Kunst som terapi

Jeg blir berørt. Jeg kjenner lidelse. Den tidens psykiatriske pasienter ble utsatt for overgrep. Kalde bad og insulinsjokk var blant metodene som ble brukt, til tross for at det manglet evidens for at det hadde noen effekt, sier psykiater og kunst- og uttrykksterapeut Hilde Hustoft.
Ifølge Hans Prinzhorn (1886-1933) var pasientene drevet av et sterkt indre behov for å uttrykke seg. Arbeidene er utført spontant på pasientenes egne premisser, og er ikke resultat av kunstterapi eller bevisst trening fra institusjonenes side.
- I den tiden ble pasientene ofte på sykehuset resten av livet. Heldigvis skjer det sjelden i dag, sier Hustoft. Hans Prinzhorn brukte i første omgang arbeidene som eksempler og illustrasjoner i boka Artistery of the Mentally Ill, som kom ut i 1922. Senere inngikk arbeidene som en del av kunstsamlingen ved sykehuset i Heidelberg, der Prinzhorn jobbet.

Kunst som terapi

Hilde Hustoft er psykiater og leder på poliklinikken ved Jæren distriktspsykiatriske senter på Bryne i Rogaland. Hun har videreutdanning i kunst- og uttrykksterapi.
- Ulike kunstneriske uttrykk har helt siden oldtiden vært en viktig del av menneskers liv. Men å bruke kunst i terapi er relativt nytt, og står fortsatt i startgropen. Det startet på 1940-tallet, og ble da særlig brukt på barn. De siste 10-15 årene er det kommet mer og mer inn i behandlingen også av voksne, men det er fortsatt ikke en utbredt terapiform, forteller hun. Hun har etter hvert en del års erfaring med kunst - og uttrykksterapi, blant annet med en gruppe pasienter som alle har gjennomlevd en psykose. De fullførte et år med ukentlig kunst- og uttrykksterapi.
- Psykotiske pasienter kan ikke stole på sansene sine. De kan se og høre ting som ikke er, og det kan gi en ensomhetsfølelse. I gruppen opplevde de det som fint å ha et fellesskap med andre som har opplevd det samme, forteller hun. For pasientene ligger vanskelighetene ofte langt tilbake i tid, og å uttrykke seg i ord er ikke alltid så lett.
- Kunst kan være en hjelp til å hente fram ord og ressurser, slik at de lettere forstår seg selv. Kunst er en annen måte å uttrykke seg på, sier Hustoft.

Allmennmenneskelige følelser

Å være psykisk syk handler ofte mye om angst. Mange har en opplevelse av å miste kontakten med seg selv. Det er en skremmende følelse, og vil ofte gjenspeiles i arbeidene. Men Hustoft tror ikke vi kan se om en kunstner er syk eller ikke ved å se på et bilde. Alle sterke følelser er allmennmenneskelige.
- Bildene fra gruppen avviker ikke fra dette. De vekker opplevelser fra hele spekteret av følelser. Humor, glede angst og lidelse, forteller terapeuten. Det stilles spørsmål om denne formen for terapi kan skape mer kaos for psykosepasienter. Hustoft tror snarere terapien kan bidra til å bedre kontakten med sansene. Men i kunstterapi, som i all annen terapi, er det opp til terapeuten og måten det gjøres på.
- I gruppen møter vi mennesket og ressursene, ikke pasienten og diagnosen. Det er en annen måte å møte dem på, enn vi gjør i annen behandling. Medisin alene gjør sjelden noen frisk. Vi har fortsatt mye å lære om psykiatrisk behandling. Kunst og uttrykksterapi ser ut til å ha en positiv effekt, fastslår hun. I gruppen bruker de også andre uttrykk som bevegelse, musikk og psykodrama, for å finne det som fungerer best for den enkelte.

Egenterapi

- Å male er en viktig del av livet mitt. Jobben som terapeut kan være tung. Til tider må jeg bære mye. Malingen er egenterapi, sier Hustoft. Som terapeut utsetter hun seg for mye menneskelig lidelse. Kunsten er en måte å rense seg på, komme tilbake til seg selv.
- Hjelper det meg, hjelper det i neste omgang pasientene og familien min. Som terapeut er det viktig å ikke bli utbrent, sier hun. Hustoft begynte å male fordi hun hadde behov for å uttrykke seg på andre måter enn med ord. Jobben som psykiater medfører mye fag og lesing, og hun ville lære å kjenne andre sider ved seg selv.
- Av og til bruker jeg kunst til å sortere fornemmelsene jeg opplever i møte med pasienter. Hun har atelier hjemme og tar kvelder og helger i bruk. Bak seg har hun to separatutstillinger, og flere kollektivutstillinger, blant annet under Schizofrenidagene i 2007.

Ikke ”De gales kunst”

- Utstillingen er flott og interessant. Det er bestemt ikke Prinzhorns hensikt å lage de gales kunst til en egen kategori, hevder Hustoft. De fleste av arbeidene i Prinzhornsamlingen er skapt av mennesker uten formell kunstutdannelse og med diagnosen schizofreni. I Prinzhorns analyse viser han til noen fellestrekk som bruk av ornamentikk, streben mot orden, gjentakelse og bruk av tydelig symbolikk.
- For meg er kunst i det skjæringspunktet der jeg lar meg berøre. Å uttrykke seg kunstnerisk er noe alle har behov for. Det er ikke forbeholdt en elite. Men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på stor kunst, sier Hilde Hustoft.
Flere av de 13 kunstnerne som er representert i utstillingen ble ofre for nazi-stenes utryddelse av mentalt syke, og døde i konsentrasjonsleire. Prinzhorns bok og samling ble viktige inspirasjonskilder for en rekke kjente kunstnere som Paul Klee, Max Ernst, Pablo Picasso og Jean Dubuffet. Det er første gang deler av Prinzhorn-samlingen vises i Norge. Utstillingen ble offisielt åpnet på Rogaland Kunstmuseum under den årlige psykiatrikonferansen Schizofrenidagene i Stavanger høsten 2008.

Tekst og foto: Guro Waksvik