Menneskekroppen i kunsten
Det første materialet som Gud lagde mennesket av, var en leirklump[…] Han gav sin modell klare farger, og senere ble de samme fargene hentet fra steinbrudd og brukt til å skape alle ting som blir fremstilt i maleriet.
Giorgio Vasari (1511-74)

Idoler og guder

Den eldste syntesen mellom kunst og kropp er sannsynligvis den såkalte kroppskunsten. Kroppskunst kan forstås som alle kunstige forandringer man gjør med kroppen sin, som for eksempel piercinger, permanent sminke og andre former for tatoveringer. Kroppen varer som kjent ikke for evig, og spor etter kroppskunst har blitt funnet i oppsamlinger av pigmenter som tydeligvis ikke var brukt i veggmalerier. Både tredimensjonale og flate fremstillinger av menneskekroppen er sannsynligvis det eldste uttrykket laget av forhistoriske mennesker. De eldste verkene med gjenkjennelig menneskelig form har blitt funnet i Marokko, Nord-Afrika, Israel og Midtøsten. Sistnevnte var i prehistorisk tid broen mellom Eurasia og Afrika. De to små såkalte Venusidolene med rester etter dekorasjoner i rød jordfarge, er antatt å være mellom 300.000 og 500.000 år gamle. Men hvem lagde disse kvinnelige figurene? Neandertaleren og det moderne mennesket gikk ennå ikke på jorden, så figurene kan ha blitt laget av homo erectus. Denne tanken er uakseptabel for mange vitenskapsmenn, men sammenlikner man figurene med annen tidlig prehistorisk kunst, er det usannsynlig at det plutselig ble laget et kunstverk med menneskelig form.
På lik linje med at Gud skal ha modellert det første mennesket i rød leire, modellerte det forhistoriske mennesket idoler. En av de eldste figurene funnet i Europa er ”Venus av Willendorf”. Hun er en sensuell kvinne, sannsynligvis en fruktbarhetsgudinne, utskåret i kalkstein. Hun er bare 11 cm høy, men har en sterk tilstedeværelse. Slike skulpturer med tilnærmet menneskelige former, mer eller mindre proporsjonerte, er en følge av menneske-hetens utvikling gjennom tidene.
De stiliserte statuene av Sumeriske konger og Egyptiske faraoer, guder og gudinner, er umåtelige og imponerende. Vakkert skulpturert og enorme i størrelse, representerer de en kultur som vokste og var i ferd med å etablerte seg. En nomadisk livsstil er ikke forenelig med å drasse på enorme gjenstander. Flesteparten av de nå fargeløse skulpturene var opprinnelig malt i sterke farger for å oppnå best likhet med modellen, akkurat som Vasaris beskrivelse av den første modellerte mannen. Selv de hvite marmoridolene fra Kykladene som ble tilbedt og beundret for sin moderne klarhet, var en gang malt i sterke røde, blå og okerfarger for å etterlikne hud og blod på best mulig måte. Alle disse fremstillingene av menneskekroppen fra middelhavet representerer ikke én spesifikk menneskekropp, men den generelle menneskekroppen - en avbildning av en guddom. De er idoliserte og laget etter kulturelt definerte og strenge proporsjonale skjemaer. Bare i løpet av den korte herskeperioden til Farao Akhenaten (ca. 1353-1336 f. Kr) ble kroppen i Egyptisk kunst dramatisk forandret i proporsjon og energi.

Gresk akt

Tidlig gresk skulptur har sine røtter i Egypt. Det kommer klart frem når en kouros (ca. 600 f. Kr), en tidlig gresk skulptur av en gående ung mann, blir sammenliknet med en egyptisk statue som for eksempel den av Ramses II i Luxor (ca. 1400 f. Kr). I begge tilfellene er kroppen en stiv og stilisert form, med mer eller mindre antydet anatomi. Skulpturen er komponert i forhold til strenge mål, nevene er knyttet og venstre bein er skutt fremover. Skulptur var da en slags sjablong som begrenset kunstnerisk frihet, og som forventet at prosedyren var den samme aksepterte formen gang etter gang.
I løpet av det 7.århundret f. Kr begynte kunstnere å kopiere murverksteknikker fra sine naboer i sør ved å bruke verktøy, måleredskaper og teknikker fra steinbrudd. En sammenlikning med maleri blir vanskelig fordi nesten ingen greske malerier har overlevd. Freskene i de kongelige gravene i Vergina (360 f. Kr) er et fragment av alle freskene og veggmaleriene som ble laget i løpet av århundrene da gresk kunst var det overlegene uttrykket. De opprinnelige skulpturene er det eneste vi kan bruke for å få et bilde av den raske utviklingen i representasjonen av menneske-kroppen i gresk kunst, fra den arkaiske kouros til de ”levende” og tilsynelatende naturalistiske skulpturene. Bare i løpet av 300 år forandret bildet av kroppen seg fra symbolsk til realistisk. Men det som gjør gresk skulptur virkelig unik er den avdekkede kroppen. Å trene uten klær var en av de definerende aspektene ved det greske samfunnet. Gymnos betyr avkledd, og en by ble betraktet som ufullstendig dersom den manglet et gymnasium – et sted å være uten klær. Uten mangel på leker og vinnere, produserte kunstnere en uendelig mengde med minnesymboler. De lagde priser og perfekte kropper som skulle plasseres i gymnasia til minne om skjønnhet og styrke.
Den såkalte ”Gutt fra Kreta” (ca. 480 f. Kr) skal representere høydepunktet i fremstillingen av den ideelle mannlige kroppen. Skulpturens nå tomme øyehuler var en gang fylt med glass for å oppnå en realistisk effekt, hår, lepper og hud var malt med realistiske farger. Dette kan kanskje virke sjokkerende for oss fordi vi er vant til den klassiske umalte overflaten. Men tradisjonen til malte skulpturerte menneskekropper har aldri opphørt, selv om det kanskje ikke blir oppfattet som vanlig. Kirker, spesielt katolske kirker, har for eksempel en lang og rik tradisjon for å fremstille den korsfestede Kristus. Av nyere dato kan kunstnere som Jeff Koons plasseres i samme tradisjon. Yves Klein (1928-62) gjenskapte den levende menneskekroppen i sitt verk ”Anthropomesis” - malerier laget av og med kvinnekroppen.
”De manifesterer konseptet iboende i judo, at kroppen er et senter for fysisk, sansbar og spirituell energi, og at kroppens makt ligger i den disiplinerte frigjørelsen av energi til utsiden.” (Stich, 172) Kleins kunstneriske retning tilfører altså den disiplinen som trengs for å frigjøre modellenes interne energi til utsiden, ved å bruke maling som sitt medium.

