine Kitty og Kittys broder og hadde dem alltid for hånden. For øvrig hadde han trebein, og det hendte han hugde kniven i trebeinet for å skremme bort medpassasjerer på toget.
Fremdeles, sytti år etter at han døde, kan man fornemme kunstnerens nærvær gjennom fargesterke dekorasjoner på dører og vegger pluss en anselig samling kuriositeter. Og som på Dörnbergers tid høres bølgenes slag mot steinene, et rytmisk åndedrett, bare noen meter nedenfor det svarte huset.