En kropp er nesten aldri bare en kropp

Sensualisme og ideal i antikken

De tidligste fremstillingene av menneskekroppen er i form strektegninger i hulemalerier og små fruktbarhetssymboler. Blant historiens tidligste malte mesterverk finns nakenstudier i 11 egyptiske veggmalerier, fragmenter fra Neb-Hamuns gravkammer, utført år 1350 f.Kr. av en ukjent maler som i dag ofte kalles ”Egypts Michelangelo”. Neb-Human var revisor i Karnak. Under hans levetid rådde velstand i landet, og den tidligere stivheten i den egyptiske kunsten ble influert av kunst utenfra, sannsynligvis fra Kreta. Maleriene har både livfullhet, poesi og sensualitet. Som en scene der to danserinner, nakne bortsett fra smykker og minimale tekstiler rundt midjen, danser til musikk.
Det sensuelle i denne og resten av fragmentene vitner om egypternes streben etter å forvandle døden til noe behagelig. Det finns i dag veldig lite gresk veggmaleri som er bevart fra den klassiske perioden som ble innledet på 500-tallet f.Kr. Da skjedde en revolusjon innen skulptur; grekerne innførte noe nytt og unikt, et ideal som var en blanding av idealisering og naturalisme; perfeksjonen i en ungdommelig kropp før alderen og forfallet setter inn.
Den greske kunsten ble tatt opp igjen av romerne og holdningen til nakenhet og seksualitet var uproblematisk. Formuende folk hadde villaer som ofte var dekket med nakenstudier eller seksuelle akter. I ”Mysteriets villa” i Pompeii ses nakne, bevingede kropper, malerier som sannsynligvis forestiller initieringen i Dionysos-kulten.

Den sårede, lidende kroppen

Fordekt erotikk

Den nakne kroppens syndighet gjorde at den gjennom århundrene bare forekom i malerier av religiøs og mytologisk art. Kroppene i Rubens malerier må ha vært nakne, men det var ”en høyere og edlere hensikt” for betrakteren å begrunne dem med, enn kun som erotisk lyst.
På 1700-tallet begynner dette å løse seg opp. Den franske maleren Fragonard utførte nakenstudier som var sterkt erotiske. Det ble vanlig å utføre nakenstudier etter antikkens idealer. Dog på en måte som kunne anses som ”smakfull”. Den såkalte orientalismen, som innrettet seg på scener fra orienten, ga mulighet for å utføre haremsscener med nakne kvinner.
Den franske maleren Jean August Dominique Ingres gjorde både klassiske nakenstudier og haremsscener. Blant hans beste malerier er ”Baderen fra Valpincon”, utført i 1808. Lyset er mykt og reflekterende. Kvinnen vender seg bort, og resultatet er en følelse av fordekt erotikk, i det at hun unngår å møte betrakterens blikk.
Det smakfulle i nakenstudiene rundt 1800-tallet gikk etter hvert over i tørr akademisme. Det var dette Eduard Manet gjorde opprør mot. Da han i 1863 presenterte ”Frokost i det grønne”, der to menn, bohemer, spiser lunsj med en kvinne som sitter naken, som var det den naturligste ting av verden, ble maleriet refusert i Paris-salongen.
To år senere slapp Manet igjennom med ”Olympia”. Som forårsaket skandale. Manet hadde gått ut i fra Titians ”Venus fra Urbino”, som han hadde kopiert i sin ungdom, men i hans maleri ses en moderne, usjenert Olympia i en ikke-idealisert studie. Og til forskjell fra de ”smakfulle” aktstudiene som for øvrig ble vist i Salongen, med svulmende, Rubens-aktige former, var Manets Olympia spe og pikeaktig. Hun forsøker ikke å forføre betrakteren, vender seg heller ikke blygt bort, men stirrer ut med en uttrykksløs djervhet. Hun er åpenbart prostituert, men dette hindret ikke det faktum at dette var en kvinne som var fortrolig med kroppen sin og seksualiteten sin. En både skremmende og farlig idé for datidens borgerskap og patriarkat.

Gustav Klimt og Egon Schiele

På slutten av 1800-tallet begynte symbolistkunstnere å utføre malerier hvor kvinnen ble fremstilt som et slags mystisk vesen. I en del malerier får man følelsen av å se svært idealiserte, perfekte verdener, som en annen dimensjon, der mann og kvinne kunne møtes på et spirituelt-erotisk nivå. Andre malerier er mye mørkere, direkte skremmende. Den nakne kvinnekroppen, erotisk og forlokkende, men også dypt farlig – en som kan styrte mannen i fordervelsen. (Ikke minst fordi mange prostituerte hadde den da uhelbredelige sykdommen syfilis, med galskap og død som konsekvens).
Begjær, erotikk, faste, død og en følelse av fatalisme var det som utmerket ”fin de siècle”-æraen, da århundret gikk mot slutten. Stemningene finner vi igjen hos den som ble kalt ”Art Nouveau-ens fremste maler”, nemlig Gustav Klimt, en ledelsesskikkelse gjennom sesesjonen i Wien. Klimt, som opprinnelig var en rent dekorativ maler, men som på begynnelsen av 1890-tallet begynte å ta til seg inntrykk fra symbolismemalerne Jan Toorop og Ferdinand Rodler, den engelske pre-raphaelitt-bevegelsen og illustratøren Aubrey Beardsley. Men Klimt gikk også tilbake i historien, til Byzantz og de glitrende mosaikker, og fra dette skapte han sin egen stil.
I mange av hans aktstudier veves kroppene inn i sensuelle sveipende mønstre, abstrakte spiraler. Som i ”vannormer”. Klimt var veldig tilbakeholden og åpnet seg sjelden, men i maleriet kunne han åpne seg for sin erotiske fantasi. Men hans holdning til kroppen var ikke bare basert på begjær. I mange malerier finns sterke, nesten morbide undertoner, og i sine veggmalerier og senere aktstudier, fremstilte han magre og aldrende kropper, hvis sårbarhet er direkte smertefull.
Disse sistnevnte malerier plasserer Klimt i en sentral posisjon innen ekspresjonismen. Klimt var også den som oppmuntret den unge Egon Schiele (1890 – 1918). Det er interessant å sammenligne deres nakenstudier. Hos Klimt fremstår de nakne figurene nærmest drømmeaktige og diffuse. Hos Schiele blir hvert individ veldig tydelig, den nakne kroppen fremstilles på et spesielt sted i et spesielt øyeblikk, kroppen like naken og utlevert som hans psyke, som i ”Selvportrett, knelende”.

