Tommy Sørbø - På joggetur med lansebæreren

I et kort øyeblikk var det ikke jeg som løp, men bena mine, og jeg kunne formelig kjenne hvordan resten av kroppen lå og hvilte behagelig oppe i hofteskålene mine, mens jeg tittet ned på de trofaste undersåttene mine der nede, som brakte meg trygt og behagelig over stokk og stein. Forklaringen på dette var neppe merkeligere enn at den fysiske aktiviteten min hadde utløst kroppens naturlige rusmiddel: endorfinene. Det må ha vært de som gjorde at jeg nå både kunne erfare min egen kropps funksjonalitet innenfra, samtidig som jeg kunne tenke gjennom denne funksjonaliteten, der jeg (eller bena mine) jogget rundt Sognsvann. Jeg begynte nemlig å tenke på den greske billedhuggeren Polykleitos´ skulptur ”Doryforos” (lansebæreren) fra ca. 450 f. kr. Ikke fordi jeg var påfallende lik dette atletiske idealet, men fordi jeg plutselig forsto noe jeg ikke tidligere ikke hadde forstått når det gjaldt denne skulpturen.

Kropp og arkitektur

Se på hoftene til denne karen eller rettere sagt lysken hans. Den er markert med en skarp linje som ikke har så mye med normal anatomi å gjøre, selv ikke for en muskuløs idrettsmann som dette. I resten av kroppen hans er muskler, skjelett og hud gjengitt på en overbevisende måte, men ikke her. Hvorfor? Det var svaret på dette spørsmålet jeg fikk på joggeturen min.
Jeg tror det skyldes at Praxiteles her ønsker å fortelle oss noe om hvordan kroppen er bygget opp rent arkitektonisk, ikke bare hvordan den ser ut. Den markerte lyskelinjen bidrar til å dele opp lansebærerens kropp. Den danner en vaseform som holdes oppe av bena, og får fram at overkroppen er noe som ligger og hviler nede i hofteskålene. Hvis vi sammenlikner kroppen med et tempel, noe grekerne gjerne gjorde, kan vi si at bena er søylene og overkroppen det bjelkeverket og taket som søylene holder oppe. For grekerne besto templet rett og slett av disse to enkle prinsippene; det aktive, det som bærer, og det passive; det som blir båret. Og nettopp der hvor disse to prinsippene møtes, plasserte de inn kapitelet; den kransen eller profilen som står øverst oppe på søylen, og som er blitt selve symbolet på de forskjellige stilene i antikkens kunsthistorie (dorisk, jonisk, korintisk). Kapitelet er ikke nødvendig rent konstruktivt, for at søylen skal kunne holde oppe vekten av taket, men en visuell påminnelse til omgivelsene om at akkurat i dette punktet går arkitekturen over fra ett prinsipp til et annet.

En sunn sjel i et sunt legeme.

Spydbæreren er rett og slett en hyllest til kroppens fantastiske funksjonalitet, og hvordan den menneskelige anatomi danner en helhet som er mer enn summen av enkeltdelene. Se hvordan lansebæreren står: Kroppen hans hviler på høyre benet, (det venstre benet har kun en støttende funksjon) mens han holder spydet sitt med venstre arm. Dermed dannes det en kryssakse i kroppen; en aktiv arm på samme side som et passivt ben og omvendt. I kunst-historien kalles dette gjerne for ”kontraposten”, og ble lenge betraktet som den vakreste og mest fullkomne stilling man kunne fremstille et menneske i. Kontraposten er rett og slett et visuelt uttrykk for det greske menneskeidealet, som var å kunne balansere det aktive og det passive. Et menneske skulle ikke bare dyrke det åndelig liv med kunnskap og kontemplasjon, men også ta vare på kroppen sin og ha evne til å kunne leve sammen med andre mennesker. Vi kjenner uttrykket: en sunn sjel i et sunt legeme. Akkurat denne skulpturen har faktisk stått på en idrettsplass i Pompei. Den er altså en romersk kopi etter en gresk original som er gått tapt, men siden romerne dyrket grekerne som sine store lærermestere og var svært dyktige kopister, kan vi gå ut i fra at lansebæreren ikke er så langt unna originalen. Både grekerne og romerne kalte forresten denne skupturen for ”kanon” (rettesnor), noe som rett og slett betyr at den ble sett på som en mønstergyldig fremstilling av den mannlige kropp.

Matematikk?

Det har vært spekulert på om Polykleitos har basert skulpturen sin ikke bare på anatomi og arkitektur, men på et matematisk prinsipp. På 500-tallet før Kristus var mange filosofer opptatt av at skaperverket besto at bestemte geometriske proporsjoner, og at disse i siste instans kunne uttrykkes matematisk. Dette gjaldt både menneskekroppen og naturen. Ja, selv stjernehimmelen uttrykte en slags sfærenes harmoni. For grekerne var matematikken den reneste og edleste av alle vitenskaper, og det som kom nærmest det guddommelige. Kunstnernes oppgave var ikke å gjengi ett bestemt eksemplar av menneskearten, det vil si å fremstille enkeltindivider, men å finne fram til det allmenne ved mennesket, og kanskje til og med greie å utlegge den planen, eller det matematisk prinsipp som var basis for det.
Kunsthistorikere og matematikere har gjort mange forsøk på å knekke det matematiske prinsippet Polykleitos kan ha brukt i Lansebæreren. Er det forholdet mellom størrelsen på hodet og kroppen han har gått ut i fra, eller er det håndens størrelse i forhold til armen i forhold til bena i forhold til høyden på hele figuren som er basis? Finnes det et bestemt forholdstall som går igjen både i detaljer og helhet (noen har foreslått 1: 1, 412), eller kan han ha brukt en enkel aritmetisk progresjon (1,2,4,8,16…osv) som gjør det mulig å rekonstruere hver eneste hårlokk på figuren etter dette prinspippet? Ingen har ennå greid å gi et overbevisende svar, men det trenger i hvert fall ikke jeg for å kunne beundre skjønnheten, harmonien og hensikts-messigheten ved lansebæreren.

Kul type

Se forresten på ansiktsuttrykket hans eller kanskje rettere sagt; mangel på uttrykk. Han er verken usikker, seierssikker, spent, redd eller stolt der han står. Iført noen flere tekstiler hører ansiktsuttrykket hans mer hjemme på en catwalk enn på en idrettsplass eller i en krig. Det er noe kult ved han, ja nesten noe arrogant og likegyldig. Hva betyr så det? At grekerne bare var opptatt av kropp og ikke psykologi? Nei, men de var opptatt av at menneskets affekt ikke skulle vises, i hvert fall hos en ung mann i en skulptur som skulle stilles ut på en offentlig plass. Å vise følelser kunne man gjøre i privatlivet, eller hvis man var en kvinne eller slave. Idealet for en fri mann var å beholde den indre sinnsroen (apathia), uansett hvor hardt det måtte storme rundt en. På min egen joggetur greide jeg å beholde sinnsroen inntil det dukket opp en sint hund. Da måtte jeg selv overta løpingen, og glemt var både Doryforos, apathia, de matematiske forholdstallene og endorfinene.

Tekst: Tommy Sørbø