Mogens - Anatomi

Jeg har alltid vært opptatt av menneskekroppen. Landskap og stilleben har liksom aldri vært mitt hovedtema i maleriet. Jeg er faktisk så opptatt av anatomi og menneskekroppen at når jeg har møtt nye mennesker for første gang, kan jeg som oftest beskrive kroppen deres, men sjelden huske navnet deres.
Jeg maler stort sett bare selvportretter, og jeg har ikke tall på alle de timene jeg har brukt ved speilet for å studere meg selv. Ansiktet og kroppen, i forskjellige vinkler og forskjellig lys. Prøve ut forskjellige stillinger, kjenne på hvordan det føles. Ta og klemme på muskler og sener, prøve å skjønne hva som foregår under huden…

Å male et godt bilde er vanskelig.

Om det kunstneriske uttrykket hemmes av en mangel på anatomikunnskap, er det minst like ille som om det hemmes av mangel på materialkunnskap.
Og hvordan skal man lære seg anatomi?
Man kan selvfølgelig lære det fra en bok, men i likhet med det store utvalget av materialtekniske bøker er utvalget av anatomibøker også fullt av dårlig og ubrukelig informasjon. Ikke misforstå meg; jeg mener ikke at anatomibøker ikke er korrekte, eller at de er fulle av feil. Jeg mener at de ofte er ubrukelig ut fra et kunstnerisk synspunkt.
Bøkene som er verst, er som oftest alle dem som har titler som ”anatomy for the artist”, ”learn to paint the human body” og så videre. Forfatteren kan være en habil kunstner som tegner gode og riktige menneskefigurer. Men en godt tegnet figur lærer deg ikke så mye om kroppens funksjon. Mange store kunstnere har tegnet og malt fantastiske anatomiske studier, bare tenk på Matisse som med en enkel blå strek klarer å beskrive alle muskler og det underliggende skjelettet, eller de fantastiske tegningene til Leonardo da Vinci, korrekt ned til den minste detalj.
Men det er vanskelig å lære prinsippene for hvordan menneske-kroppen fungerer og ser ut bare av å studere disse. Alle store kunstnere tolker det de ser. Fremhever noe for å underbygge uttrykket. Utelater det som er uvesentlig. Jeg har anbefalt en bok i en tidligere artikkel, og jeg har anbefalt den når jeg har holdt kurs. Jeg har faktisk anbefalt den til alle som spør og alle som vil høre etter, og jeg nøler ikke med å gjøre det igjen!
Godtfried Bammes: Die Gestalt des Menschen.
Utgiver: E. A. Seeman, Leipzig 1991. ISBN 3363009666. Tysk utgave, innbundet 473 sider. Selv om du ikke kan et eneste ord tysk er denne anatomiboken ti ganger bedre enn alt annet på markedet. Glem alle andre famlende forsøk!
Om du i tilegg kan tysk, er den enda bedre. Finnes også i en engelsk utgave, men siden jeg ikke har sett den selv, er jeg usikker på om det er den komplette utgaven, eller en forkortet versjon.
Og hvorfor er denne boken så god?
Jo, fordi den viser prinsipper for hvordan menneskekroppen fungerer. Hvordan skjelettet er satt sammen, hvordan det kan bevege seg, hvilke muskler som påvirker bevegelsen og utseendet. Alt dette er rikt illustrert med plansjer, skisser og foto. Denne boken går ikke i den fellen som mange bøker gjør ved å bruke for ”pene” mennesker. Modellene i denne boken er ”vanlige” mennesker. Unge og gamle. Tynne og tykke. Glatte og rynkete.
Jeg liker pene unge damer. Jeg er jo tross alt en heteroseksuell mann. Men når det gjelder å male eller tegne mennesker, er det ikke noe som er så vanskelig eller uinteressant som pene unge damer. Det er ingenting som vises, ingen rynker, ingen folder i huden, ingen tydelige muskler å legge vekt på. Ingen personlighet. Dette er også ofte problemet når man skal tegne eller male akt. Det er vanskelig å finne modeller med ”personlighet”. Det er lettere å få en pen ung mann eller dame til å posere naken i en akttegningsklasse enn en gammel rynkete dame med hengepupper og valker. Hadde bare den gamle damen vært klar over hvor gjerne kunstnere ville bruke henne som modell, nettopp på grunn av at kroppen har personlighet, hadde det kanskje vært annerledes. Og det som ut fra et skjønnhetsideal er vakkert (diktert av moteindustrien), er ofte fullstendig uinteressant for en kunstner!
Når man først har begynt å skjønne skjelettets funksjoner og begrensninger, kan man studere musklenes funksjon, og dermed også kroppens utseende. Og plutselig blir mange av de bøkene som tidligere var uinteressante, veldig lærerike. Når man først har skjønt kroppen som enkle maskindeler, kan man bevege seg videre.
Til dem som får mulighet til det; en tur innom anatomisk institutt på Universitetet i Oslo, hvor du får se virkelige mennesker, hvor du kan kjenne på og se hvordan et menneske ser ut under huden, er en helt uvurderlig erfaring!
Mange vil sikkert rynke på nesen av tanken på dette. Døde mennesker, lukten av formalin… Og tro meg, kyllingfilet smaker ikke akkurat så godt den dagen! Men et slikt besøk lærer deg så utrolig mye, ting som du ikke kan lære ved å se det i en bok. Da kommer vi til neste stadium av anatomiforståelse. Det levende mennesket. Man kan lære mye av anatomiske plansjer og ved å studere døde mennesker på anatomisk institutt, men så lenge man ikke skal male lik må man se på levende mennesker. Boken ”Living anatomy”, gjør dette på en veldig god måte. Den er skrevet med tanke på å komme vekk fra det den kaller kadaverdisiplin.
R. D. Lockhart: Living Anatomy.
Utgiver: Faber and Faber, London 1974. ISBN 0571091776, paperback 96 sider. Rikt illustrert med bilder som viser hvordan muskler påvirker hverandre, forskjeller i fleksibiliteten i huden hos unge og gamle mennesker, med mer.
Men det viktigste er og blir å studere og male og tegne etter levende modell. Alt fra korte croquis-økter til lengre studier over flere timer og dager er lærerikt. Croquis er korte studier etter modell, som oftest tegning. Her snakker vi om stillinger som modellen holder i kort tid. Noen ganger er det snakk om sekunder, men som oftest fra 1 til 10 minutter. Fordelen med så korte studier er at du ikke har tid til å bry deg om detaljer, du må se og tegne kun det viktigste. Om du har 10 sekunder på å tegne en stilling rekker du ikke å tenke, du rekker knapt å løfte blyanten fra arket!