Picasso

I 1907 arbeidet Picasso febrilsk i atelieret sitt i Paris. På denne tiden hadde han lagt den blå og den rosa perioden bak seg og søkte seg nå bort fra konvensjonell representasjon. Han hentet inspirasjon; primitiv kunst, skulptur fra Iberia, masker fra Afrika. Motivet var et bordell i Avignon med fem prostituerte som nakne viser seg for betrakteren. Scenen var en som Picasso selv var fortrolig med. Allerede i sin ungdom i Spania pleide han å gå til bordeller. I dag er det nesten vanskelig å forestille seg det sjokket det måtte ha vært for dem som besøkte ham i atelieret hans, når de så dette maleriet. Kvinnekroppen var en som salongmalerne fremstilte som vakker og estetisk. Picasso feide dette helt til side. Kroppene er som skåret eller hugget i tre, hvilket gir dem en nesten dyrisk, aggressiv seksualitet, mens de maskelignende, geometriske ansiktene går fra tomhet og tristesse til noe nærmest grotesk, som om de malte ansiktene deres var krigsmasker.
Maleriet ble stilt ut første gang i 1916. Picasso, som alltid refererte til den som ”Bordellet”, ga selv sjelden maleriene sine titler. Kunsthandleren Salmon bestemte seg for å avverge skandale ved å døpe det ”Les Demoiselles d’Avignon”, (De unge frøknene fra Avignon). Til tross for dette ble det ansett som svært umoralsk. Senere ble det kalt ”1900-tallets viktigste maleri”.

Surrealismen og kroppen i metamorfose

Erotikken var av sentral betydning for surrealistene, men de mange nakne kroppene man støter på hos dem tilhører nesten utelukkende kvinner. Kvinnen var for surrealistene ideelt sett en muse, et nesten overnaturlig vesen som kunne føre mannen inn i sitt underbevisste og der oppnå frihet. Surrealisten René Magritte lot ofte den nakne kvinnekroppen gjennomgå merkelige metamorfoser.
I ”Den kollektive oppfinnelsen” har han tatt opp ett av verdens eldste temaer, nemlig havfruen. Allerede under den tidlig kristne æraen fremstilles havfruer som seksuelt umettelige, vesener som lokker menn i fordervelsen. De hadde ofte fisker i hånden, noe som både teologer og psykoanalytikere tolket som fallossymboler.
I Magrittes maleri er hun blitt forvandlet av sitt begjær. Hun ligger på stranden, halvt kvinne, halvt fiks (altså fallos), utmattet, borte for verden, som om Magritte på en nærmest sadistisk måte ville si; ”Nå har hun fått så hun holder munn!” Det er i seg selv en kommentar som handler om maskulin angst og følelse av utilstrekkelighet.
Hos Salvador Dali støter vi på andre typer metamorfoser, sterkt merket av at Dalí var en kikker med sado-masochistisk legning. I ”Ung jomfru autosodomiseres av sin egen kyskhet” ser det ut som om kvinnen har to par lår, det ene fysisk og det andre psykisk og som er blitt forvandlet til falloser som kappes om å penetrere hennes anus. En voyeurs fantasi som unektelig har trekk fra en med kastreringsskrekk. Andre har tolket det som om piken er en projisering av Dalí selv.

Lucien Freud, ekkelhetens maler

Etter andre verdenskrig begynner man å se en reaksjon på surrealismens utsvevelser, til og med blant kunstnere som var koblet til eller kjente tilhørighet til den. Man gikk tilbake til mennesket og kvinnens kropp. Bland de viktige figurative kunstnerne var Alberto Giacometti, Francis Bacon og Lucian Freud. Freud er ofte blitt kalt ”ekkelhetens maler”. Hans nakenstudier er alt annet enn smigrende. Kroppene ser nesten ut til å flyte utover seg selv, og den tykke malingen er revet og dratt som om det var kjøtt. Huden blir nærmest et terreng av utlike fargetoner, med rosa fordypninger og hvite high lights.
I mange av kroppene ser det ut til at modellenes livsånder har falt, og at de ligger der med sine kropper som deres ånder alltid må tvinges til å være med.
Freud betraktes på mange områder som den siste store maleren av menneskekroppen, nettopp fordi han har fokus på det fysiske. For i dag er det nesten umulig å se menneskekroppen, uten å sette den inn i en større sammenheng i debatten rundt kjønnsroller, rase, kulturell tilhørighet, forbrukersamfunn, skjønnhets- og aldersfascisme. En kropp er nesten aldri bare en kropp.

Tekst: Micahel Dee. Oversatt av Toril Kojan