Kunst og vitenskap i akvarell

På 1800-tallet da naturhistorie for alvor ble et tema for forskning, gikk kunst og vitenskap hånd i hånd. Botanikere og zoologer, amatører som akademikere, ga seg i veg for å studere og dokumentere. En del var også dyktige kunstnere og laget vakre tegninger og akvareller med en utrolig skjønnhet.
Og skjønnheten, både i naturen og i denne kunsten, henførte kritikeren John Ruskin. ”Løv kommer i alle slags merkelige former; stjerneformete, hjerteformete, spydformete, taggete, i ruller og spiraler, utrolig uttrykksfulle, forvirrende, fantastiske og aldri de samme fra stilk til blomst, de synes alltid å utfordre vårt varsomme blikk og gledes i å overgå vår opplevelse av under”.

Kunst og vitenskap under samme tak

I dag når alt er så spesialisert, er det nesten vanskelig for oss å tenke oss tilbake til 1800-tallets begynnelse i Storbritannia, da kunst og vitenskap ofte ble plassert under samme museumstak. Vitenskapene var i en tidlig utviklingsfase; astronomi, botanikk, geologi, fysikk, og for de involverte var de mye nærmere knyttet sammen enn i dag, i det at folk holdt seg orientert om hva som skjedde utenfor deres eget felt. De nye erfaringene gjorde at det oppsto stor nysgjerrighet både blant akademikere og amatører. De nye erfaringene kom også kunstnerne til gode, i og med at de oppdaget en helt ny veden å utforske og avbilde. Begrepet kunstner var på den tiden mindre fastlåst enn det er i dag, og de hadde stor nytte av de vitenskapelige metodene som var fremkommet; kjemiske som optiske, hvilket kom til å påvirke kunsten. Det er et faktum at kunstneren ofte benyttet samme utstyr som vitenskapsmannen, selv om hensikten, å skape et bilde, var en annen. Men vi skal også huske på at dokumentering og illustrering av naturen var av avgjørende betydning for vitenskapens utvikling. I denne høyst produktive interaksjonen mellom kunst og vitenskap var tegning og akvarellmaleriet av sentral betydning. Det var også der det ble eksperimentert mest. Og denne ”bølgen” av naturinnrettet kunst sammenfalt med de store geografiske oppdagelsene og de nye kolonialiseringene som det britiske imperiet gjorde. Dette førte igjen til at folk reiste på kryss og tvers for å samle og dokumentere dyr og vekster, i det som stadig oftere ble betraktet som ”naturens endeløse rundgang”.

Guds universelle plan

Mange av dem som bega seg ut i naturen, både akademikere og kunstnere, var kvinner. Til forskjell fra politikk og forretningsverdenen som ble dominert av menn, var studiet av naturen et nytt område på sterk fremmarsj, og hvor det var større muligheter for en kvinne å skape seg en uavhengig tilværelse, og, som viktorianerne uttrykte det: ”å forbedre seg selv”.
Det er nok også en annen og dypere årsak til at folk beskjeftiget seg med studier av naturen. For i begynnelsen på 1800-tallet ble det ansett at slike studier førte til en større forståelse og innsikt i ”Guds universelle plan”. I tekstbøker ble det poengtert en naturens teologi som opphøyet menneskets tanke til Gud gjennom kontemplasjon av hans design. En av tidens aforismer lød: ”Hans penn løper gjennom hver blomst”.
Da Charles Darwin i 1859 publiserte boken sin ”Om artenes opprinnelse”, slo det ned som en bombe. En del tok raskt til seg Darwins tanker. Andre mente at Darwin var en hedning og holdt seg derfor til naturens teologi. Vitenskapen mente at man benyttet intellekt og logikk, samt fantasi til å forstå Guds universelle plan, hvor han bokstavlig mente at man ”demonstrerte himmelen i villblomster”.

