Edvard Munch og kunstens terapi

Uttrykk og følelser

Edvard Munch opponerte mot sin samtid. Han ville ikke male pene interiørbilder av mennesker som leser og kvinner som strikker. Han søkte motstand og gjorde det ikke lett for seg selv, både sosialt og psykisk. Han møtte som kjent generelt stor motstand i det kunstneriske miljøet både i Kristiania og Berlin. I tillegg måtte han grave dypt i sitt eget følelsesliv og vanskelige historie for å male det han ønsket, nemlig ”levende mennesker der puster og føler og lider og elsker”. Munch representerer overgangen fra impresjonismen til ekspresjonismen, fra inntrykk til uttrykk.
Munch var ikke den som holdt kjeft da han ble kritisert. Han hadde klare formeninger om folk som mente noe om kunsten hans. Under et opphold i Nice i 1891 skrev han:
- Det kunde være morsomt at preke lidt for alle disse menneskerne som nu i så mange år har set på vore billeder – og enten har leet eller rystet betænkeli på hodet. [...] De kan ikke fatte det er alvorli ment – det må være humbug gjort i sludseri – eller i sindsforvirrelse – helst det sidste. [...] De kan ikke få det i hode at disse billeder er gjort i alvor – i lidelse – at det er produkt af vågne nætter – at de har kostet ens blod – ens nerver. Mye av kritikken av Munchs malerier gikk på hans valg av motiver. De representerte en sterk kontrast til samtidens vakre og uproblematiske bilder. I tillegg ble han sterkt kritisert for malemåten, som også stod i sterk kontrast til samtiden. Han skrapte i lerretshuden, og ofte malte han direkte med malingstuben. På bakgrunn av disse poengene ble Munch ofte, som han skriver selv, antatt sinnsforvirret. Munch selv kjente seg selvsagt ikke igjen i denne beskrivelsen, men han skriver ofte om det han kaller ”livsangsten”. Munch har også uttalt at sykdom og død var to elementer som hadde fulgt ham hele livet, og som han faktisk ikke ville vært foruten. Han innså selv at han ikke ville vært den kunstneren han var uten lidelser som nerver og angst. Han benyttet dette direkte i sine kunstneriske prosjekter som en form for terapi. Kunst som terapi
Det at Munch mente at tiden var inne for å male følelser og ikke inntrykk, krevde som sagt at han røsket opp i sitt indre på leting etter egnede motiver. Han malte både tragiske hendelser fra barndommen, i tillegg til følelsemessige opplevelser senere i livet. Maleriene hans er utrolig personlige og utleverende.
- Jeg mener derfor ikke at min kunst er syg, som Scharffenberg og mange tror. Det er folk som ikke kjenner kunst-historien. Når jeg maler sygdom og last, er det tværtimot en sund utløsning. Det er sund reaktion som man kan lære af og leve efter.
Munch betraktet den maleriske prosessen som terapeutisk ved at han fikk utløp for følelsene sine. Poul Erik Tøjner skriver i “Munch med egne ord” at Munchs kunstneriske koreografi kan betraktes som malerens sorgarbeid synliggjort i maleriets fysikk.
Mye av grunnen til Munchs popularitet er at han malte grunnleggende og evigvarende temaer som vi fortsatt kan relatere oss til i dag. Kjærlighet, liv, død, sorg og sjalusi. Kunsten er ikke bare for kunstneren selv. Han eller hun maler vanligvis med en bevissthet og et ønske om en betrakter. Munch skriver at han gjennom sin kunst har ”førsøgt at få forklart mig livet og dets mening. Jeg har osså ment at hjelpe andre til at klarlægge sig livet.”

Renselse gjennom kunsten

Den greske filosofen Aristoteles (384 - 322 f.Kr.) skrev i Poetikken om begrepet ”katarsis” som et av målene forfatteren av et teaterstykke bør sette seg. ”Katarsis” betyr renselse og refererer til den tilstanden publikum oppnår ved å kjenne seg igjen i historien og menneske-skjebnene i et teaterstykke. Renselsen kommer gjennom følelsesutbrudd som for eksempel sorg og glede. Jeg ser en klar forbindelse mellom Aristoteles` ”katarsis” og Munchs kunstneriske agenda. Munchs malerier hadde sannsynligvis en rensende og bearbeidende effekt på ham. Den effekten har de fortsatt på oss andre som opplever kunsten hans. Vi får utløp for følelser og tanker gjennom gjenkjennelse av allmenne temaer, i tillegg til å kunne drømme oss bort i en vakker og fascinerende verden. Kjærlighet, liv, død, sorg og sjalusi er elementer som garantert vil fortsette å påvirke menneskeheten, derfor vil Munchs kunst kunne fungere som terapi i uendelig mange år fremover.

Tekst: Cecilie Tyri Holt