Kroppen som tempel

Religion og kunst er uatskillelige. Religion trenger kunst for å oppfylle menneskets behov for å visualisere kroppen som er en perfekt representant, et tempel og et idol. Et utvalg av kropper har huset mange goddommer gjennom tidene, som for eksempel Shiva, Buddha, Amon, Zevs, Apollo, Maria, Athene og Venus. Slanke, fete, muskuløse og bløte kropper. Men bare én religion tilber en plaget og straffet kropp; nemlig kristendommen. Fra religionen ble født og til i dag, har bildet av den korsfestede mannen hatt en sterk påvirkning på kunsten. Bildet har blitt skåret inn i tre og stein, støpt i bronse, gull og sølv, malt med beskjedne jordpigmenter og kostbar gull og sinober. I små, store eller gigantiske størrelser. Fremstillingene er fotspor etter kulturen som produserte dem. Visualiseringen av Kristus i alle aldere og faser av livet, har vært en katalysator for kunstnere til å reprodusere menneskekroppen på mest overbevisende måte. I Vesten var kirker i mange århundre den viktigste eksponenten for studiet av menneskekroppen. Kirken innlemmet også kroppen i arkitektur. En katolsk kirke er nemlig en fremstilling av kroppen til Kristus. Alteret representerer hodet, midtgangen er beina, vestibylen er føttene, og transeptet kroppen og armene.
Da gresk-romersk kunst ble gjenoppdaget i renessansen, oppdaget europeiske kunstnere menneskekroppen igjen. Den kunstneriske kunnskapen som produserte og reproduserte slike ”levende” statuer og figurer i malerier var tapt etter det romerske imperiets fall, og kunstnerne hadde gått tilbake til stive og foreldede former. Funnet av tapte og brente antikviteter førte til studier og produksjon av tegninger, malerier og skulpturer som igjen glorifiserte menneskekroppen.

Muskel og bein

De eldste anatomiske studiene utført i vesten i det 16. århundret er sannsynligvis de til Leonardo da Vinci som nøye studerte strukturen og funksjonene til menneskekroppen. Den andre store italieneren kjent for sine ofte dramatiske anatomiske studier, er Michelangelo.
De var begge pionerer i det som skulle bli en standard praksis for alle som ønsket å bli en visuell kunstner. På 1970-tallet vernet noen akademikere fortsatt om håndverket som var blitt ført videre i århundrer. Kunnskap og praksis som verktøy for det kreative sinnet. Jeg ble undervist ved Rijksacademie i Amsterdam på den tiden hvor formålet med å tegne en akt var å trene opp hånden og øyet, og dermed forene de to til ett verktøy. Ved akademiet gjorde man dette ved tilsynelatende endeløs tegning av modeller, kombinert med studier av skjellettet og de mest relevante musklene, gjennom tre år. Øvelsene med å trene øyet og hånden tjente to formål. Som et resultat kunne man tegne en menneskefigur i de mest kompliserte posisjoner når som helst, uten modell. Dermed kunne man bruke tegningen som et laboratorium for sinnet, og trene øyet opp til å analysere, transformere og bruke strek, form og masse. Disse elementene er grunnlaget for styrken til et kunstverk – noe jeg mener man ikke kan oppnå ved å bruke såkalte sjablonger.
Menneskekroppen er sammensatt i sin uniformitet. Å gjentakende studere hva vi er laget av og hvordan, styrker ethvert arbeid vi ønsker å skape. Menneskekroppens landskap med sine bakker, daler, huler og greiner, er fortsatt den beste læreren man kan ha dersom man ønsker å forstå, å kunne visualisere, arbeide og bygge opp fra innsiden. Disse elementene avgjør god kunst. Det er forskjellen mellom eldre moderne kunstnere som Picasso og Bacon, og den yngre generasjonen. De eldre er fortsatt rotfestet i konseptet at å studere menneskekroppen er det beste grunnlaget for kunst.

Tekst: Monica Rotgans. Oversatt av Cecilie Tyri Holt
Venus fra Willendorf, 24 000 – 22 000 f.Kr. Naturhistorisk Museum, Wien
Yves Klein, fra serien ”Anthropomesis”