Lene Ask - rapport fra Afrika

Lene er da også arketypen på hvit europeer, med sitt rødblonde hår og sin lyse hud; sin kristne oppdragelse og vestlige utdannelse, og med en og annen misjonær i slekta. Hun var sendt til Tanzania for å fange situasjonen med tegneferdighetene sine. Men da hun ble konfrontert med de tragiske skjebnene til mødre og barn i den tredje verden, følte hun umiddelbart at det var fint lite hun kunne utrette med blanke ark og fargestifter. Norad visste imidlertid hva de gjorde da de sendte Lene på tur, for hun ble ikke valgt tilfeldig. Først og fremst hadde de lett etter noen som ikke var redd for å gjøre jobben. Fattigdom og død er tross alt ikke temaer som alle kan eller tør håndtere. Videre trengtes en viss ydmykhet overfor oppgaven, god fortellerevne og en smule humor …
Lene gikk løs på oppgaven, og flyttet inn til familien hun skulle skildre i rapporten sin. Og etter hvert som hun lot seg omslutte av den tanzaniske hverdagen, innså hun hvor viktig det var bare å fortelle historiene hun så rundt seg.

Kunstnertilværelsen

Lene er nok en noe motvillig kunstner. Ikke slik å forstå at hun ikke ser seg selv som kunstner; for det gjør hun så absolutt. Og det er heller ikke slik at hun er misfornøyd med tilværelsen – hun blir rett og slett lykkelig av å kunne leve av kunsten sin. Nei, motvilligheten kommer snarere av at merkelappen «kunstner» er stor og tung å bære, ikke minst med tanke på hva andre legger i det.
- Jeg har aldri vært så opptatt av at det er viktig å være «kunstner. Det føles nesten som et litt klamt begrep. Det er deilig å kunne slippe å si at man er kunstner når man møter andre; jeg kan si at jeg er illustratør, og det er mye lettere å forholde seg til, sier hun. Men hun er rask til å spesifisere:
- Men jeg oppfatter meg selv, personlig, som kunstner. Det har jeg ikke noen problemer med. Hun har i hvert fall kvalifikasjonene i orden. Kjærligheten til å tegne og male drev henne til å ta en formell kunstutdannelse. I løpet av utdannelsen penset hun inn på fotografi, som ble hennes foretrukne uttrykk. Skjønt, «foretrukken» er neppe det mest presise ordet i denne sammenhengen. Da hun var ferdig utdannet og sto på terskelen til det virkelige livet, oppdaget Lene at hun var ganske redd for å bli kunstner (eller rettere sagt «kunstner»).
Kunstnertilværelsen – den romantiserte forestillingen av en kjempende, sulten, kompromissløs figur – ruvet over henne, og skremte henne hjem til mor. Frykten drev henne til randen av sykepleieryrket, men etter et års tid hadde hun bygget selvtillit (for ikke å nevne at hun hadde fått nedbetalt hele studielånet), og hun flyttet til Tigerstaden for å bli kunstner på heltid. Væpnet med et kamera tok hun spranget fullt ut. Og det gikk tålelig bra.
- Man får jo høre på kunstskolen at det er veldig hardt og at det er veldig få som klarer det, og jeg har aldri vært en sånn som har spisse albuer, sier hun. – Men jeg var mye mer sta enn jeg trodde.

Sproing

Fortsatt fant hun ikke retningen sin fullt og helt. Hun levde i skyggen av Kunstnertilværelsen, og kameraet var tungt å bære. Etter et mislykket prosjekt i Berlin begynte hun å tegne litt igjen – «i ren desperasjon,» som hun selv beskriver det.
- Jeg har alltid tatt utgangspunkt i private erfaringer når jeg jobber, sier hun. – Når det gjelder fotografi, så er det så direkte, at man må jobbe seg bort fra at det blir for privat, for man forsøker å finne noe som andre kan kjenne seg igjen i. Men jeg opplevde at når jeg tegnet, kunne jeg liksom fråtse i alt det private uten at det ble så klamt.
Det begynte nærmest som en slags dagbok; små anekdoter, som hun stadig bygget videre på. Med fotografi, slet hun mye med at ett enkelt bilde skulle fortelle en hel historie. I tegneserieformatet følte hun derimot at hun hadde ufattelig mange ruter å fortelle historiene sine på. Etter hvert lot hun anekdotene vokse sammen, og ut fra fortellingene oppsto tegneserieboken Hitler, Jesus og Farfar. Boken vekket mye velfortjent oppmerksomhet og sikret Lene den prestisjetunge Sproingprisen som beste debutant. Lene, som hadde forsøkt å skape seg et navn ved å dra omkring på sitt stadig tyngre kamera, ble plutselig svært så anerkjent for det hun gjorde når hun la kameraet fra seg. Og igjen var flukten fra den mer etablerte kunsten en befrielse; denne gangen det at kunsten hennes hadde fått et publikum.
- Jeg hadde en utstilling i 2004, og da var det kanskje 150 stykker som kom og så på – et prosjekt jeg hadde jobbet med i to år, sier hun.
- Mens boken min ble trykket i et opplag på kanskje 3000 eksemplarer.

