Gerhard Richter, en maleriets redningsmann

"Det er vel ikke slik at du tror en idiotisk demonstrasjon av penselarbeid, eller maleriets retorikk og dets element noensinne kunne bli noe, si noe, uttrykke lengsel?

Kommer disse ordene fra en som flyktig har kommet i kontakt med maleri i løpet av sitt liv, for så siden å avfeie det raskt? Nei, de kommer fra den tyske maleren Gerhard Richter, av mange ansett som den viktigste og mest innflytelsesrike maleren i vår tid. Kjent for sine "fotomalerier" og sine abstrakte malerier. Malerier fulle av spenning mellom den gjengitte virkeligheten og maleriets faktiskhet.
Gerhard Richter har i år vært temaet for to store utstillinger i Storbritannia; på The National Galleries of Scotland og The National Portrait Gallery i London. Igjen hadde de fokus på Richter som en maleriets redningsmann, som entret scenen på en tid hvor maleriet ble erklært dødt. I hans kunst ser vi også skyggene fra 1900-tallets historie.

Flukten fra Øst-Tyskland

Gerhard Richter ble født i 1932 i Dresden, Sachsen. Året før Hitler kom til makten. Hans far, en konvensjonell, fantasiløs lærer gikk inn for nazismen med hud og hår og kjempet som soldat både på vest- og østfronten, hvor han til slutt falt. Det gjorde også flere av Richters onkler. En av hans tanter, som var mentalt tilbakestående, ble avlivet som en del av nazistenes eutanasiprogram.
Terroren under nazismen gjorde et uutslettelig inntrykk på Richter, både som menneske og kunstner, noe som er synlig i hans malerier av en nazistonkel, terrorister og krigsfly.
Richter forsto aldri hvorfor hans mor og far hadde giftet seg med hverandre. Faren var kald og fantasiløs, mens moren var varm og kulturell med en brennende interesse for musikk, litteratur og kunst. Det var også hun som oppmuntret Gerhard til å bli kunstner.
Interessen for kunst gikk hånd i hånd med noe annet. En fundamental avsky og mistro mot alle former for ideologier. Etter å ha gjennomlevd nazi-æraen, levde han 16 år til under en steinhard ideologi. Kommunismen i Øst-Tyskland forsterket undertrykkelsen i den grad at selv barn angav sine foreldre til myndighetene. Etter endt skolegang fikk Richter lærlingplass innen reklame- og teatermaleri og fortsatte deretter med studier ved Kunstakademiet i Dresden. Der konsentrerte han seg om veggmalerier og studerte under Heinz Lothmar, en tidligere surrealist. Underlig nok var det på den avdelingen det var størst kreativ frihet. Myndighetene kontrollerte all kunst svært nøye. Sosialrealismen var den offisielle kunsten, men veggmaleriet tok man ikke like alvorlig, ettersom det ble sett på som "dekorativt".
Richter laget et veggmaleri på kunstakademiet og senere ett på det såkalte Hygienemuseet, men han følte instinktivt at han levde i et vakuum, strengt kontrollert av regimet.

Til vest

I 1959 fikk Richter tillatelse av myndighetene til å reise til vest for å besøke den store Documenta-utstillingen. Den var blitt startet i 1955 og var av uvurderlig betydning for tysk kunst og kulturliv, og til og med politisk, siden den hadde som ambisjon å gi en reell oversikt over internasjonal samtidskunst og dermed fylle igjen de hull som den 12-årige nazismen hadde skapt.
For Richter ble Documenta en åpenbaring. Han hadde aldri tidligere sett malerier av verken Jackson Pollock eller Lucio Fontana. Han ble umåtelig imponert. Han følte også at her var det en internasjonal dialog som han måtte delta i. To år senere, i 1961, flyktet han til Vest-Tyskland, og det i rett tid. Bare to måneder senere ble Berlinmuren reist. Myndighetene i Øst-Tyskland sørget da raskt for at hans to veggmalerier ble overmalt. Minner om at han arbeidet som kunstner skulle utslettes.
Etter råd fra en venn reiste Richter til Düsseldorf for å studere ved Akademiet der. I løpet av de neste årene brukte han tiden til å avlære seg den gammeldagse, ideologisk rettede undervisningen han hadde fått i Dresden og suge til seg alt det nye. I løpet v kort tid utførte han malerier i den aggressive stilen som for eksempel Jean Dubuffet og Alberto Burri sto for. Deretter ble han interessert i pop art, dadaismen og fluxus, en retning som var påvirket av dadaismen og innbefattet navn som bl.a. John Cage og Yoko Ono. Men den viktigste og aller mest grunnleggende innsikten Richter fikk i disse årene, var følgende: at samtidskunst var noe som MÅTTE utskilles fra kunsthistorien. Slik han så det, skulle malerier være fokusert på selve bildet, snarere enn referansen, det visuelle i stedet for budskapet.

