Tommy Sørbø om Hitlers malerier
Tommy Sørbø om Hitlers malerier
For et års tid siden var jeg med på et TV program hvor synske personer skulle teste sine evner. Eksperimentet gikk kort fortalt ut på at de skulle forsøke å finne ut hvem som hadde laget et bestemt bilde.
Først fikk de se selve bildet, og så skulle de plukke ut hvem som kunne ha malt det i en flokk på åtte personer. De synske hadde tidligere verken sett bildet eller noen av de potensielle kunstnerne bak bildet. Også jeg skulle prøve å identifisere kunstneren. Ikke fordi jeg var synsk, men fordi jeg var kunsthistoriker, og heller ikke jeg kjente til kunstneren eller kunstverket på forhånd. Poenget var å sette to metoder opp mot hverandre; en overnaturlig og en vitenskapelig.
Spor i bilder
Bildet jeg ble konfrontert med var et halvabstrakt maleri med en fargeholdning som gjorde at jeg gikk ut i fra at det måtte være malt av en kvinne. Rent formmessig hadde det et uttrykk som gjorde at jeg tenkte det måtte være malt av en middelaldrende eller forholdsvis ung kvinne, kanskje i begynnelsen av 40 årene. Maleriet hadde ikke noe eksperimentelt eller dypt originalt over seg. Det så riktignok ut til å være malt av en som var profesjonell, men som kanskje ikke hadde det helt store talentet. Jeg gikk ut i fra at kunstneren hadde relativt ryddige tanker i hodet og kanskje en like ryddig livsførsel.
Da de åtte personene kom marsjerende inn, og jeg skulle plukke ut kunstneren, kunne jeg umiddelbart se bort i fra mennene. Basert på alder sto jeg så igjen med tre kvinner. Nå måtte jeg lete etter sosiale kjennetegn: Hvordan ville en slik kunstner finne på å gå kledd? Hva slags smykker ville hun ha? Ville jeg kunne gjenkjenne henne på kreativ sminkebruk? Basert på disse vurderingene sto jeg til slutt igjen med to. Et kort øyeblikk åpnet jeg for intuisjonen og pekte på den ene av dem. Hun trådte et skritt fram, og smilte. Jeg hadde plukket ut rett person. Det var hun som hadde malt bildet. Hvordan gikk det med de synske? De hadde gjennomgående langt større problemer med å identi-fisere kunstneren enn meg.
Jeg forteller ikke for å skryte, eller for å bevise at det ikke kan finnes synske mennesker, men rett og slett for å beskrive et bestemt kunstsyn. Min enkle metode for å kunne identifisere kunstneren bak verket bygger på en logikk som er blitt svært vanlig i dag; nemlig ”å lese” kunstverket som et symptom på noe annet. Verkets egenverdi er ikke lenger så viktig. Maleriet, installasjonen og tegningen er i ferd med å bli til et tegn. Et spor. Noe som viser til en bakenforliggende realitet. Dette bakenforliggende kan være en abstrakt ide eller et saksforhold som i konseptualismen, men svært ofte er det rett og slett kunstneren selv.
Vi forestiller oss at verket sladrer om kunstnerens personlighet, om hennes eller hans innerste tanker og motiv, om forhold som kunstneren selv ikke en gang har et bevisst forhold til. Mens våre tipp-tippoldeforeldre sto målløse foran I.C. Dahls “Stalheim” og beundret kunstnerens evne til å fremstille naturen, står vi foran dagens kunst og diskuterer hva fargebruken og penselstrøkene sier om kunstnerens barndom og konfliktfylte sinn.
En maler med bart
Men hvor langt kommer vi med denne metoden overfor kunst som ikke er produsert i vår egen tid? La oss gjøre et lite eksperiment. Ta en titt på noen av de bildene som er reprodusert i artikkelen; pertentlige tegninger og akvareller av hus, dyr og blomster. Ikke akkurat noen mesterverk, men absolutt ikke uten talent. Kunstneren har hatt en sikker og stødig hånd om perspektiv, proporsjoner og skyggelegning, og rent koloristisk er han eller hun heller ikke helt på jordet. Hadde jeg støtt på disse bildene i en bruktbutikk og ikke visst noe mer om dem, ville jeg kanskje ha sagt at de var laget av en kvinne fra borgerskapet i begynnelsen av 1900 tallet som var glad i dyr og blomster. Det kunne til og med hende at de var laget av en ung og lovende kunstner tidlig i karrieren, før han eller hun ble kjent. Som 12 - 14 åring lagde Edvard Munch ting som var dårligere enn dette.
Hvem som har malt dem? Adolf Hitler.
