Ernst Ludwig Kirchner - en tysk ekspresjonist på broen

Ernst Ludwigs indre usikkerheten begynte nok allerede i ung alder. For drømmen om et kunstnerliv var slett ikke forenlig med familiens solide, borgerlige tradisjoner. Kirchner jr. ble presset inn i en akademisk utdannelse og begynte pliktskyldig på arkitekturstudiet i Dresden. Lykkeligvis traff han likesinnede, som også besøkte utstillinger og deltok på kurs. De unge håpefulle støttet hverandre og holdt kunstnerdrømmen levende. Og så - endelig etter fire år, med diplomet i lommen, var Ernst Ludwig endelig fri. Klar for et liv i kunstens tjeneste – uten å ane hva som ventet.

Fritt svev over avgrunnen

Da hans skuffede foreldre ikke var villige til å støtte ham økonomisk. En helt naturlig og praktisk reaksjon ble gruppen ”Die Brücke” (Broen) - startet sammen med Fritz Bleyl og studievennene Heckel og Schmidt-Rottluff. Selv om Kirchner regnes som det ledende Brücke-talentet, hadde han langt fra noen lett begynnelse. På søken etter sin plass i samtidens uttrykk – og i mangel på formell kunstutdannelse - testet han i stedet ut formspråk og teknikk inspirert av flere store navn, blant andre Henri Matisse og vår egen Edvard Munch. Etter hvert som hans særegne stil tok form, finner vi - både i maleri og tresnitt - en tydelig trang til drama. Bildene hadde brå, nervøse linjer og hvasse, kontrasterende farger. Menneskenes ”avkledde” ansikter gjenspeilte hans egen indre uro og angst, fortvilelse og desperasjon. Selv i mer upersonlige motiver, hvor suksessfulle og velkledde mennesker flanerer sorgløse langs storbygater, er stilen stadig preget av spisse, svarte konturer mot syreskarp koloritt. Raffinert asfaltglamour – en bitter motsetning til kunstnerens eget liv langs stupets rand.

Balansegang

Kirchners tidlige arbeider handler nærmest utelukkende om følelser og mennesker. Hans eget stadig skiftende sinnelag. Den evige, indre kampen måtte og skulle ut på lerret og papir i all sin styrke! Slik at det kunstneriske arbeidet kan ligne en ubevisst egenterapi.
I Kirchners arbeider blir kontrastene spesielt krasse, når hans schizofrene ansikter i bitende farger møter sine ekstreme motsetninger. For i Kirchner produksjon finnes også milde, kubistisk inspirerte akt bilder i gylne fargetoner, og vâre tegninger skissert med følsom hånd.
Etter 1911 - den hektiske og selvdestruktive artisttilværelsen i Berlin ble skjebnesvanger for hans sensible sjel. Over det kaotiske atelieret - fylt av afrikansk og japansk dekor, bilder og skulpturer med utfordrende, seksuelle motiver, lå en tydelig eim av opium. Livet var dekadent og deilig. En selvsikker Kirchner presenterte seg som:” E. L. Kirchner, ekspresjonist og leder av den nyeste trenden.” Etter gruppeutstillinger i Berlin, München, Hamburg og Køln, fulgte hans første separate show i 1913. Suksesskurven var stigende!

Innhentet

Bare to år senere, i 1915, ble han innkalt til militærtjeneste – men raskt funnet ubrukelig. Den korte, men skremmende opplevelsen førte likevel til sammenbrudd - og hans første av mange opphold på nervesanatorier. Først i Tyskland og senere i den sveitsiske fjellheimen. Davos ble også hans siste bosted. De rolige årene nær naturen brakte større harmoni og en klar endring både i motiv og fargevalg. Dramatikken roet seg til fordel for trauste bønder og høye fjell og mørke skoger. Selv et snev av den typisk sveitsiske ”alpe- naivismen”, full av snille, u-kirchnerske detaljer, dukket opp. Han stilte ut i Berlin og Basel. Hans kreative impulser syntes å fungere i samklang. Nå kunne ikke engang innslagene av ekspresjonismens krasjende ”skrik” i rosa og fiolett ødelegge likevekten. Og kjærligheten blomstret med den mangeårige kjæresten Erna Schilling. Han hadde suksess i Venezia, New York og Brüssel.

… og tilintetgjort

Men – Kirchner var tilbake i hjemlandet, hvor Naziregimet og Hitler fikk stadig mer makt. Blant mye annet ville de ”rense” landet for det de mente var dekadent kunst. Dette traff Kirchner med enorm styrke. Ikke bare ble han ekskludert fra det Preussiske Kunstakademiet. Til sammen 639 av hans kunstneriske verk ble konfiskert fra et antall tyske museer! Hendelsen førte til dyp depresjon. Han flyttet tilbake til Sveits - og følte seg med rette isolert, forlatt og tilintetgjort. Den 15. juni 1938: Etter å ha ødelagt tegninger og brent treskulpturer, rettet han pistolen mot hodet og tok sitt eget liv. Selv om han kun ble 48 år gammel, rakk han å markere seg sterkt på Weimar-tidens kunstscene. Ernst Ludwig Kirchner etterlot seg en enorm samling på over tusen malerier, flere tusen pasteller og trykk, dusinvis av tresnitt og tekstildesign.

Tekst: Aase Rostad