Den blinde fotografen

I hvor stor grad kan kunsten fungere som terapi? Kan kunsten rett og slett løfte et menneske ut av mørket og gi en tilbake troen på livet? Det var i hvert fall tilfellet for den amerikanske kunstfotografen John Dugdale.

På 1980-tallet var Dugdale en av New Yorks best betalte reklamefotografer. HIV-smitten utviklet seg til AIDS, og John var nær ved å dø. Mot alle odds overlevde han, men er nå nesten blind. Han er helt blind på det høyre øyet, og på det venstre øyet har han fort-satt 10 % syn, slik at han kan skimte et grumsete lite felt. Å bli blind er en katastrofe for hvem som helst, men det er ekstra vanskelig for noen hvis liv og virke dreier seg om visuell kreativitet. Johns yrkesliv var over, men han ga ikke opp. Han brukte istedenfor det lille synet han hadde igjen til å ta bilder av sin private sfære, og i dag er han kjent i kunstverdenen som ””den blinde fotografen”.

Som bilder fra en svunnen tid

Når man ser bildene til Dugdale, kommer det klart frem at de nettopp skildrer et individs personlige sfære. Det gjelder ikke bare de intime portrettene og selvportrettene, men også bildene av vaser, kopper og tekanner viser at disse objektene betyr mye for den som har tatt bildene. De er intime, poetiske bilder som ser ut til å stamme fra en svunnen tid. John arbeider nemlig med fotografiske prosesser fra 1800-tallet, som blåfargede cyanotypier, bruntonede platinumtrykk og tonede albuminkopier. Bildene er bemerkelsesverdige i seg selv, men helt ekstraordinære da de et utført av en fotograf som i stor grad er blind.
En sen kveld ringer jeg til John Dugdales hjem i New York. I løpet av samtalen blir jeg bevisst roen i Dugdales stemme. Roen vitner om noen som har funnet fred.
John kalles ofte ”Den blinde fotografen”, men det var ikke før i 1992, etter å ha fått AIDS, at han mistet det meste av synet. Før det hadde han vært en av New Yorks mest fremgangsrike kommersielle fotografer. Han hadde blant annet gjort prosjekter for både Ralph Lauren og The New York Times.
- Jeg ble diagnostisert som HIV-positiv i 1985, før de nye medisinene ble introdusert. Da jeg senere fikk AIDS, var jeg egentlig ikke redd for å dø. Min største frykt var faktist å bli blind. Det var den største katastrofen jeg kunne tenke meg.
Da John mistet mesteparten av synet, var karrieren som kommersiell fotograf over. Men allikevel ga han verken opp håpet eller lidenskapen for fotografi. Bare en måned etter å ha blitt utskrevet fra sykehuset, begynte han å ta bilder igjen - med et gammelt Kodak fra 1912.
- Ved hjelp av mitt indre syn kunne jeg allikevel komponere bilder. Familie og venner ble assistentene mine og hjalp meg med å fokusere kameraet. Johns bilder har noe gammeldags over seg, men er på ingen måte pastisjer (bevisste etterligninger, red anm). I løpet av vår samtale referere han ofte til 1800-talls fotografi. Han beskriver interiørene i bildene som Lady Hawarden tok av sine døtre på 1850-tallet, og jeg får en følelse av at han liker 1800-tallet bedre enn 2000-tallet.
- Det har ikke alltid vært slik. Den drømmen jeg helst ville fått oppfylt er å bli tatt tilbake til tiden før den industrielle revolusjonen - før betong og bråk. Som person er jeg veldig pratsom og livlig, men stillheten oppstår når jeg tar bilder - da er jeg helt fokusert.

En ung romantiker flytter til New York

John ble født i 1960 og vokste opp i Connecticut. I tenårene drømte han om å bli kunstner.
- Jeg var dessverre veldig dårlig til å tegne og male, men likevel ville jeg skape bilder på en eller annen måte. Da jeg gikk på ungdomsskolen, foreslo en kamerat at jeg skulle ta en kurs i fotografi. Etter ungdomsskolen studerte John fotografi ved "The School of Visual Arts" i New York.
- Jeg hadde en veldig romantisk tilnærming. Jeg ville bli den neste Alfred Stieglitz. Etter eksamen ønsket John å agere nøyaktig som sitt store forbilde – nemlig å sprade rundt i New York iført hatt og mantel mens han fotograferte. Tilfeldigheter førte til at John istedet innledet en fremgangsrik karriere som kommersiell fotograf i New York.
- Jeg fikk en forespørsel om å ta bilder til en bok i samarbeid med en av New Yorks mest anerkjente florister. ”Jeg utfører dessverre ikke kommersielle oppdrag”, svarte jeg raskt. Men floristen forsikret meg om at jeg kunne ta hva slags bilder jeg ville. Derfor begav jeg meg ut på landet, eksperimenterte og tok bilder som nesten minnet om renessansemalerier. Etter at bildene ble publisert i boken, begynte telefonen å ringe. Jeg ble raskt etterspurt av Cuisine, Martha Stewart, The New York Times, Ralph Lauren, luksusvarer og reklamebyråer. Alle var nettopp ute etter min litt gammeldagse stillebensstil, og det gav meg en enorm frihet. Fra å måtte spinke og spare meg gjennom studietiden, tjente jeg 35.000 dollar i uken. Alt var så enkelt og greit, men jeg gjorde ikke det jeg egentlig skulle gjøre, nemlig kunstfotografi. Og i løpet av de årene klarte jeg bare å arrangere én liten utstilling. Den enkle og greie tilværelsen tok raskt slutt da John ble HIV-smittet.
- Jeg fikk HIV-diagnosen i 1985, men det var ikke før på begynnelsen av 90-tallet at jeg begynte å bli syk. Da gikk det veldig raskt. Jeg fikk lungebetennelse, kreft, slaganfall, synet ble dårligere og jeg fikk lammelser. Jeg fikk nesten alle sykdommer det er mulig å få etter å ha blitt HIV-smittet. Jeg kunne knapt tro at man faktisk kunne bli så syk som 33åring, og jeg var overbevist om at jeg skulle dø.
- På den tiden var det mange flere fordommer rundt homoseksualitet og HIV-smitte, sier John.
- Agenten min ringte meg noen dager etter slaganfallet angående en jobb for luksusvarehuset Bergdorf Goodman som var avtalt for lenge siden. ”Hva skal jeg si til dem?”, spurte hun. ”Fortell dem at jeg er HIV-positiv, at jeg har fått et slag, er lam og at jeg holder på å bli blind”. Det ble helt stille i den andre enden, men da var jeg så lei av alt snakket om homo- seksualitet i bransjen, at det var på tide å komme ut av skapet. Etterpå kjente jeg meg friere enn jeg noensinne hadde følt meg i hele mitt liv. Etter denne episoden behandlet en del av Johns klienter ham som om han aldri hadde eksistert.
De fleste menneskene reagerte på den måten. Mens andre, som for eksempel Martha Stewart, støttet meg på alle mulige måter. Hun og hennes personale sendte hilsener og små gaver hver dag, slik at jeg skulle ha kontakt med omverdenen.