Hva skjedde med bildene nå? Forandret de seg? Nei, bildene er selvfølgelig de samme, men vårt blikk forandret seg. Vi ser dem plutselig på en annen måte. Fra å være avbildninger av dyr og blomster ble bildene til tause vitnespyd om ondskap. For på en eller annen måte må vel Hitlers grenseløse menneske- forakt ha nedfelt seg i dem, om vi bare leter lenge nok.
Nazikunst?
La oss begynne med det mest nærliggende; motivene, bildenes innhold. Hitler maler gamle hus, altså en heroisering av tysk kultur og historie. Typisk for nazistene. Han maler landskap, vakre og uberørte landskap upåvirket av industri og moderne byliv. Sikkert et uttrykk for nazismens dyrking av den landlige idyll. Også maler han hunder. Der har vi det; Hitler var glad i dyr, ikke i mennesker. Han drepte millioner av jøder, men han elsket schæferne sine. Men hva så med alle de andre som maler slike motiv. Er de også nazister? Nei. Vi må vel bare innse at det er vanskelig å finne et spesifikt nazistisk innhold i Hitlers kunst.
Hva så med malemåten, er det noe der som kan fortelle oss om Hitlers psyke? I dag tar vi det nærmest som gitt, at måten vi uttrykker oss på er mer intuitiv enn selve innholdet i uttrykket. Det et maleri forestiller, er noe vi mener å kunne velge, mens formen er noe som bare kommer av seg selv alt etter hvilken personlighet vi er i besittelse av. Det første som slår oss er at Hitlers bilder er utført i en temmelig konvensjonell naturalistisk stil. Altså i overensstemmelse med nazistenes kunstpolitikk som foraktet modernismen. Ja, men nok en gang; hva med alle de andre halvamatørene som malte på nøyaktig samme måte? Var de også nazister? Nei, de var kremmere, og visste, akkurat som Hitler (før han ble politiker og demagog), at skulle de få solgt bildene sine, så kunne de ikke eksperimentere. Folk flest vil ikke ha Picasso, de vil ha koselige skildrerier av noe de ”kan se hva var”, og som de kunne henge opp over sofaene sine.
Heller ikke når det gjelder penselstrøk, komposisjon, fargevalg eller perspektivbruk finnes det noe som kan forbinde disse bildene med Hitler og det han ellers sto for. Vi kan like det eller ikke, men en jøssing, jøde eller kommunist ville kunne ha malt det samme motivet på samme måte uten at noen hadde reagert.
Dårlig kunst?
Hva står da igjen å bedømme? Jo, kvaliteten. Vårt siste håp er at Hitlers ondskap på en eller annen måte skal komme til uttrykk i det talentløse ved bildene. At de er dårlig malt. Han fortjener simpelthen ikke bedre. At Hitler skulle være kunstnerisk og kreativ er en uutholdelig tanke, særlig i dag hvor man forbinder disse dydene med følsomme sinn og evne til empati. Altså, er Hitler en dårlig maler? Ja, hvis vi skal tro de fleste av hans
biografer etter krigen, er han en talentløs dilletant som maler hjelpeløse, stive og amatørmessige skildrerier uten noen som helst kunstneriske kvaliteter. Men hvis vi nå på forhånd ikke vet hvem som har malt dem, er de da også dårlige? Tja, det spørs hvilket sammenlikningsgrunnlag vi har. Som kunstverk er de utvilsomt ikke noe å skryte av, selv om jeg ikke skal se bort i fra at han hadde kunnet komme inn på Statens Høstutstilling i mellomkrigstiden med noen av dem.
Bedømt som hobbyprodukter derimot, vil jeg si at de har svært høy kvalitet, og det er liten tvil om at han hadde kunnet utvikle dette talentet videre dersom han hadde satset på en kunstnerisk karriere.
Mange har fablet med tanken om hvordan verden ville ha sett ut dersom Hitler ikke hadde blitt refusert når han søkte om studieplass ved arkitektstudiet ved Kunstakademiet i Wien. Når jeg i dag ser bildene hans, synes jeg egentlig det er litt merkelig at han ikke slapp inn. Jeg har sett kjente arkitekters tegninger som er atskillig dårligere enn Hitlers.
Konklusjonen på vårt lille eksperiment må bli at disse bildene ikke sladrer om produsentens personlighet, hvor mye vi enn måtte ønske det. De sier naturligvis noe om den tiden de ble til under, men opphavsmannens grenseløse ondskap tier de om. Dette viser hvor historisk bestemt vår terapeutiske lesemåte av kunst egentlig er. Jeg er overbevist om at dersom Hitlers bilder ikke hadde vært signert, ville man virkelig måttet ha synske evner for å kunne peke ut akkurat han som kunstneren bak.
Tekst: Tommy Sørbø