Mogens: Maleteknikker

Hva man velger å bruke er først og fremst bestemt av personlige ønsker og hva man vil oppnå, hvilket utrykk man vil få frem. Eller, det burde vært bestemt av hvilket utrykk man vil oppnå. Men dessverre er det ikke alltid slik. Mange velger en teknikk fordi de ikke kjenner til andre muligheter.

Oljemaling

En av de klassiske maleteknikkene. Oljemaling har blitt brukt i mange hundre år. Den store fordelen er at kjemien i oljemaling er veldig enkel, man vet nøyaktig hva som skjer med den når den tørker, og hvordan den oppfører seg over tid.
Og det vi vet er at oljen vil gulne over tid! Dette kan skje langsomt eller fort. Alt etter hvilken olje som brukes og kvaliteten. Men illusjonen om den perfekte oljen, oljen som ikke gulner, men som allikevel har alle de gode egenskapene, er nok dessverre bare en illusjon. Den andre store feilen med oljemaling er at den vil krakelere. Det kan ta lang tid før det inntreffer, men før eller senere vil det skje. Det som er vanskelig når man skal male med oljemaling er at det er nød-vendig med kunnskap. Her antar jeg selvfølgelig at man vil lage et maleri som er holdbart, og som ikke forandrer seg over tid. Oljemaling tørker ved at oljen kjemisk forbinder seg med oksygen. Resultatet er altså en ny kjemisk forbindelse.
Den mest brukte oljen er linolje, og det er den oljen som har flest gode egenskaper. Produsenter prøver seg fra tid til annen med å påstå at de har kommet opp med en fantastisk olje som har alle de gode egenskapene til linolje, men fremdeles er det nok bare en ønskedrøm! Alle pigmenter krever forskjellig mengde olje. Alle pigmenter påvirker tørketiden, holdbarheten og malingens konsistens. Noen pigmenter ”blør” igjennom andre. Noen farger kan ikke males oppå andre. Og oljemaling kan aldri, aldri legges på i tykke strøk!
Oljemaling som har fått riktig mengde olje, er naturlig ganske blank. Noen prøver å gjøre den mattere ved å tilsette mye terpentin eller white spirit, men det fører til at malingen får for lite bindemiddel og ikke tørker skikkelig. Men, det er vel få andre malemedier som gir samme mulighet for å blande sammen fargene og lage myke overganger. Og nesten ingen andre kan gi et like ”saftig” strøk som oljemaling.

Akrylmaling

Akrylmaling har nesten ingen av de negative sidene som oljemaling har. Man kan male så tykt man vil. Den gulner ikke, den tørker fort, den sprekker ikke og nesten alle farger kan blandes med hverandre og males over hverandre. I tillegg finnes det utrolig mange malemedier og tilsetningsstoffer som kan brukes for å forandre konsistensen, tørketiden og utseendet til malingen.
Den største feilen man kan gjøre med akryl, er å tro at det er olje-maling, eller at uttrykket vil bli det samme. Akrylmaling er en emulsjon (i likhet med tempera) og tørker ved at vannet fordamper og akrylmolekylene ”låser” seg sammen igjen.
I akrylmaleri er det viktig at man ikke bruker for mye vann. Vann er som kjent ikke et bindemiddel. Om man bruker for mye av det vil det bli så stor avstand mellom akrylmolekylene at de ikke kan låse seg sammen. Akrylmaling er stort sett ganske matt når den kommer rett fra tuben, men det finnes mange medier og fernisser man kan blande inn, så det er ikke noe problem å gjøre den så blank man vil. Mange tror at akryl er det samme som oljemaling, men uten løsemidler. Akryl har utrolig mange fordeler og muligheter, men det vil aldri bli oljemaling!

Akvarell

Kanskje den vanskeligste teknikken å mestre! Ikke fordi det er masse man må blande inn eller masse avansert kjemi å tenke på. Noe av poenget med akvarell er at det hvite papiret er det hviteste i bildet. Ikke som man gjør med andre maleteknikker og tilsetter hvit. Man kan selvfølgelig bruke hvit akvarellfarge om man vil, men da ødelegger man noe av den klassiske akvarellteknikken. Stort sett bruker man bare vann til å tynne ut fargen. Jo mer vann man bruker, jo lysere ser fargen ut på grunn av det hvite papiret som vises igjennom.
Akvarell skal males tynt! Akvarell skal være transparent! Man kan selvfølgelig male tykt med akvarellfarger fra tube, men fordi bindemiddelet er såpass svakt, vil fargen sprekke opp og ofte falle av.
Bindemiddelet i akvarellfarger er som oftest en blanding av gummi arabicum og glyserol. Ofte tilsettes også honning eller sukkerlake. Deretter blir fargen fylt på tuber eller små skåler. Holdbarheten til akvarell bestemmes av holdbarheten til pigmentene. Om de er holdbare er det så lite bindemiddel i dem at det har liten eller ingen innvirkning.
Akvarellfarger er ikke vannfaste når de har tørket.