Det viktigste er bestandig å se helheten.

Jeg hadde en medstudent da jeg gikk på maleskole. Når vi tegnet akt, var det vanlig å begynne med å sette av hvor stor figuren skulle være i forhold til arket. Finne midten av kroppen, hvor stort hodet var i forhold til kroppen, lengden av armene i forhold til bena. Men denne ene av mine medstudenter gjorde dette helt annerledes. Det første han tegnet var fingrene med negler og alt, og så videre til brystvortene. Det er kanskje unødvendig å fortelle at figurene hans aldri fikk plass på arket, og at de var så langt fra anatomisk riktige som de kunne komme. Jeg mener selvfølgelig ikke at alle skal tegne og male 100 % anatomisk riktig. Michelangelos menneskefigurer er langt fra anatomisk riktige, El Grecos figurer likeså. Ikke fordi de ikke kunne gjøre det riktig, men fordi de valgte å forandre det de så for å få frem et spesielt uttrykk.
Det jeg mener, er at man skal lære å gjøre det korrekt, for så å kunne velge å gjøre det korrekt eller ikke. Michelangelo kunne helt sikkert tegne helt korrekt, men det var ikke det han var ute etter. Han ville forsterke og gjøre figurene bedre enn i virkeligheten.
Ingenting er så forferdelig som å måtte male over et godt bilde fordi man ikke klarer å få til menneskefigurene. Jeg har selv forkastet mange bilder og mange gode ideer, fordi jeg ikke har klart å gjennom-føre det slik jeg har villet. Og for meg vil en minimal feil i anatomien vokse seg så stor og betydningsfull at jeg etter en stund bare ser denne feilen. Det gjelder selvfølgelig også i andre sine bilder.
Om man har kunnskap kan man gjøre nesten hva som helst og det fungerer.

En liten aneke

Noe av det som kan gjøre det vanskelig å male eller tegne naturtro portretter (spesielt om man jobber etter foto istedenfor levende modell) er hår. Det dekker som oftest omtrent halve hodet, og skjuler mye. For en tid tilbake hadde jeg det som kalles alopecia. Immunsystemet i kroppen angriper ved en feil hårsekkene og fører til at håret faller av. Dette kan være flekkvis eller komplett. I mitt tilfelle mistet jeg alt håret på hodet, skjegg og øyenbryn, og mesteparten av håret på overkroppen. Mange ville sikkert se dette som en stor tragedie, men det ga meg en fantastisk mulighet til å utforske alt av det som vanligvis var skjult av håret. Heldigvis er alopecia ikke nødvendigvis en permanent tilstand. 90 % får håret tilbake.
Jeg var heldigvis blant disse!

Mogens Henckel, tekst og foto