Kvinner med pensel

En av dem som fremhevet seg sterkest under denne æra, var Anna Atkins, som både var kunstner og botaniker. Hun ble født i 1799 i Tonbridge på den engelske østkysten. Moren døde etter fødselen, derfor ble hun veldig knyttet til faren sin, som var vitenskapsmann innen flere felt og fikk både mineraler og sjeldne dyrearter oppkalt etter seg.
Allerede da Anna var liten, innprentet faren henne hvor viktig det var å være nøye. Og som barn så man dette i hennes malemåte og i botanikkinteressen. På denne tiden var det stor sosial mingling i det vitenskapelige miljøet, ikke minst fordi dette var en måte å holde seg orientert på. Atkins’ hjem var et møtested. Dette medførte at hun kunne starte en karriere som illustratør for vitenskapelige bøker. Hennes første store oppdrag var å illustrere Baptiste Lamarcks ”Genera of Shells”, der hver akvarell fremstår som et stykke poesi.
I disse årene ble det utført mange vitenskapelige ekspedisjoner, og mange vitenskapsmenn og amatører ga seg i vei på eget initiativ. Av de vekstene som ble samlet inn fra fjerne land, ble som oftest ett eksemplar også gitt til Kew Gardens. Sir William Hooker var sjef for Kew Gardens, og han passet også på at alle de vekstene og blomstene som strømmet inn ble illustrert og utgitt i bøker. Den kunstneren han hadde mest tillit til het Walter Hook Fitch. Fitch hadde en veldig nøyaktig metode. Han malte vekstene i sine ulike stadier, åpne og lukkede blader og i sine naturlige omgivelser.
Mange av dem som etterlot seg akvareller og tegninger var ama-tører, og de hadde derfor en frihet som ikke Fitch hadde. Blant disse amatørene var Mary Turner, Mary Simpson og George Mason som bl.a. studerte alger og illustrerte dem. Det er variasjoner i akvarellene, men det er vanskelig å si hvem som gjorde hvilke, men man føler at de er like opptatte av akvarell som medium og utnytter og eksperimenter med dens muligheter. Ordet amatør har i dag en negativ klang, men mange oppdagelser ble gjort på 1800-tallet, nettopp av dedikerte amatører. Noen av de vakreste fra denne tiden ble utført av folk som ikke hadde noen kommersielle hensikter med arbeidet sitt. Som for eksempel Catherine Willis. Vi vet ikke mye om henne i dag, bortsett fra at hun etterlot seg album med forunderlig vakre akvareller av fuglefjær. En del kunstnere vet vi ikke en gang navnet på. Under den viktorianske æraen i det britiske imperiet var utdanning, flid og vitenskap dyder, men med alle profesjonelle kunstnere og amatører i Storbritannia, var det likevel ikke nok til å få illustrert alle opp-dagelsene av dyr og vekster som ble gjort, særlig de fra fjerne land. Derfor utlyste staten store malerstudier i India, selve juvelen i kronen av kolonier, hvor indiske og portugisiske kunstnere arbeidet side ved side. Ukjente for oss, ettersom de ikke fikk lov til å signere arbeider sine.

Kunst og vitenskap skiller

I løpet av siste halvdel av 1800-tallet begynte kunst og vitenskap å skille lag. De vakre akvarellene som var så høyt verdsatt, ble etter hvert mistenkeliggjort, fordi de ble sett på som for idealiserte, for personlige og derfor ikke helt korrekte. I stedet begynte man innen vitenskapen å benytte andre metoder; fotografi, pressing av floraen på papir, eller rett og slett å samle dem i store, klumpete herbarier.
En av de ledende kunstnerne valgte å følge vitenskapens nye krav. Det var Anna Atkins, som ble en av fotografiets pionerer. Hun utførte et stort verk; ”Britiske alger”, med cyanotypier, blåfargede fotografier, av alger. Boken ble utgitt i 1843 og var faktisk den første boken som var illustrert med fotografier. Selv om kunstnere fortsatt ville være opptatte av å formidle naturen, ble arbeidene deres nå henvist til bøker for et bredere kunstpublikum, og det intense samspillet mellom kunst og vitenskap var forbi.

Tekst: Michael Dee.
Oversatt av Toril Kojan