På tomannshånd med Benjamin Bergmann

Urkraft i kunstnerisk arbeid?

Selv om det ikke på noen måte lar seg bevise, funderer vi av og til over dette ’åndeligheten i kunst’. Hvis det er en mystisk energi eller kraft, som av og til synes å strømme mot oss tilskuere fra eksempelvis billedkunst
- hvor kommer den så fra? Spørsmålet om kunstnere som formidler av en uforklarlig energi fra universet, er ikke nytt. Men hvem kan fortelle når og hvordan det i tilfelle skjer? Bergmann bidrar med sine spesielle opplevelser i arbeidsprosessen.
- Når jeg er veldig engasjert og fortaper meg i arbeidet, oppstår av og til ’gylne øyeblikk’ – en tilstand av værende, forteller han - og legger til: – Nesten som om jeg opplever fremtiden… Denne fornemmelsen, er noe jeg ikke på forhånd kjenner. Noe som er høyreist i meg og kun kommer ut når det passer.”
- Siden bildet favner mer en jeg selv - oppstår et mellom-rom mellom oss”, fortsetter han. – I dette tomrommet oppstår noe uforklarlig. Som om en og en blir tre – på en eller annen måte. – Kan det bety at tilskueren oppnår noe av det - som befinner seg i mellomrommet”, spør vi.
- Det tilskueren føler, mener Benjamin, – blir et slags hint, som trigger det han eller hun bærer inni seg. Tilskueren kan ha sterke følelser, som får en slags identifisering gjennom bildet man betrakter. Dessuten kan man oppfatte helt forskjellige ting for hver gang man ser på det samme kunstverk.

Tro, ansvar og hardt arbeid

I det andre året på Statens Håndverks og Kunstindustriskole sa Benjamin alvorlig til seg selv: ”Dette må jo bare gå!” Det dreier seg om å tro. På egen intuisjon, men kanskje også på det som ikke kan bevises rent fysisk. Han forteller om de lange arbeidsdagene - for å ’gjøre seg fortjent’ til en plass i kunstens verden. Etter Benjamin Bergmanns overbevisning medfører denne plassen et allment menneskelig ansvar, som han tar alvorlig. – For plassen skal fylles på vegne av alle som tilhører ’det samme rommet.
Han tror fremdeles mer på hardt arbeid enn på talent. Og selv om han slett ikke ser for seg bildet før han starter, stiller han seg opp foran staffeliet og begynner intuitivt å jobbe - med skisseboken som inspirasjonsgrunnlag. – Det er ikke viktig hvem som maler bildene, mener han – men at de blir malt. Dessuten liker han slett ikke den alt for store person-fiksering i dag, så han signerer på arbeidenes baksider. – Alene er vi ingenting. Men sammen er vi noen!

Etterord

Samtalen fremkaller mange nye tanker. Er det mulig? Et hint fra kunstverk til betrakter, som tiltrekker og stimulerer, utfordrer og berører. Men hvorfor har bare enkelte verker denne virkningen på oss? I dag er kunst et vidt begrep. Den såkalte utstrålingen kan derfor ikke henge sammen med klassiske verks billedlige skjønnhet eller livaktig gjengivelse. Et nonfigurativt maleri kan virke like betagende og sterkt. Kan det komme an på kunstneren? Om han tar kunstnerkallet på alvor – og føler ansvar for noe han ikke kjenner eller kan forklare. Noe som skal formidles gjennom hans hånd - til betrakterne med riktig mottakerapparat. Hvem vet?

Fakta om Benjamin Bergmann

Tekst Aase Rostad
Foto Øystein Thorvaldsen