Gouache

Gouache består i likhet med akvarell av et bindemiddel av gummi arabicum eller en annen type naturlig gummi, og den er heller ikke vannfast når den har tørket.
Det som skiller den fra akvarell er at den er dekkende. Dette oppnås ved at hvit pigment eller forskjellige fyllstoffer tilsettes. I likhet med akvarell kan ikke gouache males tykt! Gouache dekker selv i tynne strøk, så å male tykt er egentlig ganske meningsløst. I tillegg vil malingen krakelere. Gouache har blitt mye brukt av designere og illustratører til å male bilder som skulle reproduseres. På grunn av dette har det vært produ-sert masse gouachefarger som hadde dårlig eller elendig lysektehet.

Tempera

Tempera er vel den maleteknikken som krever mest kunnskap. Dette er fordi man må lage malingen sin selv. Det er mulig å kjøpe ferdiglaget tempera på tube, men disse er sjelden eller aldri særlig gode. Tempera tørker naturlig fort og for at den skal kunne oppbevares i noe særlig tid i tube må man tilsette mykgjøringsmidler som dessverre påvirker holdbarheten. Det som skjer, er at mykgjøringsmidlene fører til at malingen ikke tørker skikkelig.
Kort fortalt består tempera av olje, vann og noe som gjør at disse kan blandes. En såkalt emulgator. Tempera er ikke en kjemisk blanding men en mekanisk blanding. Det vil si at vannmolekylene og olje-molekylene er finfordelt i blandingen. Grunnen til at tempera tørker fort, er at vannet fordamper først og etterlater ”åpninger” for oksygenet som må til for at oljen skal oksidere. Det finnes tusenvis av oppskrifter på temperabindemiddel. Noen gode, noen dårlige og mange fullstendig ubrukelige!
Gjør det enkelt. Jo færre bestanddeler, jo bedre.
Det som er viktig når man maler med tempera, er at man ikke maler ut vannet. Om man beveger malingen for mye frem og tilbake på underlaget vil vannet fordampe og det som gjenstår er oljemaling. Det spesielle med tempera er den fløyelsmatte overflaten og jeg anbefaler at man aldri fernisserer temperamalerier.

Pastellkritt

Mange regner pastellkritt som en tegneteknikk, men egentlig bør det regnes som en maleteknikk.
Den store fordelen med pastellkritt er at de inneholder nesten ikke noe annet enn rent pigment. Pigmenter blir blandet med et svakt lim som er akkurat sterkt nok til å holde pigmentet sammen i krittform. Dette vil si at det er ikke noe malemedium som kan sprekke opp når det tørker, ikke noe malemedium som forandrer farge over tid, ikke noe malemedium som demper fargen i pigmentene. Tragantgummi brukes ofte, men nesten alt av svake, vannoppløselige lim kan brukes. Eksempler er gummi arabicum og hudlim. Det spesielle med pastell er at alt pigmentet ligger oppå underlaget. I akvarell trenger noe av det ned i papiret, og noe blir svakere i fargen av bindemiddelet.
Mange vil helst fiksere pastelltegninger for å beskytte dem og forhindre at fargen drysser av. Men da har man plutselig ikke rent pigment som reflekterer lyset. Da har man pigment blandet med et bindemiddel! Når man fikserer, vil noen farger forandre seg til det ugjenkjenneige! Dette er fordi de er transparente i fiksativet. Hva skal man da gjøre for å bevare en pastelltegning?
Ideelt skal den ikke fikseres, men rammes inn bak glass så fort som mulig.
Man har også muligheten til å bruke et spesialpapir, preparert med pimpesten. Eller med en overflate som fløyel. Dette gjør at pigmentene fester bedre.
En mye brukt metode er at man tegner litt først og så fikserer. Så tegner man litt mer og fikserer igjen. Så tegner man det siste strøket uten å fiksere oppå. Da vil man få effekten av ufiksert pastell.

Tekst og foto: Mogens Henckel