Fotografen Knut Hoftun Knudsen
Fotografen Knut Hoftun Knudsen
Menneskekroppen er et yndet motiv for kunstnere, og en stor del av kunsthistorien. Men motivet, spesielt innenfor fotografi, vil alltid være offer for granskende blikk fordi det er en tynn grense mellom det estetiske og det spekulativt erotiske.
.
<br />Hoftun Knudsen forteller at det var helt tilfeldig at han begynte med aktfotografi.
<br />- For mage år siden tok jeg et fotografi av kona, og så la jeg det på hylla i mange år. Men i 2001 ringte en jente som lurte på om jeg kunne fotografere en kropp slik at den så ut som et landskap, forteller Hoftun Knudsen. Fra da av har han fotografert og holdt kurs i aktfotografi.
<br />- Det er vanskelig å definere hva et aktfotografi er fordi det er så mange som misbruker motivet. Selv om du har fotografert en naken kropp, så er det ikke nødvendigvis en akt. Når jeg fotograferer kroppsfotografier, så er ansiktet aldri i fokus. Det er ikke dit blikket ditt skal gå, poengterer Hoftun Knudsen.
Det er nemlig en hårfin grense mellom når et fotografi av en kropp er estetisk, og når det blir et ømfintlig tema. Sensurkomiteen består av fotografens kone, datter og sønn, som alle har sterke meninger om temaet.
<br />- Å fotografere akt forutsetter en profesjonalitet og en viss avstand. Modellen skal kunne stole på meg som fotograf. Det er viktig å understreke seriøsiteten, og å være obs på grensene, påpeker Hoftun Knutsen.</p>
<br>
<h1>Modellen</h1>
<p>Hoftun Knudsens virke er hovedsakelig portrettfotograf, men jungeltelegrafen kan man ikke stoppe. Så nå er det mange som oppsøker ham med et brennende ønske om å gi et aktfotografi av seg selv til sin kjære.
<br />- Jeg liker å jobbe med vanlige mennesker. De fleste jeg foto-graferer har aldri blitt fotografert nakne før, og er derfor ofte ganske nervøse. Derfor er det viktig å skryte av modellen for å bygge opp selvtilliten. Styrken til en profesjonell fotograf er å kunne gi regi, og å skryte av modellen. Jeg blir så irritert på fotografer som skylder på modellen dersom bildet blir mislykket. Det har aldri noe med modellen å gjøre, sier Hoftun Knutsen.</p>
<br><br>
<img src=)
Ulike konsepter
Aktfotografiet er et fasettert uttrykk fordi det finnes så mange tilnærminger til motivet. Fotografer som Robert Mapplethorpe (1946-89) er kjent for å bruke aktfotografiet til å kommentere sin identitet som homofil, og Helmut Newton (1920-2004) huskes blant annet for sine fotografier av nærmest overnaturlig vakre og skulpturelle aktmodeller. På den andre siden kan formålet med aktfotografiet være å hovedsaklig representere en formal eksperimentering. Surrealistene jobbet for eksempel mye med forvrengning av kroppen ved hjelp av ulike optiske triks.
Med en gang jeg så fotografiene til Hoftun Knudsen tenkte jeg på den amerikanske fotografen, Edvard Weston. Weston representerer den fotografiske ”straight photography”-tradisjonen som ønsket å vise essensen til det fotograferte motivet gjennom fokus på overflate og nærbilder. Et av hans mest kjente fotografier er ”Paprika” fra 1930. Bildet er en fantastisk kroppsliggjøring av en paprika. Et estetisk fotografi med klare referanser til aktfotografiet.
Et av Hoftun Knudsens mest interessante fotografier har han kalt nettopp ”Paprika”. Bildet viser kroppens forbindelse til paprikaens form, mens Westons fotografi viser paprikaens likhet med menneskekroppen. Weston var aktiv under piktoralismen som hadde sitt høydepunkt fra begynnelsen av 1900-tallet, og varte til ca. 1920. Retningen representerte en motsetning til de kontrastfylte sort/hvitt-fotografiene brukt av reklamebransjen. De valgte heller et nærmest tåkeaktig og malerisk uttrykk med myke gråtoner. De ønsket å fotografere natur og det naturlige i motsetsning til det urbane, derfor ble aktfotografier av kvinner og menn et vanlig motiv på begynnelsen av 1900-tallet. Westons aktfotografier presenterer kroppen i et abstrahert uttrykk, på lik linje med Hoftun Knudsen.
Fotografi og kunst
I forbindelse med utstillingen sin i Fotografiens Hus november 2008, skrev Hoftun Knutsen: ”I dag fotograferer jeg aktbilder med én ting for øyet: å forsøke å skape struktur og form ved bruk av lys og skygge Blir det en spennende komposisjon, er jeg fornøyd.”
- Hvordan tenker du når du arbeider – jobber du etter et klart konsept eller styrer tilfeldighetene?
- Jeg har ingen ideer før jeg begynner å jobbe. Det er mange som lager skisser, men det gjør ikke jeg. Konseptet er rest estetisk og kan beskrives som uventet form i uvanlig materiale. Jeg jobber med abstrahert form og struktur. Mange av fotografiene kan faktisk henge begge veier, og fortsatt fungere like godt, sier Hoftun Knudsen.
Hoftun Knutsen skriver videre at han hadde ingen kunstneriske ambisjoner med bildene på denne utstillingen.
- Syns du det er feil å kalle arbeidene dine for kunstfotografi?
- Jeg pleier å si at jeg er kunsthåndverker. Jeg er skeptisk mot å kalle fotografiene mine kunst. Det skal noe til for å kunne kalle et fotografi for kunst, sier Hoftun Knudsen.
Han refererer til Dag Alvengs serie ”Vegger” fra 1979 - en serie fotografier av veggene på Fotogalleriet. Fotografiene ble opphengt nøyaktig der Alveng hadde tatt bildene.
- Det var aldri gjort før. Det er kanskje ikke bildene i seg selv som er kunstverket, men ideen, poengterer Hoftun Knudsen.
Fotografmesteren innrømmer at han er ganske inngrodd i håndverket. Han forteller at da han satt i juryen på fotografenes stipendutstilling, skulle han avgjøre om det håndverksmessige var på plass hos søkerne.
- Det var nærmest ingen håndverksmessig kvalitet der. Et konsept er interessant, men man må være bevisst hvordan man oppnår effekter. Man må lære reglene før de kan brytes, sier Hoftun Knudsen.
Hoftun Knudsen opererer med det man kan kalle en tilfeldighetsestetikk. Han går inn i studio uten å vite nøyaktig hva han er ute etter, men produktet er alltid et fotografi som jeg ikke trenger å strekke meg langt for å kalle et kunstfotografi. Hoftun Knudsen tilhører den gamle skolen som både behersker det fotografiske håndverket, og som er ærlig nok til å innrømme at estetikken styrer det kunstneriske uttrykket hans.
Tekst: Cecilie Tyri Holt