Et forsøksvis portrett av Kjell Erik Killi Olsen
Et forsøksvis portrett av Kjell Erik Killi Olsen
Kjell Erik Killi Olsen (1952) er en krevende kunstner. Selv med maleriene like foran nesen, kan de synes som fremmede verdener, som vi er avskåret fra.

Bildene åpner seg opp i luftige tablåer som egentlig er til å spasere rett inn i, men de forekommer meg likevel så underlig utilgjengelige. Vakre, og samtidig illevarslende gåter, hvor hvert av elementene er legemliggjorte ledetråder. Her er kanskje noen trær, en rekke hermafroditter, et og annet forslukent rovdyr. De sparsomme bildekomponentene føyes mykt sammen av en beklemmende tett, og samtidig så merkverdig forlokkende atmosfære. Den særegne energien som ulmer ut av disse maleriene gjør det vanskelig å gi slipp på dem.
Et hovedverk
Selve merkesteinen i kunstnerskapet er installasjonen Salamandernatten – et av de mest kraftfulle verkene som norsk kunst har oppdrevet. Verket består av et syttitals skulpturer i sandpatinert polyester; lagstrakte og uttørkede skikkelser i hele tre meters høyde. De dystre figurene står tett i tett i et mørkt rom. Fra den høye, smale døråpningen faller en spinkel lysstråle mot en sittende kvinneskapning, en Moder Jord i sørgelig forfatning. En liten salamander suger seg på parasittisk vis fast i det visne kvinnebrystet, tyner ut de siste dråpene. Dette monumentale verket ble utarbeidet for São Paulo-biennalen 1989, som en kommentar til ødeleggelsene av regnskogen, og er dessverre like dagsaktuell. Salamandernatten er siden vist ved Henie Onstad Kunstsenter og Trondheim Kunstmuseum. I september 2010 får kjempene en fast montering i den stemningsfulle krypten under Sparebank1 i Trondheim.
Den absolutt riktige tolkning er
som en sort katt i et mørkt kott,
og som dessuten ikke er der.
Arne Ness (om Spinoza)
I årenes løp har jeg grublet en god del over verkene hans. De mange bøkene som er skrevet om ham gjør meg ikke så klok. Jeg var derfor glad da Killi Olsen sa seg villig til å intervjues, kanskje en samtale ville forløse noe. Det er nærmere et halvt år siden Killi Olsen var i Trondheim sist. Nå er han tilbake en ukes tid, blant annet for å ferdigstille fem malerier som skal stilles ut i Trondheim Kunstmuseum til høsten. Utstillingen DE-VE-LO-PE viser et knippe av Nordens heteste navn innen samtidskunsten. Et interessant trekk ved DE-VE-LO-PE er at flere av kunstnerne er kunstutdannede utviklingshemmede som aldri før har stilt ut i etablerte kunstmuseer.
Å se gjennom barns øyne
Kvelden før vi skulle møtes, fant jeg fram en mengde bøker og kataloger om kunstneren og la dem utover stuegulvet. Barna mine - som for lengst burde vært i seng - kom kravlende over meg og ville se de også. Som små lekne valper. De lo henrykt av damer som hadde både pupper og tisser, at en hund kan ha ett fiolett bein mens det andre er grønt, mens de grøsset frydefullt over de skremmende ulvene. Ungene fant eventyrstier i bildene, som de løp lekent innover uten å ense barrierene som hindret meg i å holde følge. Gang på gang ble jeg overrasket over hvor lett disse smårollingene fanget bildenes essenser. Noen av motivene ble rett nok litt skumle. Jeg brukte en del tid på å forklare. Av og til å bortforklare. Gradvis åpnet verkene seg opp for meg også. Kanskje må du rett og slett ha noe av barnets øyne for å nå inn i Killi Olsens bildeunivers? Neste dag spurte jeg kunstneren om dette da vi møttes over en kopp kaffe på Ni Muser i Trondheim. Det var slett ikke første gang han hørte dette. Det kunne være at barnas rene sinn gjorde det lettere for dem å ta verkene innover seg. De er fremdeles frie for de mange fordommene og holdningene som loser den voksne betrakteren inn i fastlagte tankemønstre. Han sier videre at det kreves mot til å gå inn i verkene hans. For her møter man seg selv, og det er ikke nødvendigvis en udelt behagelig affære. Å våge er å miste fotfeste, å ikke våge er å miste seg selv, er et av Killi Olsens deviser. Dette vågestykket gjelder like fullt for betrakteren.
