Antoni Tàpies Puig (født 1923)
Antoni Tàpies Puig (født 1923)
Paul Klee kom til verden i Tyskland i 1897. Han rakk så vidt å oppleve den første verdenskrisen, og døde i begynnelsen av den andre, nærmere bestemt i juli 1940. Det meste av sitt liv bodde han i Sveits. Hans far var musikklærer, og Paul selv ble en habil fiolinist. Som maler og tegner holdt han seg alltid til små formater. Et av de siste maleriene hans, et bilde på snaut 46 x 44 cm, har fått tittelen ”Døden og ilden”.

Dette er den siste delen av serien ”Kunstnere og deres materi-aler”. I denne serien har jeg forsøkt å vise pallettens overraskende logiske utvikling, hva farger egentlig er laget av, i tillegg til store likheter i teknikk og materialer gjennom tusen av år.
Det første kunstverket som ble analysert i denne serien, var et 33.000 år gammelt veggmaleri fra Grotte Chauvet i Frankrike. I den samme grotten ble det funnet mange utskjæringer som er risset inn i de myke okerfargede veggene i grotten. Denne teknikken ble betraktet som revolusjonerende da blant andre Antoni Tàpies begynte å benytte seg av den istedenfor maling og pensel. Dette viser kunstens sammenhengende natur. Kunsten har vært og vil alltid være et håndverk med ferdigheter og materialer som går i arv, som noen ganger blir glemt og som andre ganger blir gjenoppdaget.
”En vegg har mange bilder å tilby, og mange bilder stammer fra grottebilder. Separasjon, isolasjon, utskillelse, klaging, fengsling. Hvert ord har sin egen vegg og er tidens vitner. Rolige hvite overflater med arr etter menneskenes tilstedeværelse, etter passerende objekter, naturkrefter, inntrykk etter kamper, etter ulykker og ødeleggelser. De bærer spor av kjærlighet, sorg, avsky, uro og kaos. Formene viser naturens rytme og materiens spontane raskhet.” Slik forklarer Tàpies sin kunsts røtter.
Når man reiser gjennom det autentiske Spania oppdager man et uendelig utvalg av slike ”snakkende” vegger. Disse veggene er utgangspunktet for arbeidene til materialmesteren, hvis navn tilfeldigvis betyr ”vegg” på katalansk. Tàpies kombinerer såkalte ”beskjedne materialer” med en veldig grunnleggende palett når han skal fortelle sin historie. Historien får sin form i tråd med Zen-filosofien. Det er utrolig å se transformasjonen som avfall og verdiløse gjenstander som gamle sokker, tau, filler, ødelagte stoler etc. går gjennom når de blir en del av en komposisjon. Gjenstandene får verdi på grunn av sin form og struktur, ofte i kombinasjon med symboler som Tàpies betrakter som mørk og gammel arv som vi alle bærer med oss.

For å lage slike verk må man overvinne tyngdekraften. Den beste måten å gjøre det på, er å legge staffeli og verk på bord eller andre horisontale objekter. Tàpies bruker lerret og bord til sine ofte veldig store arbeider og konstruerer bildet i mange lag. I sine første år som kunstmaler begynte han å forsterke tubemalingen med pigmenter for å gi mer liv til fargene. Denne metoden gikk han bort ifra under sin ”magiske periode” fra 1948 til 1953. I denne perioden malte han surrealistiske og presise motiver i tynne lag. I løpet av 1953 gikk han tilbake til det såkalte ”haute-pâte”-teknikken hvor han jobbet med tykk maling og fremstilte objekter fra hverdagslivet. Denne teknikken, som kun var basert på oljemaling, var veldig kostbar og vanskelig å arbeide med på grunn av ekstremt lang tørketid. Det tar også veldig lang tid før man oppnår riktig tykkhet og masse. Derfor kommer gips etter hvert inn i Tàpies` studio. Gipsens forskjellige kvaliteter tilfører hver sin særegne tekstur. Tàpies kombinerer mange gamle teknikker som for eksempel freske og gessounderlag for panelmaleri og skulptur. Da kan man blande pigmenter i gips og fortsatt beholde lyset. Det er også lett å henge på objekter. Når gipsen er malt over og åpnet, kan den forvandles til den bulkede overflaten til en gammel vegg. På den måten går Tàpies tilbake til menneskehetens tidligste tegninger.
”Behovet for substans hadde å gjøre med misnøye med kvaliteten på oljemalerier, og ergrelsen over troen på den aksepterte og klassiske verden.”, skriver Tàpies om bakgrunnen for verkene sine.
Tekst: Monica Rotgans. Oversatt av Cecilie Tyri Holt
© Fundácio Antoni Tápies/BONO 2009/p>