Bestillingsverk

Da Norad var på utkikk etter en tegner, var det Sproingprisen som først fanget oppmerksomheten deres, men det var noe annet som gjorde at de valgte å ta kontakt. Byråkratene la merke til noe annet. Historiene Lene forteller, motivene hun velger, og den forholdsvis enkle streken hun bruker; alt er lunt og breddfullt av ømhet for modellene. Den avbrutte sykepleieren har nærmest gjort tegning til et omsorgsyrke. Hun var den perfekte forteller for historiene Norad ville få fortalt.
Lene var først rimelig skeptisk. For det første gikk hun ut fra at det statlige bistandsbyråkratiet ville ha henne til å illustrere et ferdig utklekket budskap, og det fristet ikke å påta seg et sånt bestillingsverk. Når sant skal sies, er det heller ikke videre trendy for en kvinnelig, norsk kunstner å engasjere seg i afrikanske kvinners triste skjebner, tvangsekteskap og omskjæring. Det er ikke spesielt jomfruelig terreng, men kan tvert imot bli ganske forutsigbart.
- Jeg tenkte at dette kan bli skikkelig dårlig, sier hun og ler.
Da Norad fikk presentert sine ideer, så Lene imidlertid mulighetene. Ikke minst ble hun positivt overrasket av at hun fikk helt frie tøyler. Dessuten så hun hvilken stor utfordring som lå i det.
- Det er en vanskelig balansegang, det å skildre andres skjebne. Du skal gjøre det ganske kort. Du skal gjøre det underholdende. Hvordan kan man fremstille noens tragiske skjebne på en underholdende måte, uten å jobbe i klisjeer eller stereotyper? Alt det vanskelige gjorde at jeg fikk veldig lyst til å prøve.

Viktigere hensyn

Hun takket derfor ja til oppdraget, og snart var hun på vei til Monduli-distriktet nord i Tanzania. Det er en del av Afrika som ser akkurat ut som på tegningene hennes; store familier som bor i små hytter, noen avmagrede kyr, tørr jord og lite vegetasjon over knehøyde.
- Jeg tenkte da vi kjørte ut dit, ’dette er jo virkelig Afrika!’ Jeg hadde et bilde av Afrika på forhånd, men hadde ikke trodd det faktisk skulle være sånn jeg forestilte meg det – kanskje litt sånn, men mest av det man finner overalt. Men det var Hardcore Afrika. Og det var der, midt i Hardcore Afrika, hun forsto viktigheten av oppdraget sitt; at historiene til menneskene som bodde her måtte fortelles. Samtidig forsto hun at hun ikke kunne komme fra fjerne Norge og kaste en dom over dem hun møtte. Men hvordan skal man da fortelle opprørende historier om tvangsekteskap og omskjæring, kvinner som unødvendig dør i barsel og syke barn som gis opp?
- Det jeg var redd for før jeg reiste, det var at jeg ikke skulle tråkke noen på tærne. For det er jo så mye å ta hensyn til, så mange man kan støte, sier hun. Og i ettertid fikk hun også kritikk fra en organisasjon her hjemme i Norge for å bidra til å stigmatiserte afrikanere.
- Men etter å ha vært der nede og fått historiene, så var det viktigst for meg at de måtte fortelles. Og det var mye viktigere enn redselen for at de kanskje blir fortalt litt feil, og at noen kanskje blir litt støtt, eller at noe kanskje kommer litt feil ut. Lene gjorde da også et bevisst valg, og plasserte seg selv – den malplasserte, europeiske fortelleren – i hovedrollen. For den eneste rederlige måten å fortelle historiene på, er å hele tiden være åpen på at dette er slik historiene oppfattes gjennom Lene Asks øyne.
- Det var viktig for meg at historiene ble fortalt med min personlige stemme. At det hele tiden er tydelig at det ikke er noen objektiv sannhet, men at det er slik jeg oppfattet situasjonen der og da, gjennom mine briller. Det er også derfor en av historiene er om min bakgrunn, at jeg vokste opp i misjonærmiljø; for å forklare at det er på den måten jeg ser det.
Og det er vel derfor historiene har blitt som de er blitt, både tankevekkende og provoserende, men samtidig ganske uangripelige. De er personlige og selvopplevde på den ene siden, og lavmælte og fri for kritikk på den andre. Og hvis det er noen hun ber oss le av midt oppe i alt dette, så er det hun hvite europeeren som kom for å rapportere hjem.

Tekst: Christian K. Nordtømme
Foto: Mwanzo Millinga
Illustrasjon: Lene Ask