Anmeldelse utstilling - Tom Sandberg

Poesi i skyene

På invitasjonskortet er det bilde av underkroppen til et barn som løper etter og forsøker å fange såpebobler. Bildet er fylt av fart og dramatikk. Det er typisk for Tom Sandberg ved at det er ganske mørkt og i sort-hvitt. Det viser ikke barnets ansikt, og det bærer preg av hans særegne evne til å rette blikket mot de aparte og spesielle detaljene i den verdenen som omgir oss.
Samtidig er det et bilde som åpner for en ny forståelse av Tom Sandbergs billedverden. En mer leken, humoristisk og sårbar holdning der det «håpløse» prosjektet å jage såpebobler fremstår som et meningsfylt motiv. Det begynte da han startet å fotografere spedbarn, bilder som ikke ligner noen andre i den sjangeren. Det er ingen bilder av spedbarn på denne utstillingen, men litt lenger inn i det flotte gallerirommet i Trafos første etasje henger flere overraskende bilder. For eksempel et lite motiv av det de fleste vil tro er en type plante de aldri har sett før. Bildet har vært vist tidligere i større format, men det tar uansett litt tid før du skjønner at det er et bøyd ventilasjonsrør du står og ser på.
Enda litt lenger bort på den samme veggen henger et stort bilde av et solbelyst skylandskap som er så fylt av liv og dramatikk at det går rett inn i tradisjonen etter malerkunstens høyroman-tikere. Tom Sandberg har interessert seg for skyer i mange år, men det har i stor grad dreid seg om enstonende, grå flater med fravær av dramatisk liv. En representant for denne holdningen er bildet på motsatt vegg: Der henger ett av hans vakre horisontbilder der forskjellen på himmel og hav er to nyanser av mørkt, mørkt grått. Bildet er typisk for hvordan Tom Sandberg (1953) har tilnærmet seg natur tidligere. På denne utstillingen viser han landskapsstudier med dramatiske fjellformasjoner. Oppe i andre etasje viser han flere bilder av dyr; en hest, en gris og en hane. Nå er plutselig naturen blitt et interessant motiv for vår fremste fotokunstner. Og han ser naturen på en forfriskende annerledes måte.
I samme sal er ett av hans klassiske aktstudier fondmotiv. Menneskekroppen er også et stykke natur, men Sandberg evner å vise den på måter vi aldri har sett før. Vi blir stående og måpe og lure på om det er mulig å få det til. Og svaret er ja: Bortsett fra bildene av flykropper strippet for identitetsmerker og hjul er ingen av bildene manipulert.
Tom Sandberg fotograferer på den gammeldagse, analoge måten med film i kamerahuset. Resultatet er bilder med en stofflighet og fulltonende gråtoneskala som gjør sort-hvitt til en fullverdig, om ikke den beste måten å filtrere verden gjennom. Se bare på bildet av steinen som står på et brosteinsdekke. Her er skyggen så uendelig svart at blikket forsvinner inn i evigheten. Utstillingen i Galleri Trafo viser en kunstner som leker seg gjennom verden. Alvoret er alltid med, men den store variasjonen i format og motiv viser at Tom Sandberg åpner for nye perspektiver innenfor sin stramt regisserte billedverden. Han slipper romantikken løs sammen med en underfundig humor og til og med et anstrøk av noe patetisk. Hans bilder har en forræderisk stillhet, en skjør balanse som forteller noe om hvor sårbare vi er i verden. I denne melankolien ligger det samtidig en storhet som bare finnes i Tom Sandbergs monumentalt stillferdige, sort-hvitt-enkle bilder.
På åpningen lørdag fremmet tidligere direktør ved Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, Tom Sandberg som kandidat til Hasselbladprisen, fotokunstens «Nobelpris». Denne utstillingen viser at det er en god idé.

Tekst Lars Elton