Ingenting i naturen er heslig. Det heslige holder til i den som observerer. Hesligheten er vår egen trang til å fordømme.Skapningen er skyldfri. Også den misdannede skapning. Altbærer skjønnhet i seg, hvis du bare tør å se det.

Per Palle Storm
Kjell Erik Killi Olsen er ved siden av Håkon Bleken den mest anerkjente kunstneren som Trøndelag har fostret opp. Han er en av meget få landsmenn som har oppnådd stor internasjonal berøm-melse for sine malerier og skulpturer. Han slo igjennom tidlig på åttitallet i New York og har arbeidet og stilt ut i en imponerende lang rekke land.
På åttitallet arbeidet han hovedsakelig i en nedlagt pub i East Village, New York. Den gangen var bydelen et forslummet område med skyhøy kriminalitet. Det er underlig å gjense East Village i dag, sier Killi Olsen; det tidligere livsfarlige strøket har med årene blitt forvandlet til en luksus-getto med dørvoktere på hvert et hjørne.
Killi Olsen har bodd utenlands siden han var seksten år og stort sett nøyd seg med periodevise opphold i Trondheim og Oslo. I de siste tre årene tilbrakte kunstneren imidlertid store deler av tiden i Trondheim for å se til moren. Han har engasjert seg sterkt i eldresaken, hvordan mange eldre blir forlatt, det er som om de ikke har verdi lengre. Fram til hun døde i fjor høst, kunne man daglig observere kunstneren gå tur med moren i rullestol. Gjerne med hendene fulle av rusk han hadde ryddet opp av gaten, som ble hevet i nærmeste søppelspann. Han inspirerer ikke gjennom kunsten alene, men også med et vidtspennende samfunnsengasjement.
Det vi søger, finder os.
Både på godt og ondt.
Johannes Møllhave
Killi Olsen jobber svært mye, det må han, for han har et tett utstillingsprogram. Han har gjort om foreldrenes leilighet i Trondheim til atelier. Kunstneren forteller at han har latt vinduene stå åpne siden sist han var her – og månedene med fravær ble synliggjort av et tjukt støvlag som dekte hele atelieret. Han hadde brukt morgentimene før vi treftes til å vaske og var nettopp kommet i gang med bildene. Da han forlot maleriene i fjor var han ikke helt sikker på dem. Det var slik at han grudde seg til å møte dem igjen. Men han ble gledelig overrasket, for bildene var betraktelig bedre enn han hadde sett for seg at de var. I arbeidet med et kunstverk kommer man så tett på materien, og man kan bli blindet av seg selv. Derfor kan det være fordelaktig med flere atelierer; i tillegg til Trondheimsatelieret, virker han på Heggholmen i Oslofjorden.
Landlig liv i Provence
Men i de senere årene har han hovedsakelig virket i Provence, hvor han har funnet seg et 1000 år gammelt steinhus, nærmest en borg. Nærmeste kunstnernabo er den tyske maleren Anselm Kiefer. Elles er det få i området som vet at han er kunstner. Her får han isolere seg og arbeide i fred. Omverdenen når ham ikke gjennom nettet heller, for han har ingen datamaskin. Han er redd for at det er for tidkrevende. Så utsøkt høflig som han er, er han redd for at han vil føle seg forpliktet til å svare på alt. Så nysgjerrig som han er, er han redd for at han vil bli sittende der. Da fore-trekker han å lese bøker. Han er glad i fortellingen – når man leser er man aldri ensom. Han setter pris på å gå til sengs med en god bok – og gleden over å fortsette der han slapp kvelden før.
