Turners akvareller

Teksten handler om Turners reise til Teesdale i 1816 for å tegne skisser og male akvareller. Turner var vant til reisens strabaser. Han reiste nemlig nært og fjernt for å male, uten å bry seg om farer eller det ubekvemme liv. En engelsk gentleman som reiste i samme drosje som Turner i Italia i 1829, skrev ”maleren hang ut av vinduet og tegnet alt han så”. Turner var en begavelse innen både olje- og akvarellmaleri, men han var veldig hemmelighetsfull når det gjaldt hvordan han oppnådde sine fantastiske effekter. Disse kunne for øvrig nylig oppleves på en stor utstilling på The Courtauld Institute i London.

En ung mann med ambisjoner

Joanne Selborne, som har kuratert utstillingen, forteller:
- Turner ble allerede i ungdomsårene betraktet som en teknisk begavelse, og i akvarellene han utførte i tenårene, presenterte han atmosfæriske effekter som aldri før hadde blitt vist innenfor akvarellmediet. Han arbeidet også utrolig raskt. I 50-års alderen forbløffet han sine kolleger ved The Royal Academy ved raskt å utføre hele komposisjoner som deretter ble rammet inn og hengt på veggen. Turner ble ansett som en av tidens fremste kunstnere. Han hadde kommet langt til tross for sin beskjedne bakgrunn. Selborne kommenterer at ”Turner nærmest brant av ambisjon”. Joseph Mallord William Turner ble født i 1775 i en gate i Covent Garden, London. Hans far var barberer, men da han innså at sønnen hadde talent for tegning og maleri, fikk han studere under Thomas Milton. Der lærte han å male arkitektoniske utsikter. Gutten viste seg å være så dyktig at han gikk videre til The Royal Academys skole, hvor han første gang stilte ut allerede i 15-årsalderen. Og allerede da begynte han å reise for å tegne skisser og male. Først reiste han til Wales, Yorkshire og Skottland, deretter reiste han til Paris for å tegne skisser i Louvre, Sveits og Italia. I løpet av ungdomsårene ble Turner først påvirket av Alexander Cozens, Richard Wilson og Thomas Girtin. Siden ble han influert av hollandske marinemalere og venetiansk maleri.
- Akvarell hadde blitt malt helt siden antikkens tid, og da hovedsakelig i Østen. Dürer malte for øvrig også akvareller, men det var ikke før i andre del av 1700-tallet at akvarellen ble tatt opp igjen, hovedsakelig av engelske kunstnere som malte topografiske utsikter, arkitektur og landskap. Det var et stort marked for slike utsiktsbilder, og Turner var såpass ambisiøs at han mente å kunne hevde seg i konkurransen ved å reise til steder med interessante bygninger og landskap for å male disse. Det var starten på et liv fylt av reiser. Og han fikk raskt en stor kundeskare. Turner forandret sin samtids syn på akvareller. Akvarellene hans ble ettertraktet og da det gav status til rike mennesker å eie akvareller, forteller Joanne Selborne.

John Gilbert, Portrett av J.M.W. Turner, 1837, © The Courtauld Gallery

Å kombinere kunst med det kommersielle

Turner var også flink til å markedsføre seg, sier Jonanne Selborne.
- Han arrangerte sin egen berømmelse og knyttet raskt til seg samlere og mesener. En veldig viktig del av kunstnerskapet hans var samarbeid med forleggere. Det var ofte de som betalte reisene hans, og akvarellene han malte, ble siden brukt som underlag til gravyrplater som ble publisert i bøker. Dette var ikke bare en inntektskilde; Turner kunne på den måten nå ut til et mye større publikum enn dersom han bare hadde vist bildene sine på utstillinger.
Turner begynte sin karriere med topografiske utsikter i akvarell - akkurat som John Constable og Caspar David Friedrich. I ungdommen var han fokusert på å gjengi utsiktene så nøyaktig som mulig, men på slutten av livet konsentrerte han seg mer om å gjengi landskap og vær i dramatiske, voldsomme strøk. Hans samtid hadde vanskelig for å forstå og sette pris på disse bildene. Men som Turner selv uttrykte det: ”Jeg maler ikke for å bli forstått.”
Turner var i mange hensyn en mer naturlig observatør enn Constable – mindre reflekterende, mer impulsiv og mer fokusert på visuelle begivenheter som raske, flyktige lyseffekter. Han var også mer opptatt av maleriet som sådan. Tåke og dis som forvandler og forener former i landskap og hav, rødt og gult som skinner opp av den gryende eller synkende solen. Og når man ser maleriene hans, får man en sterk følelse av at han identifiserte seg med selve fargen som han påførte med penselen sin. Fordi Turner forstod maleriet verken som komposisjoner av solide former eller som imitasjon, men helt enkelt som manipulering av farge på en jevn overflate. Han ville heller gjenskape lyset, enn å representere det.

