Harald Kolderup - I en klassisk malertradisjon

Hagen i Bærum er romantisk overgrodd. Her vokser gamle frukttrær, og en skog av spinkle hasselbusker fargelegger lyset ved inngangspartiet. I det gamle murhuset bor kunstneren som er kjent for sine vakre landskapsmalerier i lysende farger. Han ønsker velkommen og viser vei inn i stuen der en gammel grå katt sitter som en verdig, om enn skrøpelig, konge på en stol. Det er huskatten Celestino. Han er 18 år og må gå på tre forskjellige medisiner. Men katter har som kjent ni liv, i hvert fall har Kolderup hørt om en katt på Nesodden som ble 28 år. Men hva er det egentlig vi skal snakke om?
Jeg spør hva han synes om avisoverskriftene fra Sverige i forbindelse med utstillingen Figurationer som omfattet en rekke figurative kunstnere i spennet fra Bjørn Ransve til Vebjørn Sand. Kolderup mener at mye av kritikken var helt bak mål.
- Det var jo til og med en kvinnelig journalist som hevdet at maleriene ga assosiasjoner til Nazi-Tyskland. Det er helt tydelig at den figurative kunsten fortsatt provoserer, sier Kolderup.

Beitohallen

Helt siden debuten i Oslo Kunstforening i 1978, har Harald Kolderup markert seg som en dyktig maler med stemningsfulle naturmotiver eller figurkomposisjoner som gir assosiasjoner til Caravaggio og andre av barokkens mestere.
- Jeg vil ikke ha merkelappen ”estetiker”. Men, ja, jeg er opptatt av det som er vakkert. Landskaper som gir gjenklang. Eller styrken i enkelte ansikter, sier Kolderup med henvisning til blant annet maleriet Kaosmagikeren som forestiller en venn av ham.
- Å male et godt portrett er en stor utfordring. Det krever en høy grad av presisjon. Blikket, ansiktstrekkene, og ikke minst, fargen på huden må være riktig. Annerledes da med et landskap der det ikke nødvendigvis spiller så stor rolle akkurat hvor man plasserer en sky, sier han. I sommer har han stått ved staffeliet med flere malerier som skal til Beitohallen, en permanent kunsthall for visning av figurativ samtidskunst i fjellparadiset Beitostølen. Der skal han vise både landskaper og bildet Morgenslør som forestiller en eterisk kvinneskikkelse som sitter på et svaberg, innhyllet i et transparent slør.
- I dette bildet har jeg arbeidet med slør. Vannet og luften virker som slør, på samme måten som det tynne stoffet kvinnen har rundt seg, sier Kolderup. Om litt skal han i gang med en serie litografier.
- Noen av dem er basert på maleriene mine, andre er komposisjoner laget nettopp for dette mediet, sier Kolderup. Han liker å lage grafikk og ser frem til noen måneders hektisk arbeid i fellesskap med andre på det grafiske verkstedet på Ensjø i Oslo.
- Det kan bli ensomt å stå og arbeide på et atelier. For tiden er jeg uten atelier og må male hjemme. Men jeg er på utkikk etter et godt sted å male, gjerne i Oslo, sier kunstneren.

Figurativt

Harald Kolderup får gjerne merkelappen ”Nerdrum-elev”. Han synes det er greit, men påpeker at Nerdrums mange elever ikke nødvendigvis har så mye mer til felles enn at de har gått i lære hos Odd Nerdrum. Dessuten startet ikke Harald Kolderup hos Nerdrum, men hos nå avdøde Terje Moe, en maler som først og fremst er kjent for sine detaljerte og stemningsfulle malerier av arkitektur. Kolderup var nitten år og lidenskapelig opptatt av kunst da han begynte å gå i lære hos Moe. Han ler når jeg spør hvordan han ble kjent med kunstneren som var mer enn ti år eldre enn ham selv.
- Jeg satt på trikken fra Eiksmarka til Oslo sentrum. Ved siden av satt en mann og en kvinne og snakket om kunst. Jeg blandet meg inn i samtalen, og han spurte om jeg kanskje selv gikk med en kunstner i magen. Før vi var fremme på Nationaltheatret stasjon, hadde han invitert meg til å komme til sitt atelier og se bilder. Etter hvert tilbød han meg å gå og lære hos ham. Jeg var hans eneste elev. Jeg satt og malte hos ham. Terje korrigerte bildene. Han var en dyktig kunstner og lærer, og vi hadde mange inspirerende diskusjoner om kunst, forteller Kolderup.
I 1980 var Kolderup elev hos Odd Nerdrum et halvt års tid sammen med blant andre Dag Hol og Kjersti Sandved.
- Etter det fortsatte jeg på egen hånd. Det vil si, jeg hospiterte ved Kunst- og håndverksskolen i noen perioder, blant annet i modellering hos Oddmund Rauberget. Det var viktig lærdom. Hemmeligheten ved et godt maleri er jo nettopp å få figurer til å fremstå tredimensjonalt i rommet, understreker Kolderup.

Arbeid

Han arbeider hver dag. Noen dager går arbeidet mer effektivt enn andre. Og inspirasjon finner han i kjærligheten til motivet, enten han maler portrett eller landskap.
Noen ganger skisserer han opp motivet før han går i gang å male. Men ofte begynner han løselig å male hele bildeflaten og strammer opp her og der etter hvert. Han maler med olje på lerret, ofte med tynn maling og mange lag. Dermed får fargene dette skimrende, dype som jeg ser i mange av bildene hans.
- Jeg syns ikke det er så lett å si så mye om hvordan jeg arbeider. Min nærhet til kunsten går gjennom håndverket. Jeg er ikke så god til å snakke om dette, sier Kolderup.

En klisjé!

Kunstneren tenner når jeg spør om hvordan man som maler kan fornye seg.
- Fornyelse, fornyelse! Jeg er så lei av det ordet. Det er blitt en av de verste klisjéene. Etter min mening bør ordet fornyelse fornyes. For det er jo modernismens driv dette at man hele tiden snakker om fornyelse, sier Kolderup. Dermed er vi tilbake til utgangspunktet, nemlig det Kolderup mener er en utskjelling og utestengning av figurativ kunst gjennom mange tiår.
- I dag har ikke kunststudenter noe utdanningstilbud innen klassisk maleri. Studentene lærer ikke lenger å tegne en hånd, for å si det med Vebjørn Sand ord. Dagens toneangivende kunst handler om å beherske teorien og være flink til å uttrykke seg verbalt. Men den figurative kunsten vil nok overleve utenfor akademiene og systemene, mener Kolderup, som merker seg at nye generasjoner unge søker seg til malere som behersker det klassisk figurative.

Forbilder

- Om jeg har forbilder? Alle disse, sier Kolderup og peker mot veggene som er dekorert med postkort og reproduksjoner av renessanse- og barokkunstnere fra da Vinci til Caravaggio. Han går gjerne i europeiske museer for å studere de gamle mestrene. Heller det enn å gå på utstillinger der han ikke en gang får se godt håndverk, understreker han.
Ettersom intervjuet finner sted kort tid før Stortingsvalget, er det naturlig at samtalen dreier inn på kulturpolitikk.
- Det er en toneangivende klikk som bestemmer alt i kulturlivet i Norge, mener han. - I årenes løp har jeg aldri fått noen stipender eller noen annen form for støtte. Så for min del kommer det neppe til å ha noen praktisk betydning om det blir regjeringsskifte. Jeg har alltid måtte klare meg selv.

Tekst og foto: Anne Kari Berg