Borgen ligger i landlige omgivelser. Rundt ham er tusen sauer, også i huset er det liv. Han har en mår på loftet, som han hører tasle om-kring på nattestid. Og i veggene er det bier, tilstrekkelig mange til å holde ham med egen honning. Kunstneren jobber også en god del i hagen, luker, bærer stein og sager ved. Killi Olsen er en nevenyttig mann, som er glad i den avvekslingen som kroppsarbeid gir. Han har mengder av trøfler i hagen. Hvert år får han låne en nabohund som snuser dem fram for ham. Et måltid hvor soppen virkelig kommer til sin rett i, er hjemmelaget tagliatelle, som tilsettes en halvkilo smør og en mengde trøfler. Men i år ble soppene ikke så gode, det hadde regnet for mye.
En populær forfatter skriver det folk tenker.
En genial forfatter får dem til å tenke noe annet.
Ambrose Bierce
Atelieret er i en låve fra 1600-tallet. Her kan det være hutrende kaldt i deler av året, sommeren er til gjengjeld så varm at fargene skinntørker, det vil si at de tørker fra utsiden og inn. Dette gir en knudrete effekt som fungerer godt i uttrykket hans.
Noen av verkene maler han mens de ligger på gulvet, andre lener seg skrått mot veggen. I heteperioder vandrer han gjerne naken mellom verkene og arbeider, mens kroppen gradvis dekkes av malingspletter. Men det er det ingen som ser, andre enn Lucy, en villkatt som smatt ut av et hull i veggen på Langfredag. Svart som den er, måtte den hete Lucy. Lucy og jeg maler sammen, sier han gjerne, når han snakker i telefonen.
Killi Olsen lager sjelden forarbeider, men skisserer direkte på lerretet med penselen. Han ser seg stadig tilbake til sine tidligere verk. Han henter inn igjen elementer han føler seg usikker på, og har lyst til å jobbe videre med – de figurer og symboler som opptar ham i den tilstanden han er i der og da. Enkelte tegn er også trygge å ha med videre, en form for ankerfester som er gode å ha når man står foran en ny og ubeskrevet lerretsflate. Kunsten er et tilstandsyrke, sier han, og ens tilstand avspeiler seg i arbeidene. Det kan være en korsfestelse å lage kunst. Det er samtidig en stor tilfredsstillelse å se verket nærme seg noe.
Det tar mellom et halvt og ett år å ferdigstille et maleri. Derfor arbeider Killi Olsen som regel med 10-20 verk om gangen. De siste tjue årene har han hovedsakelig arbeidet i olje. Olje er vanskelig, en langsom prosess med mye motstand. Samtidig er oljen magisk. Det blir et annet innhold enn med akryl – en dybde som aldri tar slutt, sier kunstneren. Han maler tykt, utformer frodige tåkekapper av en anselig mengde fargelag. Bilder som ble påbegynt i januar er fremdeles ikke tørre. Mens en fotograf han kjenner utfører et mestertykke på ett sekund, arbeider Killi Olsen seg møysommelig framover i månedsvis, tilfører fargepigmenter, skraper bort, bygger opp tykke partier som står ut fra flaten i relieff.
Og så er det dette spørsmålet som er så vanskelig å gi noe skikkelig svar på – når bør et verk avsluttes, når er det ferdig?
I stedet for å spinne videre på dette, overrasker jeg meg selv med å spørre hvilke farger han liker best. Han drar på det, det var vel et meningsløst spørsmål for en som behersker koloritten så suverent som ham. Han svarer likevel. Han har alltid ønsket å male hvite bilder. Men han har ikke kommet dit ennå. Jeg prøver å se det for meg, en spennende tanke. Korallrødt, og fiolett, sier han så. Blått liker han dårlig, det har lett for å bli frapperende, blått og grønt.
Vi avslutter der. Det hadde alt gått tre timer, og Killi Olsen må tilbake til atelieret for å fullføre maleriene til DE-VE-LO-PE, men smetter i forbifarten innom kunstmuseet for å be dem rengjøre skulpturen hans. Den står i bakgården mellom museet og Nidarosdomen, og nå har fuglene vært på den igjen. Jeg sitter igjen med følelsen av at Killi Olsen står på terskelen til et nytt vågestykke.
Tekst: Eva Furseth, kunsthistoriker og daglig leder av Kunstkontoret AS
Foto: Stein Jørgensen
© BONO/Kjell Erik Killi Olsen 2009