Trine Røssevold skaper gjerne ubalanse
Trine Røssevold skaper gjerne ubalanse
Jeg skaper gjerne ubalanse og ubehag i bildene mine for å fange betrakteren. Jeg vil at kunsten skal ta tak i den som ser, sier Trine Røssevold.
I fjerde etasje i ei tidligere sjøbu i Ålesund sitter Trine Røssevold og vurderer fire menn. De er uferdige, og til forskjell fra andre menn kan hun forme dem og behandle dem som hun vil. Hun forteller om visuelle tråder som skal knytte dem sammen som symbol på avhengighet. Hun forteller at en av dem skal få fugleføtter. Og hun forklarer hvorfor de stanger hodet i øvre kant av bildet.
- Rent komposisjonsmessig er det nok ikke helt ”riktig” å plassere dem slik i bildeflaten. Men jeg gjør det for å skape et inntrykk av at noe trykker på dem, eller presser dem. Det gir en ubalanse i bildet, og det er nettopp det jeg vil ha fram. Jeg bruker ofte element av ubalanse eller ubehag i bildene mine, sier kunstneren.
Trine Røssevold er født og oppvokst på Valderøy rett utenfor Ålesund, der hun også bor nå. Men hun arbeider i byen. De siste årene har hun hatt atelier i en romslig etasje i en gammel murbygning nede ved havna. Hun har kunstutdanning fra Duncan Of Jordanstone College Of Art i Dundee og fra Akademie Der Bildenden Kunste i Wien, og regner oljemaleriet som sitt hovedfelt.
- Jeg er veldig glad for den grundige læreprosessen jeg har gått gjennom i det rent håndverksmessige. Jo dypere en kommer inn i det, jo større muligheter har en. God kunnskap gir større handlingsrom. Men selv om jeg bruker de gamle teknikkene, prøver jeg jo ikke å male som de gjorde på 1700-tallet. Jeg er opptatt av det som foregår rundt oss og i oss i dag, sier Røssevold, og kaster nok et granskende blikk på de fire mennene som holder oss med selskap.
- Som sagt; jeg har en tanke om å binde dem sammen. Om å gi noen assosiasjoner om avhengighet… Jeg er fascinert av mellommenneskelige forhold. Opptatt av nærhet og hvordan vi opptrer overfor hverandre. Hvordan mennesker kan holde hverandre nede. Av hvordan vi bruker makt.
Alltid mennesker
Et resultat av dette er at det nesten uten unntak er mennesker i bildene til Trine
Røssevold. Gjerne i litt uvante posisjoner og med særpregede kropps- og ansiktsuttrykk. Av og til et plaget uttrykk, vil noen si.
- Jeg får kommentarer på at jeg maler dystre bilder. ”Ekle bilder”, sier noen. Og jeg ser at noen av bildene kan virke slik. Jeg er nok blitt mer direkte i uttrykket. Var mer fabulerende tidligere. Men jeg vil at bildene skal ta tak i den som ser dem. Jeg vil at de skal sette i gang tanker. Derfor skaper jeg bevisst ubalanse og ubehag. Jeg vet hva slags reaksjoner jeg vil framprovosere.
- Er det derfor menneskene i bildene dine ofte blir sett fra uvante vinkler, eller i uvante
posisjoner?
- Ja, det er noe av det samme. Jeg bruker av og til dramatiske vinkler for at den som ser skal bli sugd inn i bildet, eller oppleve et ubehag. I serien ”Løftet” har jeg brukt balansekunsten helt konkret. Der er det figurer som holder på med noe ganske umulig.
Trine Røssevold henviser til et triptykon hun har jobbet lenge med, og som foreløpig ikke er vist. Denne serien med klare religiøse referanser vil bli vist på separatutstillingen hun skal ha på kunstmuseet KUBE til neste år.
Reaksjoner
At bildene hennes kan vekke ubehag fikk hun til fulle erfare i forbindelse med et utsmykkingsoppdrag i hjemkommunen Giske. Der fikk hun bestilling på bilder til en institusjon innen det psykiske helsevernet, uten føringer på verken tema eller utforming ut over det at bestiller ønsket seg bilder i kull. Røssevold leverte ni kulltegninger med temaet ”Balanse”. Etter en tid fikk hun beskjed om at bildene ikke var hengt opp. De hadde vakt for sterke reaksjoner – hos personalet.
- Selvsagt kan vi henge opp bilder av blomster og solnedganger på slike steder. Det er jo ofte det som blir gjort. Men det gir ingen mening for meg. Jeg tenker at for mennesker med psykiske vansker handler det ofte om å balansere én virkelighet mot en annen, og at det derfor ville være meningsfullt å lage bilder som noen kunne kjenne noe igjen i.
Men det syntes altså personalet ikke noe om. At noen av brukerne hadde reagert, har hun ikke hørt noe om. I ettertid skal visstnok noen av bildene være kommet på veggen, mens de ”verste” har lidt en uviss skjebne.
- Hvor henter du personene du maler? Bruker du modeller?
- Jeg bruker sjelden modeller i starten, og i liten grad modeller som sitter her over tid. Det synes jeg er krevende. Som regel bygger jeg opp et bilde med mye skissearbeid og planlegging i starten. Når jeg begynner på lerretet kommer ”reisverket” først. Komposisjonen, plasseringen av de ulike elementene i bildet, slike ting. Og når det visuelle er på plass i grove trekk, hender det at jeg bruker modeller. Eller foto, som referanse for å få fram ansiktene, forteller Røssevold.
Trine Røssevold har ingen stor produksjon. Hun bruker lang tid på hvert bilde, og maler bilder som skal vare. Prosessen er viktig, sier hun.
- Min største inspirasjonskilde er eget arbeid. Jo mer jeg arbeider, jo bedre. Det å skape noe fra en hvit overfalte, det er inspirerende i seg selv. Og det å få jobbe konsentrert er berikende. Da kommer jeg inn i en prosess som er givende på flere vis.
- Hva er den største utfordringen?
- Å få praktisk mulighet til å jobbe slik! Det handler ikke minst om tid og økonomi. Som så mange andre i min situasjon må jeg ta meg ekstrajobber innimellom for å få endene til å møtes. Det kan gi inspirasjon og nyttige erfaringer det også, men jeg skulle gjerne fått konsentrert meg om malingen i lengre perioder,
sier Trine Røssevold.
Tekst: John Roald Pettersen
© BONO/Trine Røssevold 2009