Den hemmelighetsfulle maleren

Turner var veldig hemmelighetsfull når det kom til teknikker og metoder. Joanne Selborne fortsetter: - Turner malte mange akvareller på stedet, men langt ifra alle. Når han var ute og reiste utførte han isteden raske skisser og malte akvareller ut ifra disse når han kom tilbake til London.
Turner lot sjelden noen se ham i arbeid, men det finnes faktisk et vitnesbyrd fra en gruppe unge jenter som kikket inn i rommet hans på Farnley Hall hvor han arbeidet i en periode.
- Turner hadde hengt opp snorer på kryss og tvers i rommet. Det gjorde han for øvrig i studioet i London også. Han gjorde først papiret vått og hengte det opp på snorer. Deretter begynte han å male og kunne på den måten skape marmoreringer og flyt på det våte papiret.
- Turner eksperimenterte mye, sier Joanne Selborne. Selv om han ble ansett som en mester, så betraktet han seg som en evig elev. Den innstillingen ønsket han for øvrig at alle kunstnere skulle ha. Han prøvde hvert eneste nye papir som kom på markedet for å undersøke dets muligheter. Han eksperimenterte også med ”transparenter”. Det vil si akvareller malt på begge sider av tynt papir som man holdt opp mot lyset for å se lyseffektene i. Men Turner holdt seg også til det han oppfattet som grunnreglene i faget. Han lagde alltid skisser og tegninger før han begynte på akvarellene sine. I hans ungdom oppstod det en splittelse mellom de ”rettlærde” som kun brukte akvarellmaling, og de ”syndige” som kombinerte akvarell-maling med gouache for å forhindre at det hvite papiret skulle skinne gjennom fargen. Turner foretrakk renheten, men for å overkomme problemet med gjennomskinnlighet begynte han å bruke rikere og tettere pigmenter, og oppnådde på den måten et kraftigere uttrykk. Men gjennomskinneligheten var fortsatt der, og Turner brukte den for å oppnå fantastiske lyseffekter. Senere kom han imidlertid til å gå bort ifra renheten og heller kombinere akvarellmalingen med gouache og farget kritt.

Turner i arbeid

The Courtauld sitter på en stor mengde av Turners akvareller, og i disse fremkommer både metoden og utviklingen hans. Joanne Selborne forteller:
- Turner tok utgangspunkt i tradisjonen i sine akvareller. Det vil si at han malte med brede strøk som underlag for utsiktsbildene med blått eller gult som himmel, grønt, rødt eller brunt i forgrunnen. Men det som var typisk for Turner, var å forlenge strøkene for å skape langt mer komplekse, men også subtile komposisjoner - som et ekko av det han så i motivene. Akvarellene hans består derfor av flere sammensatte lag, ikke bare konseptuelt sett, men også fysisk og teknisk. Ser vi nøye etter, oppdager vi fargelagene, hvordan han noen ganger renset visse områder for å skape lyseffekter ved for eksempel å dra en våt pensel over området eller ved å dra brødbiter over papiret.
Turner arbeidet ofte på flere akvareller samtidig. Han vandret rundt blant snorene med våte papirark i atelieret sitt, malte på ett, gikk videre, kom tilbake, visket ut – og det som først liknet et stort kaos av fargeflekker, ble til slutt en rekke fantastiske akvareller. Ifølge Joanne Selborne hadde Turner et veldig seriøst formål med eksperimenteringen og sin dedikasjon til akvarellmalingen.
- Turner ville gi akvarellmaleriet samme dype gjenklang som de gamle mesternes oljemaleri. Han tilnærmet seg derfor landskapet. Han var en nøyaktig observatør, noe skissebøkene hans er bevis på. Men den kompleksiteten og variasjonen som vi ser i akvarellene hans, tar utgangspunkt i oppfatningen av akvarell som noe opphøyet og derfor også et verdig tilskudd til det europeiske maleriets historie.

Turner på reise

Turner reiste mye. Allerede i 16-årsalderen dro han til Nord-England for å male. I ungdomsårene reiste han hovedsakelig til kontinentet på grunn av krigen mellom Storbritannia og Frankrike. I 1802 sluttet landene imidlertid en kortvarig fred. Turner reiste da til Frankrike, og siden videre til Sveits og Alpene. Han var vant til det begredelige britiske landskapet, så alpenes storslagenhet gjorde enormt inntrykk på ham. Freden ble kortvarig, og krigen brøt ut nok en gang. Det var ikke før etter Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815 at Turner vendte tilbake til kontinentet. Deretter reiste han hvert år gjennom Frankrike, Tyskland, Sveits og Italia. Reisene var strabasiøse. Det fantes knapt veier dit han begav seg, og det var ofte nære på at stormer havarerte flere av de skipene han seilte med. Dagbøkene hans er derfor fascinerende å lese for dem som vil vite mer om hva det innebærer å være en reisende kunstner. ”Gikk i land i Calais. Druknet nesten”, skriver han i 1802. Men på tross av anstrengelsene fortsatte han reisene sine. Det var stor etterspørsel etter utsiktsmaleriene hans, men samlere og forleggere fikk ikke alltid korrekte avbildninger. Turner holdt seg ikke for god til å selv arrangere landskapet slik at uttrykket ble mer dramatisk og poetisk.
På 1840-tallet ble Turner syk og veldig bevisst sin egen dødelighet. Han holdt seg i landet, men reiste fortsatt hyppig, blant annet til byen Margate ved kysten av Kent. I løpet av disse årene forandret Turners uttrykk seg, og han fokuserte mye mer på de rasende elementene, skildring av lys, farge og tilfeldige effekter i nærmest abstrakte bilder av sand, hav og himmel. Han trakk akvarellteknikken til det ytterste, og disse bildene skulle senere inspirere de franske impresjonistene. Turners senere verk ble møtt med misnøye av hans samtid som ofre beskrev bildene som ”kluss”. Men Turner ble grundig forsvart av kunstkritikeren John Ruskin. Ruskins favorittbilde het ”Daggry etter vraket”, og kritikeren beskrev bildet slik: ”Et lite fartøy har gått under i løpet av natten. Alt mannskap har forlist. Bare en liten hund har kommet seg i land. Helt utmattet. Beina hans gir etter og synker ned i sanden. Den står der, hylende og skjelvende.”
Ruskin må ha vært en sentimental mann, men det var hans entusiasme for Turners seneste akvareller som etter hvert etablerte kunstnerens posisjon som Storbritannias fremste akvarellmaler.

Tekst: Michael Dee
Oversatt av Cecilie Tyri Holt