Kunst som avledningsmanøver

Meningen var at vi skulle flytte inn i juni, men allerede i mars var det ferdig, sier Rameckers. En måned gjenstod til den offisielle åpningen. Sammen med Laila Nemet hev hun seg rundt og kontaktet Rogaland Kunstsenter for å få assistanse.
- Kunstnerisk konsulent Silje Almås kom for å se på bygget, sier Rameckers. I forhold til bestillingen ble det stilt en betingelse, at tema for bildene som skulle utsmykke korridorer og oppholdsrom måtte speile trygghet, samhandling og vekst.
- Det skulle ikke være sex eller vold i bildene, eller noe annet som kunne provosere pasientene, forklarer Rameckers. Ellers stod konsulenten fritt til å plukke ut aktuelle bilder og skulpturer, som hun presenterte via power point. 27 kunstverk av ulike kunstnere og uttrykk ble til slutt kjøpt inn.
- Vi sa nei til mange, noen likte vi rett og slett ikke, eller de passet ikke på avdelingen for psykotiske pasienter. Ramecers forklarer at denne type pasienter trenger bilder som skaper ro, for eksempel lyse og lette landskapsbilder.
- De skal ikke provosere, fastslår hun.
Rameckers tar oss med til en sittegruppe i ventesonen i første etasje. På den ene veggen henger tre små fotografier av grantrær, nakne greiner og et falleferdig skur. Bildene er duse med et rosa skjær, liggende som et slør over de grønne vekstene. Arbeidene er signert Marie Svindt og skal skape ro. Funksjonslederen geleider oss videre opp i andre etasje til matsalen for personalet. Hun peker på den ene veggen som har fått tre større fotografier av drivhus med røde valmuer i full flor. Bildene er laget av Eli Glader og skal symbolisere vekst. Spiserommet blir også brukt til undervisning av personalet og samlinger for pårørende.

Verkene skal vekke noe

På avdelingen for allmennpsykiatri, hvor både Rameckers og Sævareid jobber, kan bildene gjerne være med på å sette tankene i sving. Sævareid forteller om et par tegneserieaktig bilder der det ene viser et par som står vendt mot hverandre i en skog, mens på det andre bildet møtes to venninner på vei ut av en mørk sti. Sistnevnte bilde mente hun formidlet håp. Men reaksjonene fra pasientene var annerledes.
- De syntes ansiktene på personene var flate og uttrykksløse. Noen sa til og med at vi burde ta ned bildet, at de ble triste av det, forklarer Sævareid, om bildet til Veslemøy Sparre Jansen. Hun understreker at verkene skal vekke noe hos både pasienter og personale. Gjennom korridorene på veg opp har vi passert et fotografi av en svømmende oransje fisk og en hvit terrier på vei ut av bildet. Begge verkene signert Gunn Tjensvold. I en krok ”logrer” en brun hund i keramikk, dekorert med hvite blomster.
- Det er meningen at folk skal kunne ta på den, oppfordrer Rameckers, og gir den et klapp. Den abstraherte hunden er det Elin Aasheim som har laget. Samme kunstner er også ansvarlig for de tolv hundehodene med det litt barnlige uttrykket, montert sammen på veggen i korridoren bortenfor.
- Det er de som har vekket mest oppmerksomhet, forteller Sævareid. Hundehodene er runde i kantene og er gode å ta på.
- Dyrene har den lekenheten vi var ute etter, påpeker aktivitøren.

Bildeterapi

Ved Haugaland DPS har pasientene også mulighet til å utrykke tanker og følelser gjennom egne bilder i gruppa «Uttrykk i ord og bilder», som er en slags bildeterapigruppe.
- Vi er ute etter spontane uttrykk, det pasienten føler der og da, sier aktivitør Sævareid. Hun har etterutdanning i psykiatri og driver gruppene sammen med vernepleier og psykiatrisk sykepleier. Til enhver tid er de to personer som leder gruppa, som teller åtte pasienter. Vi befinner oss i aktivitetsrommet. Det er romslig og luftig med et fargerikt trykk på den ene veggen. Midt i rommet står et kvadratisk bord med åtte stoler rundt. Her kan pasientene gjennom egne bilder få utløp for det som er vanskelig å sette ord på.
- Et tema eller dikt kan være inspirasjon. Eller de velger selv dersom de har behov for å uttrykke noe der og da, forklarer Sævareid. I 20 minutter skal brukerne tegne eller male. Det kreves ingen tegneferdigheter, de kan leke seg med farger. Sævareid åpner et skap og viser fram utstyret de har til disposisjon, fargeblyanter, oljepastell, vannmaling og kullstifter.

Det ubevisste

- Når de må uttrykke noe spontant, kan de få noen overraskelser, mener aktivitøren, som ønsker å få tak i det ubevisste hos pasientene. Etter tegne- og maleøkta kan de som ønsker det vise bildene sine og få tilbakemelding på arbeidet sitt i gruppa.
- Mange er overrasket hva de får fram, sier Sævareid. Hun mener sannheten kommer bedre fram ved å jobbe på denne måten med pasientene.
- Bildene kan ikke lyve, hevder hun, og peker på at det er følelser som kommer ut.
- Jeg er overrasket over hvor kjapt de tar det vi er ute etter, sier aktivitøren. Hun har sett utvikling hos pasientene. Enkelte starter gjerne med å tegne noe smått i et hjørne til å ende opp med å fylle hele arket.
- Det skjer også at noen ikke får noe ned på papiret, legger hun til. Arbeidene blir kastet dersom pasienten ikke vil ha de med seg til behandler eller lagt ved journalen sin.
- Hvordan er tilbakemeldingen fra pasientene?
- De synes det er kjekt og positivt, sier aktivitøren, som under morgenmøtene oppfordrer pasientene til å delta i gruppa. Hun forteller at de som i utgangspunktet er skeptiske, finner ut at det ikke var så farlig likevel.
- I andre sammenhenger tar de gjerne fram tegneblokka, opplyser Sævareide, og legger til:
– Det løser opp det kreative i oss.

Tekst og foto: Lise-M. Vikse Kallåk