Fotorealismen

Richter mente det var umulig å fange noe som kunne kalles virkelighet i ett eneste bilde. Han begynte derfor å søke etter en annen måte å male på. Allerede som barn var han interessert i fotografi, og han begynte nå å male etter fotografier. Det første maleriet var basert på et fotografi av Brigitte Bardot. Det var i følge Richter et "rent" bilde. Helt virkelig, men samtidig "uoppnåelig". Disse maleriene hadde en helt spesiell kvalitet. De lignet nærmest på uskarpe fotografier. På den ene siden lignet de virkeligheten, men på grunn av det uskarpe uttrykket kunne øyet ikke fokusere på maleriet.
Richter var på ingen måte den eneste maleren som benyttet fotografier, men måten han brukte dem på var unik, en måte som ga ham en sterk og umiskjennelig signatur. Han brukte dem som om de var en virkelighet. Enten han hadde tatt dem selv eller funnet dem i en avis. Prosessen han benyttet gikk ut på å plassere et dias av et fotografi i en projektor, projisere det på lerretet, og deretter nøye spare ut konturene og detaljene i fotografiet. Deretter introduserte han en serie forstørrelser. Av og til myknet han bildet ved hjelp av penselen, andre ganger gjorde han dem hardere med aggressive penselstrøk. Resultatet av dette er at man som betrakter både ser og ikke ser. Enten det nå er den leende familien på stranden, Mars Baker, kvinnen med barnet eller folket ombord i motorbåten.

Gråskala og farge

På 60-tallet tok Richter for seg av flere strømninger innen den inter-nasjonale avant garde bevegelsen. I en periode gikk han igjennom en formmessig krise og kjente seg revet mellom figurasjon og abstraksjon. Det førte til at han laget malerier hvor han forsøkte å forene disse uttrykkene, gjennom, som Andy Warhol, å jobbe med silketrykk og portretter av velkjente ansikter og siden abstrahere dem på forskjellige måter. Bl.a. av Mao Tse Dung, som meget sannsynlig kan ha inspirert Warhol i hans Mao-malerier noen år senere.
Deretter fulgte hans grå periode, da han malte bilder kun i gråtoner. Dette gjorde det mulig for ham å konsentrere seg helt om påleggingen av farge og komposisjonen. Med ulike teknikker kunne han gjøre mønstrene i overflaten synlige, gjennom å legge tykke horisontale lag, eller ved å rulle på fargen. Noen år senere begynte han med sine såkalte "Fargeskalamalerier". Disse hadde visse paralleller til fargene til amerikanske minimalister, særlig til Ellsworth Kelly. For akkurat som Kelly var strukturen i maleriene basert på eksisterende systemer, i stedet for kunstnerens innfall.
På tross av inspirasjonen fra minimalistkunstnerne var det en betydelig forskjell mellom dem og Richter. Til forskjell fra Kelly og Donald Judd (som var bevegelsens ledende teoretiker), hadde Richter ingen tro på at kunsten kunne gi renhet. Det minnet ham alt for mye om de politiske ideologiene som hadde preget oppveksten hans og som han hadde lært seg å avsky. Som han uttalte: "Jeg maler for å hanskes med hvordan ting ser ut, det som er fremmed og merkelig, og som må få navn og mening".

Mot abstraksjon og tilbake igjen.

På begynnelsen av 70-tallet begynte Richter igjen å male abstrakt. I følge ham selv var det "en måte å la en ting komme, i stedet for å skape den". Richter bygget opp de abstrakte bildene sine i stadier gjennom å legge på ett lag, deretter vente på en indre reaksjon på dette, siden legge på enda et lag. Gradvis i denne prosessen kom det til detaljer og uventende virvler og mønstre.
Selv om dette var abstrakte bilder, hadde de rent teknisk en grunnleggende likhet med de figurative bildene hans; nemlig hans måte å skape uskarphet i bildene og å skrape i overflaten, slik at man så de underliggende lagene med farge. Det bemerkelsesverdige er illusjonen av rom som oppstår i dem. Det er som om man står foran et vindu og ser ut mot et landskap.
Senere tok imidlertid Richter opp igjen det figurative maleriet. Hendelsen, som var den utløsende faktoren, fant sted den 18. oktober 1977. Det var da de tre medlemmene av Baader-Meinhof-ligaen begikk selvmord i Stammheim fengselet. Med sin innebygde skepsis mot ideologier bestemte han seg for å male de døde, uten å glorifisere dem og å vise vanviddet i terrorhandlingene deres. Dette prosjektet kom til å vare til 1988. Da han ble spurt om de 15 maleriene, sa han: "Siden jeg maler de døde, er jeg like opptatt som en som graver graver". Selv døden har praktiske oppgaver som må skjøttes.

Mot lyrikk?

Richters maleri har som oftest et hardt uttrykk, og kanskje fremstår en del av dem derfor nesten som lyriske i sin sammenheng. Det gjelder for eksempel hans nesten hollandske genremalerier "Lys" og "Dødninghode med lys", samt hans landskapsmalerier som for eksempel "Waldhaus", inntil man ser at dette bare er en under- søkelse hvordan et hus i et skoglandskap ser ut.
I "Betty" beveger Richter seg plutselig inn i den personlige sfæren. Den Betty det her handler om, er datteren hans. Men vi kommer henne ikke inn på livet, og det er ikke et helt vanlig portrett. Hun er vendt bort fra betrakteren, og Richter har i stedet fokus på mønsteret og fargene i jakken hennes og hennes oppsatte hår. Hva kan vi vite om henne? Hva kan vi vite om noen? Spørsmål som Richter ser ut til å stille seg selv. Hva kan han vite om henne?
Richter har de seneste årene beveget seg inn i og ut av de visuelle språk han har skapt seg i løpet av sin karriere, gått tilbake, undersøkt og utviklet dem videre. Så blant de siste arbeidene hans har han på nytt gitt seg i kast med fargeskalamalerier i form av "25 farger". En tittel, som når det handler om Richter, skal ses på som en varedeklarasjon og ikke noe annet.

Tekst: Michael Dee, oversatt av Toril Kojan