Lars Hertevig - var han gal?
Lars Hertevig - var han gal?
Setter du et av Hertervigs fredelige naturbilder ved siden av Munchs groteske ”Skrik”, dukker spørsmålet automatisk opp: ”Hvordan er det mulig at Hertervig ble den norske kunstneren, som stadig betegnes som gal?”

Han som har gitt oss glimt fra den fredeligste drøm… Som viste oss fredfylt, norsk natur - tilsløret i duse, harmoniske farger… Skog og mark og hav. ..og solens forsiktige stråler som bryter igjennom lekne skyer. Komposisjoner i nært slektskap med britenes store maler, Turner. Lyst, rolig og romantisk. ”Kan det menneskelige øyet virkelig oppfatte slike sarte impresjoner uten at en velutviklet sjel er med i prosessen?” Svaret må bli nei. Så hvorfor stemple Hertervig som outsider? ”Han led av melankoli!” Ja vel.
Som mange av verdens største billedkunstnere. Dessuten, hvem har ikke til tider følt tåken legge seg klam over livsgleden? For Hertervig synes tre faktorer avgjørende: Hans halvannet år lange tilflukt på Gaustad Sykehus, den mektige Alexander Kiellands knusende skriverier. Og et helt liv omgitt av selvfornektende religiøsitet og skyldfølelse.

”Portrett av Lars Hertervig” (som 21-åring i 1851). Malt av Nils Bjørnsen Møller. Olje på lerret, 18,5x16 cm.
Den tyngende religionen
Strengt kristent livssyn og fanatisme har kneblet mange. Lars Hertervig er et typisk eksempel. Selv om Kvekerbevegelsen først og fremst er kjent for sin motstand mot krig, viser Hertervigs liv hvordan man den gang også la vekt på kunstens ugudelighet. Strengt, puritansk og fattig var foreldrehjemmet. Alt som ikke var direkte nyttig for overlevelsen i verden var synd og ikke av Gud. For en kunstnerisk begavet ung gutt, fylt av skaperkraft, må denne holdningen ha vært vanskelig å leve med. Ja, mer enn det. Evnene hans må ha vært som en plage og belastning. Det mest ironiske er jo at mens de religiøse ”ekspertene” preket om personlige møter med Gud, med stillhet og indre lys, malte Hertervig nettopp sine spirituelle landskaper under en høy og lys himmel. Fanatisme kan gjøre blind, og bildene ble avskrevet som syndige dekorasjoner til de rikes hjem.
Frigjørende og skremmende utlendighet.
Etter hvert ga foreldrene etter og med hjelp fra sponsorer dro han til Düsseldorf for å få kunstnerisk utdannelse. Initiativet kom fra maleren Bernhard Hanson, som underviste den begavede unge Lars og ville hjelpe ham videre. Etter andre utenlandsopphold kom han imidlertid ”forstyrret” hjem. Kanskje fant han seg ikke til rette, eller påtrykket hjemmefra ble for stort. Etter over et år på Gaustad Sykehus utenfor Christiania mistet han dessuten kontakten med kunstnermiljøet. Indirekte var vel omgivelsene med på å gjøre ham til taper. Han levde enkelt og tilbaketrukket. Arbeidet med hjemmeproduserte møbler og interiørdekorasjon. Malte med duse farger på brukt innpakningspapir og annet folk kastet. Akvarellpapir var for kostbart. Resultatet viste han bare til folk han kjente og stolte på. Og det var Guds natur – og ikke menneskene – som for det meste fylte motivene hans. Men så hadde jo heller ikke menneskene gitt ham særlig støtte eller glede i livet.
Krass konfrontasjon
Dikter og ordfører, Alexander Kielland, var en mektig mann i hjembyen Stavanger. Men selv han trengte penger og ville selge sitt store Hertervig-maleri, fra 1856, til Nasjonalgalleriet i Christiania. Derfor ville han skrive en artikkel, i håp om at ”den glemte”, 63 år gamle Hertervig ville male igjen. (Mer berømmelse for kunstneren ville bety høyere salgspris for Kielland.) Dessverre var ikke Hertervig interessert verken i intervju eller maleutstyr fra ordføreren. Dermed reagerte dikteren skarpt, beskrev kunstnerens arbeider meget negativt og hevdet at Hertervig faktisk var død allerede i 1860-årene. Selv om han var fullt levende. Denne lille episoden i Lars Herter-vigs liv må likevel ha gjort dypt inntrykk. Alexander Kielland hevdet å ville ”inspirere”, men hans arrogante skriverier skapte derimot et nedsettende og negativt bilde av en særdeles beskjeden billedkunstner.
Endelig oppreisning
Lars Hertervig var syttito år da han døde i 1902. Det skulle ta tid før han fikk velfortjent honnør for sitt kunstneriske talent. Ettertiden har imidlertid kalt ham ”en av Norges mest originale billedkunstnere”. At hans religiøse samtidige ikke var i stand til å sanse det spirituelle i arbeidene hans, taler ikke akkurat til deres fordel. For noe av det aller beste han har skapt ligger i den subtile gjengivelsen av himmelen og dens Guddommelige lys.
Tekst: Aase Rostad