Et løfte i sykehussengen

- Da jeg kom ut, hadde jeg mistet alt syn på høyre øye. På det venstre øyet hadde jeg bare 10 % synlighet igjen, slik at jeg kunne ane vage konturer gjennom et grumsete felt. Mine venner og bekjente var nok mer bekymret enn jeg selv. ”Og du som akkurat hadde etablert deg som en fremgangsrik fotograf!” Rent spontant sa jeg: ”Jeg skal bli den mest berømte, blinde fotografen i verden!” Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg følte nok instinktivt at fotografi allikevel var min vei ut av mørket. John sier at det er viktig å akseptere situasjonen for å komme seg videre. I den anledning nevner han en annen New York-fotograf, Robert Mapplethorpe, som døde av AIDS i 1989.
- Robert aksepterte aldri at han hadde AIDS, og prøvde å skjule sykdommen sin for omverden. Han kuttet ut all sosial kontakt, ble innadvendt og bitter. Da jeg selv ble syk, var det nettopp Robert jeg tenkte på. Jeg bestemte meg for ikke å følge hans eksempel, men heller prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Da jeg mistet synet, trodde jeg først at det var slutten på livet mitt, men på en merkelig måte var det begynnelsen på livet. John begynte å lage blåfargede, vannaktige og drømmende cyanotypier.
- Jeg valgte den prosessen, delvis fordi bildene er vakre, og delvis fordi prosessen er enkel og ikke trenger farlige kjemikaler. Det er viktig ettersom jeg ikke kunne arbeide i mørkerom lenger. Når man ser på Johns arbeider, får man inntrykk av at fotografiene virkelig representerer hans verden, enten det gjelder bilder av mennesker eller tekanner.
- Jeg foretrekker aktbilder. Det går tilbake til sykehusoppholdet mitt. Da jeg var veldig syk, sa jeg til mamma at dersom jeg døde, så ville jeg begraves uten klær eller ringer. Da jeg senere følte meg bedre, skulle jeg fotografere en kamerat. Han kom til studio iført jeans og en T-skjorte. Jeg ba ham om å kle av seg – ikke for å ta sexy bilder, men fordi jeg syns klærne skjulte sjelen hans. Siden har jeg foto-grafert mengder av folk nakne som for eksempel mamma, pappa, søster. Nå forventer faktisk folk seg at de skal fotograferes nakne når de komme til meg.

Det praktiske arbeidet

Jeg spør John hvordan han arbeider rent praktisk. - Jeg bruker den store linsen i mitt Century Camera – et stort og gammelt kamera fra 1800-tallet. Linsen fungerer nærmest som et forstørrelsesglass når jeg for eksempel ser på stilleben. Så stiller jeg assistenten min hundrevis av spørsmål om komposisjonen og lyset. Ettersom jeg bare kan skimte konturene, kan jeg bare jobbe med et statisk kamera. Men det har bidratt til å gi fotografiene mine en ro og en intensitet som er helt i tråd med min personlighet.
Jeg spør John om han føler at han er en bedre fotograf nå enn før han mistet synet.
- Helt klart. Jeg er ikke bundet lenger, og jeg kan spille på kameraet mitt som om det var en Stradivarius. Bildene mine har fått en helt annen intensitet. John forteller at synet hans nå har begynt å forverres ytterligere.
- Legene har gitt meg et valg om å gi meg mengder av steroider og håpe på at det stopper forverringen av den optiske nerven, men den behandlingen vil igjen forverre immunforsvaret mitt. Jeg har bestemt meg for å bevare immunforsvaret. Å få dårligere syn har ført til at jeg har benyttet meg mer av mikrofotografi den siste tiden, som for eksempel å fotografere kanten på en tekopp eller bøker arrangert som en spiral. Når synet mitt forsvinner helt, ja, da får jeg se. Jeg tror ikke de bildene jeg ser i mitt indre kommer til å forsvinne – og så lenge de finnes, kommer jeg nok til å fortsette å fotografere.

Tekst: Michael Dee
Oversatt av Cecilie Tyri Holt